Det alternative jubileet

26 kunstnere – 26 år
Bomuldsfabriken, Arendal
29. februar – 12.april 2020
Galleriet er stengt ut utstillingsperioden, men de «håper å kunne tilby en utvidet visningsperiode etter 12. april».

Hvis det er én ting jeg har irritert meg over gjennom min karriere som kunstanmelder, så er det at jeg har fått anmelde alt for få utstillinger på Bomuldsfabriken i Arendal. Sørlandsbyen har ett av landets fineste utstillingssteder. Under Harald Solbergs ledelse er Bomuldsfabriken blitt et galleri å regne med, et sted der du alltid finner engasjerende og godt gjennomarbeidede utstillinger. Bomuldsfabriken har en meget god, regionalt basert, fast samling, og skiftende utstillinger som alltid er solid gjennomarbeidet, og som ofte utfordrer kunstlivets vanetenkning. Dessuten er kunsthallens arkitektur av en slik art at rommene byr på gode volumer og en variert vandring – som du alltid må gjenta i omvendt rekkefølge. Det skyldes at kunsthallen holder til i en gammel fabrikkbygning som er lang og smal, og som derfor ikke gir mulighet for en rundgang. Det utnyttes ofte som en fordel.

Derfor er det «med tungt hjerte» jeg skriver denne omtalen. Jubileumsutstillingen stod på planen for Kunstavisens anmeldelser, men så kom denne pandemien og snudde opp ned på det meste i samfunnet. Jeg hadde jo foretrukket å skrive en anmeldelse, fordi jeg da hadde fått sett verk av 26 kunstnere jeg setter høyt, og fordi jeg regner med at jeg ville blitt overrasket over hvordan kunsthallens direktør, Harald Solberg, hadde satt dem sammen. Nå må jeg nøye meg med noen generelle betraktninger og beskrivelser basert på de bildene som ligger ute på hjemmesiden.

Slik forklarer Bomuldsfabriken det valget de har tatt: «Vi foretrekker 2020 fremfor 2019 (derfor 26 år) og har invitert 26 kunstnere til å delta i vår jubileumsutstilling. Det er satt sammen et representativt lag av kunstnere som har stilt ut her i årene som har gått, med både nye og eldre verk innenfor mange materialer.» De medvirkende kunstnerne teller noen av våre mest kjente samtidskunstnere, og de er plukket fra de nesten 300 utstillingene Bomuldsfabriken har vist gjennom 26 år. Her skal du få hele listen: Dag Alveng; Håkon Bleken; Vanna Bowles; Espen Dietrichson; Kari Dyrdal; Steinar Elstrøm; Hilmar Fredriksen; Berit Marie Friestad; Jon Gundersen; Thomas Hestvold; Hanne Heuch; Kurt Johannessen; Tina Jonsbu; Torbjørn Kvasbø; Stig Lundgren; Inger Johanne Rasmussen; John Raustein; Leonard Rickhard; Stein Rønning; Signe Solberg; Mette Stausland; Marit Tingleff; Øyvind Torseter; Gunnar Torvund; Espen Tveit; og Bente Louise Aas. Så vidt jeg vet er samtlige, med to unntak, nålevende og fortsatt utøvende. I tillegg til Solbergs egen beskrivelse, kan jeg tilføye at alders- og kjønnsfordelingen er relativt god (fra 34 til 91, ti kvinner og16 menn) og at utvalget kunstnere viser en bred interesse for kunstlivets ulike sjangere.

Bomuldsfabriken presenterer en tallrik bildekarusell på hjemmesiden, og den byr på mange fine kunstverk. Selv om det er flere oversiktsbilder, er det vanskelig å vurdere hvordan kunstverkene er satt sammen og hvilken rytme utstillingsrommene har. Noen verk er kjent fra før, andre er nye. For eksempel viser 91 år gamle Håkon Bleken et triptyk (et tredelt maleri) fra i fjor: «Triptyk over elskovskampen II» er riktig friskt og fint i fargene, og med en elskovs- og ensomhetstematikk som oppleves utfordrende. En annen veteran det er grunn til å stanse ved, er Jon Gundersen. Hans «Sylinder» (1999) viser hans evne til å sette velkjente objekter (her skøytejern) inn i nye og overraskende sammenhenger. Hans verk har ofte en underfundig humor. Denne gangen viser han det ved å mane frem en malstrøm av skøytejernene.

Kurator Harald Solberg nærmer seg pensjonsalder, og hans preferanser preges nok av at han har vært med en lang stund. Samtidig har dette liten betydning, for, slik jeg ser det, er samtlige kunstnere fortsatt spennende. Kunstnerens alder viser seg å ha liten betydning for kunstverkenes relevans. Se bare på Hilmar Fredriksens fargesterke og varierte gouacher («Fra kartoteket» 1985-2020), eller Kari Dyrdals nyskapende, digitale vevteknikk i det seks meter lange teppet «Vågsallmenningen I». Eller Marit Tingleff, Torbjørn Kvasbø og Hanne Heuchs utsøkte keramikk- og porselensarbeider. Alle disse kunstnerne er godt oppe i årene, men befinner seg i fagfeltets frontlinje. Dag Alveng må også regnes blant veteranene. I Arendal viser han ukjente sider ved å hente frem bilder fra utstillings- og monteringssituasjoner laget i 1981. Det kom som en overraskelse.

I den andre enden av skalaen er Signe Solberg utstillingens yngste deltager. Hun runder 35 år i april. Hun viser en flere meter høy skulptur i patinert kobber. «Clamber Scramble Crawl» er laget i år, og ut fra bildene, har den fått en riktig så fin plassering. Alder er bare et tall, og den interessen hun viser for senmodernistisk skulptur, er et trekk hun har felles med flere kunstnere i det vi må kunne kalle mellomgenerasjonen, som er litt eldre enn henne. En annen kunstner i utstillingen som viser den samme interessen, er Espen Dietrichson, som er aktuell med utstilling i Galleri Haaken i Oslo.

Det er, selvfølgelig, en altfor stor oppgave å si noe om alle de 26 kunstnerne som deltar. I stedet for å drive oppramsing, vil jeg bruke de siste linjene til å se om jeg kan finne en tendens i denne utstillingen – som jeg altså ikke har sett i virkeligheten. Det som slår meg, er at det er noe med kunstverkenes plassering i forhold til hverandre: Måten Harald Solberg setter sammen to- og tredimensjonale verk, skaper spennende samtaler. Flere av kunstnerne forsker på dybdevirkninger, selv om de opererer innenfor to dimensjoner. Og så er det en grunnleggende fargeglede i denne utstillingen. Det gjør det til en fin opplevelse – selv om den bare formidles på en skjerm. Forhåpentligvis blir utstillingsperioden forlenget utover den fastlagte sluttdatoen.

Forslag til videre lesing:
- Anmeldelse av «Krefter» med Kari Dyrdal, Torbjørn Kvasbø og Marit Tingleff
- Anmeldelse av Dag Alvengs utstilling i Shoot Galleri

lars.elton@kunstavisen.no