fbpx 15 minutter som kirkedanser

Intervju med Marie Bergby Handeland 15 minutter som kirkedanser

Grønland kirke. Foto: Alvilde Horjen Naterstad. 
Hvor ofte har egentlig enkeltmennesket hovedrollen i kirkerommet? Marie Bergby Handeland har gitt publikum muligheten gjennom sitt unike kunstprosjekt i Grønland kirke.

Kirkedanseren er et kunstprosjekt av Marie Bergby Handeland i samarbeid med Grønland kirke, Black Box Teater og Rosendal Teater. Handeland er en skapende og utøvende dansekunstner, som bor og jobber i Oslo. Handeland fikk støtte av Oslo kommune til å gjennomføre et koronavennlig kunstprosjekt, hvor publikum ble deltakere ved å bestille seg gratis plass på 15 minutter alene i kirken for å danse til live orgelmusikk. Organisten, Olav Rune Bastrup, satt hele tiden med ryggen til deltakerne/publikum, som ble oppfordret til å benytte seg av kirken til kort, privat danseforestilling – uten tilskuere.

Marie Bergby Handeland utenfor Grønland kirke. Foto: Meera M Kaur

Hva inspirerte deg til å utvikle kunstprosjektet Kirkedanseren?

Jeg har en eldre venn, som heter Sissel og er 84 år. Jeg jobbet sammen med henne for en del år siden, da jeg laget en danseforestilling med folk uten dansebakgrunn. Det var og er fortsatt interessant for meg å få jobbe med folk som ikke er profesjonelt skolerte dansere. Det er en stund siden jeg jobbet akkurat med henne, men Sissel og jeg har opprettholdt kontakten med en kaffe eller frokost i ny og ne. Det er veldig hyggelig, for det er ikke så ofte man får eldre venner på den måten. Sissel fortalte meg en dag at hun hadde begynt med noe hun kalte «en kroppsbønn» hver morgen. Når hun står opp, setter hun på et stykke musikk, aller helst med en kvinnelig vokal. Deretter lukker hun øynene og beveger seg til musikken. Morgenritualet hennes har blitt å gjøre en privat dans for seg selv på stuegulvet.

Inspirasjonen til mitt kunstprosjekt kom fra to hold. Jeg koblet sammen det jeg fikk høre om Sissels «kroppsbønn» og det jeg vet om kirkedans som tradisjon.

Slik jeg har forstått det, er kirkedans i utgangspunktet en kollektiv danseform, som man primært gjør og har gjort i samspill med andre i kirkerommet. Med koronapandemien i bakhodet, begynte jeg å fundere på om jeg kunne tilby kirkerommet til en og en person av gangen. Jeg gikk bort fra begrepet «kroppsbønn», fordi ordet bønn er litt for ladet og ville kunne virke ekskluderende. «Kirkedanseren» ble en mer passende tittel på kunstprosjektet.

Hva er dine intensjoner med prosjektet? Hva ønsker du å oppnå?

Jeg tror det er ganske vanskelig å gå inn i et kirkerom og skulle slippe seg løs der inne i det storslagne rommet, uten å føle på en form for friksjon. Begrensningene kan handle om alt fra sjenanse og eksistensielle motforestillinger til ens eget forhold til religion. Det er mange som sier at de føler seg ganske små med en gang de går inn i en kirke. Min intensjon var at det skulle være opp til hver enkelt å fylle kirkerommet, selv om det ikke akkurat er bare bare... Hvordan den enkelte ville fylle rommet, hadde jeg ingen planer om å få kontroll over. Jeg satt bare en ramme for det hele og håpet på en form for konstruktiv friksjon. Selv om jeg ikke har bedt om tilbakemeldinger på opplevelsen fra publikum, er det likevel noen som har tatt kontakt i ettertid.

Hvorfor akkurat Grønland kirke? Kunne kunstprosjektet også ha foregått et annet sted?

Grønland kirke er en ganske stor kirke. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det en av Oslos største kirker, og omtales ofte som østkantens katedral. Det er en kirke med veldig god akustikk, og den har et orgel med kraftig lyd. Det tenker jeg er viktige elementer for prosjektet.

Et annet sted istedenfor et kirkerom? Nei, da ville jeg kanskje måtte finne et tilsvarende stort, flott offentlig rom, men prosjektet ville tapt seg om det ble realisert noe annet sted enn akkurat kirkerommet. Da ville akkurat den friksjonen, jeg snakket om tidligere, forsvunnet.  Kirkeorgelet er dessuten en viktig del av prosjektet. Prosjektet skal imidlertid realiseres i andre kirker etter hvert, og jeg har tidligere spilt det i en annen kirke - i Trondheim.

Detalj Grønland kirke. Foto: Alvilde Horjen Naterstad. 

Kunstprosjektet som foregår her i Oslo er et samarbeid mellom Rosendal Teater, Black Box Teater og Grønland kirke. Er det noe helt nytt eller har et liknende prosjekt funnet sted tidligere?

Akkurat det vet jeg ikke, men jeg tror at Black Box teater har hatt noen samarbeid med Grønland kirke tidligere. Grønland kirke har en del kulturell aktivitet her, i tillegg til gudstjenester.

Kirkedanseren aktiviserer betrakteren, men du får ikke selv sett den aktiviteten som foregår i kirkerommet. Føler du at du går glipp av noe?

Både ja og nei. Det er på en måte ensomt at man har valgt å lage et verk der man som kunstner bare blir sittende hjemme, og er uvitende om publikums reaksjoner. Særlig nå i koronatiden, når man allerede sitter så mye hjemme med hjemmekontor. Selvsagt kunne jeg ha valgt å være den som sitter ved inngangen og tar imot folk, men valgte ikke å gjøre det. Det har vært deilig å gi helt slipp på behovet for å ha kontroll over prosjektet, men jeg er jo også nysgjerrig. En side av meg skulle nok gjerne ha vært flue på veggen. Jeg har imidlertid fått noen tilbakemeldinger på sms fra organisten, i tillegg til de nevnte henvendelsene fra noen av deltakerne. Selv om organisten sitter med ryggen til, kan han fornemme en del av aktiviteten i rommet.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått på prosjektet så langt?

Jeg har fått mange forskjellige tilbakemeldinger. Alt fra nøkterne: «det var et fint og rolig avbrekk fra hverdagen», «man fikk være i fred og alene» og «jeg har flere barn, så det var deilig å få være helt alene der inne i 15 minutter, og bare lytte til lydspillet» til responser som: «dette var så sterkt for meg at jeg knakk sammen i gråt, og gråt sammenhengende i 15 minutter». Det har vært begge ytterpunktene, og de fleste opplevelsene befinner seg antakelig et sted mellom de nevnte reaksjonene. For enkelte er det nok vanskelig å slippe seg løs og danse i kirkerommet. Særlig hvis man ikke er vant til å danse så mye, og plutselig skal danse til orgelmusikk ... Selv om ingen ser på, er det noen som opplever en form for sjenanse. En eldre mann derimot, fortalte meg at han hadde hatt en nydelig opplevelse ved å kle av seg klærne og danse sine 15 minutter naken, kun ikledd høreapparat, som han sa, og opplevde en kontakt med noe barnlig, eksistensielt og alvorlig i seg selv.

Organisten registrerte mye eller lite aktivitet bak seg, men han fortalte også om en spesiell opplevelse: en person som hadde valgt å komme helt tett oppå han, og stå bak han, og se han over skulderen mens han spilte. Vedkommende stod sånn i 15 minutter. Det syntes han var ubehagelig.

Hvordan vil du selv definere prosjektet Kirkedanseren?

Det er et kort danseverk for en og en publikummer, der den enkelte skaper innholdet. I og med at jeg kommer fra dans og koreografi, så ville jeg nok jeg kalt det for dans, men sett i kunstperspektiv, kan vi godt definere det som et performanceverk.

Og veien videre for prosjektet?

Kirkedanseren skal settes opp et par lørdager til i Grønland kirke på nyåret. Jeg er også i kontakt i med noen festivaler rundt om i Norge, som er interessert i å få Kirkedanseren til sin by. Så det blir nok en liten turné.

Grønland kirke. Foto: Alvilde Horjen Naterstad. 

Stikkord