Ulike krefter i tre versjoner av samme utstilling

KUNST 
«Krefter – Dyrdal Kvasbø Tingleff» 
Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand, 12/10 – 26/1

DRAMA! Det var min første tanke da jeg rundet hjørnet i tredje etasje i Sørlandets Kunstmuseum/ SKMU. Foran meg sto noen av Torbjørn Kvasbøs uglasserte rørskulpturer, og de glødet som jeg aldri hadde sett dem. Den terrakottafargede keramikken var lyssatt på en måte som fremhevet fargen og den taktile overflaten. Samtidig bidro den poengterte lyssettingen til å fremheve skulpturens form, slik at det dramatiske oppslaget i den tilnærmet umulige konstruksjonen ble mye klarere. 

Opplevelsen av akkurat disse verkene var klart annerledes og sterkere i Kristiansand sammenlignet med de to andre stedene jeg hadde sett utstillingen. Den samme opplevelsen av dramatisk lyssetting gjaldt Tingleffs fire store keramikkfat, som er stablet på spesialkonstruerte traller slik at de kan betraktes fra alle kanter. I Kristiansand er de plassert i et lite rom som gir en nesten klaustrofobisk tetthet rundt verkene. Dette understreker og fremhever fatenes gigantiske proporsjoner, og får publikum til virkelig å kjenne på hvor overmodig prosjektet er.

Da «Krefter» hadde sin premierevisning i Paris i september 2018 var utstillingen titulert «Forces de la Nature» (Naturens krefter). Utstillingen, som presenterer verk av tekstilkunstner Kari Dyrdal (født 1952), og keramikerne Torbjørn Kvasbø (født 1953) og Marit Tingleff (født 1954), ble åpnet med dronning Sonja til stede. Men initiativet til utstillingen og valget av kunstnere var det Frankrikes nasjonale keramikkmuseum, Sèvres, som stod for selv. Utstillingen kom i stand med støtte (og en viss påvirkning) fra Norwegian Crafts, fagorganisasjonen NK – Norske Kunsthåndverkeres eksportorganisasjon.

Etter et halvt år i Paris var det Bergens tur i mai 2019. Der var utstillingstittelen redusert (eller konsentrert) til «Krefter». KODE – Kunstmuseene i Bergen var vertskap i fire måneder, og siden dette er snakk om en stor utstilling var kunstverkene spredd på to bygg og et stort antall utstillingsrom. I Paris var utstillingen fordelt rundt i hovedbygningen, dels med et utvalg av hovedverkene integrert i den faste utstillingen. Resten ble vist i rommene for midlertidige utstillinger i førsteetasjen, til venstre for inngangen, og til slutt i hele loftsetasjen. I det snart to hundre år gamle Sèvres-museet, som holder til i et imponerende palass anno 1876 ved Seinens bredd, ble utstillingen påspandert mer enn 1500 kvadratmeter. I Bergen og Kristiansand er utstillingsarealet og antall verk gradvis redusert, med sistnevnte som den minst omfangsrike utstillingen med hensyn til antall verk. 

Utstillingen «Krefter» er interessant av flere grunner. Først og fremst er det en faglig utfordrende, imponerende og visuelt vakker utstilling. Men den viser også til flere tendenser i samtidens norske kunstscene: De senere årene er det blitt mer vanlig at norske kunstmuseer samarbeider om å produsere og turnere utstillinger. Norsk kunsteksport øker, og norske kunstnere (både nålevende og døde) er blitt mer ettertraktet i utlandet. Samtidig befinner norske kunsthåndverkere seg i toppsjiktet av internasjonalt samtidskunsthåndverk. Det er ganske unikt, og – ikke for å sette noen i skammekroken – det er en posisjon billedkunstnerne kan se langt etter på sitt felt. 

At en bearbeidet versjon av Sèvres-utstillingen startet sin norske miniturné på KODE i Bergen er bare rett og rimelig. For det var her det hele begynte. Midt på 1970-tallet studerte de tre kunstnerne ved Bergen Kunsthåndverksskole. Der var de med på et studentopprør som var et vesentlig bidrag til transformasjonen av faget og stiftelsen av organisasjonen Norske Kunsthåndverkere. Brukskunstens nyttetenkning ble erstattet av kunstnerisk utforskning innen materialbaserte kunstfag.

Denne forskningen har brakt disse kunstnerne langt. Kari Dyrdal har forlatt vevstolen til fordel for store, datastyrte jacquardvever. Hun kunne ikke skapt de enormt store verkene (de to største vevnadene, «Vegg stein» og «Vegg Sèvres I», måler henholdsvis 7,1 x 1,8 og 3,5 x 7,5 meter) uten den manuelt fysiske og analoge erfaringen. Å jobbe med datastyrt vev er programmering på høyt nivå: Prosessen er langt mer komplisert og krevende enn ikke-datakyndige tenker når vi hører ordet «datastyrt». Til utstillingen i Sèvres skapte hun noen megastore billedvever der utgangspunktet var fotografier av ovnene og andre interiørdetaljer ved den høyst levende porselensfabrikken. De utmerker seg med speilvending og repetisjon av motivene. Teppene presenterer et intrikat mønster som det er en opplevelse å fordype seg i. 

Kari Dyrdal viser også vevnader fra tidligere serier, blant annet med fascinerende motiver av bevegelser i vann. Ett teppe i glitrende rødt, «Red Sea», har så mange nyanser at du kan bli gående frem og tilbake for å fange alle. For her skifter inntrykket avhengig av blikkets og lysets vinkel. Hun bruker en miks av tråder i ulike materialer, og resultatet er skiftende storslagent. Og det var fortsatt like fascinerende da jeg så teppet for tredje gang i Kristiansand. Kari Dyrdal er virkelig en mester! 

Marit Tingleff står ikke tilbake for Dyrdal når det kommer til størrelser. Hun presser de fysiske grensene for hvor stort det er mulig å bygge objekter i keramikk. Grensen ligger i ovnens størrelse, og på Kunsthøgskolen i Oslo har de en av verdens største. Fatene hennes måler 1,4 x 2,5 meter med en tykkelse på 30 centimeter. Formatene nærmer seg det fysisk umulige. Det avsløres ved at ingen av de fire fatene, som i Bergen ble vist i den flotte tårnsalen i Lysverket, har kommet helskinnet gjennom brenningen. Alle har sprekker. MenTingleff behandler sprekkene som en ressurs, og følger opp en østlig tradisjon ved å markere sprekkene med avvikende farge. Like viktig som de enorme dimensjonene er kunstnerens bearbeiding av de store flatene. Tingleff maler med begitting som en nonfigurativ kunstner. 

Spesielt ett av Tingleffs tidligere verk imponerer. «Panel, stående, hvilende» fra 2014 er nærmest en fysisk umulighet. Verket er en stor keramisk plate som hviler mot veggen. En tredjedel opp fra gulvet har det en knekk slik at platen møter gulvet et stykke ut fra veggen. Du ser at det står der, men hvis du kan forklare hvordan det er blitt slik fortjener du en premie.  

Det samme kan du si om Torbjørn Kvasbøs rørskulpturer i leire. Han ekstruderer lange rør som han bøyer og stabler oppå hverandre i fascinerende skulpturelle former. Også dette nærmer seg det fysisk umulige. Du kan se at de er «frosset» (i realiteten er de tørket og brent) akkurat idet de er i ferd med å kollapse under sin egen vekt. Han presser materialet til dets fysiske yttergrense, og makter å lage fascinerende komposisjoner i tillegg, alt i kombinasjon med meget vakre og mettede fargeglasurer. At han gjør dette i en tradisjonell, vedfyrt ovn, gjør det enda mer imponerende. Muligheten til å kontrollere temperaturen er helt avhengig av kunstnerens erfaring. Passerer temperaturen et visst antall grader smelter leiren. 

«Krefter» er en utstilling du bør få med deg. Kunsthåndverk er mye rikere enn det mange evner å forestille seg. Disse tre kunstnerne har så mye å by på at en skarve anmeldelse bare risper i overflaten. I Bergen hadde KODE valgt å supplere med verk fra egen samling tilbake til 2003, noe som lot dem utnytte de varierende rommene på en god måte. I Kristiansand er det tilgjengelige utstillingsarealet mindre. Museet har også en utfordring i det at halvparten av bygningen, som er et gammelt skolebygg, har bjelkelag i tre. Dette gir begrensninger for hvilke verk som kan plasseres hvor, fordi mange av de keramiske kunstverkene er for tunge for gulvene. Heldigvis har museet moderne tilbygg med betongdekker. I likhet med KODEs bruk av den store salen i Stenersenbygget, er den store hallen i Sørlandets Kunstmuseum en flott ramme rundt de største verkene. Det eneste jeg stusser over er at Marit Tingleffs fire store fat ikke er plassert her. Men presentasjonen oppe i tredje etasje er bra nok som den er. 

Når det kommer til det innledende spørsmålet, om hvilken av de tre utstillingene som er best, blir svaret «Ja, takk, alle sammen». De tre museene har veldig ulike rom, presentasjonen har vært forskjellig, og måten museene har lyssatt og fortalt om verkene fremstår ulikt. I Paris hadde de ikke laget katalog, men det ble rettet opp i et samarbeid mellom KODE og SKMU. Hvert museum har sine fortrinn. I Kristiansand gir de kompakte rommene i hovedetasjen en nær opplevelse der publikum kommer tett på verkene. I Paris var monteringen poengtert og interessant med plasseringen av enkeltverk integrert i den faste samlingen. Og ingen slår det imponerende oppslaget i tårnsalen i Bergen. Det er et rom som var som skapt for Marit Tingleffs store arbeider. 

Men toppen av kransekaken fant vi i Paris, der Torbjørn Kvasbøs «Vaseklase» var en ubestridt attraksjon i loftssalen. Den har tidligere vært vist (blant andre steder) i fjøset på Ringebu Prestegard nord for Lillehammer (som Kvasbø har kunstnerisk ansvar for, og der han har vist noen fantastiske installasjoner), men vaseklasen ble ikke med videre til Bergen og Kristiansand. Det skyldes at den skulle sendes til prisvinnerutstillingen ved den internasjonale keramikkbiennalen i Gyeonggi i Sør-Korea, der han fikk «Grand Prize» i 2017. Men selv om den største attraksjonen ikke ble med til Norge, hadde utstillingene i Bergen og Kristiansand andre kvaliteter som gjorde opp for reduksjonen fra Sèvres. Og til tross for at Sørlandets Kunstmuseum har den minste utstillingen, er den så poengtert og skarpt belyst at det er all grunn til å anbefale en tur hvis du ikke har sett utstillingen før. 

Deler av denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Dagsavisen, i anmeldelsen av utstillingen på KODE Bergen. 

lars.elton@kunstavisen.no