Sterke signaler fra nord

Det har gått tre år siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina. I dagens politiske og klimamessige virkelighet kan det være vanskelig å fornemme noe annet enn dystre fremtidsutsikter. Det kuttes i redaktørstyrte medier og pressefriheten innskrenkes, mens falsk informasjon spres på sosiale medier som aldri før. Autokratiske styresmakter marsjerer frem og tar til seg makt i svimlende fart, samtidig som kloden blir varmere, våtere og tørrere. Elektronisk krigføring svekker systemene vi har gjort oss selv så avhengige av, mens både natur, infrastruktur og sivile bombes ihjel fra lange avstander ved hjelp av droner.  

Etter et intenst besøk på kunstfestivalen Barents Spektakel i grensebyen Kirkenes, kommer jeg dessverre ikke hjem med et særlig optimistisk syn på vår stadig mer usikre verden. Likevel står festivalen som bevis på at det fremdeles er rom for dialog og debatt – og dermed håp for endring.  

Pop-up turistsjappe og utstilling i Bunkershus. Konsert med jazz- og elektronikalegenden Nils Petter Molvær og folkedans med Tuvas Blodklubb. Stumfilmvisning med live elektro-joik, en eksperimentell opera i et gammelt sykehus – og gråtende vikinger spilt av et finsk hylekor i en sauna i Bugøynes. Vi hadde det, tross alt, gøy.  

Kirkenes i sentrum 
Barents Spektakel er en stedsspesifikk festival, med samtidskunst i sin kjerne. Hvert år inviteres kunstnere, musikere og folk fra andre samfunnsrelevante felt fra hele Barentsregionen (og forbi) inn i diskusjoner som opptar regionen. Med temaet Remote Control, fjernkontroll, var fokuset i år på distriktsdebatten og spenningen mellom sentrum og periferi. 

Åpningsshowet torsdag 20. februar satt an tonen for festivalens fire dager – en «15-minutters revolusjon» i regi av en lang rekke lokale og internasjonale kunstnere. Etter åpningstalene sto publikum allerede samlet rundt en monumental trekonstruksjon på torget – et slags konstruktivistisk tårn som ble aktivert i løpet av forestillingen. Til lyden av høyt klingende kirkeklokker, marsjerte to protesttog inn i folkemassen fra hver sin kant. Togene bar ingen samlet parole, men et hav av ulike slagord på flagg og bannere, laget av den russiske billedkunstneren Sasha Rotts i samarbeid med lokale innbyggere.  

Én etter én gikk fanebærerne frem til mikrofonen og ropte ut sin parole – alt fra alvorstunge budskap som «Slava Ukraini», «Vi må snakke mer sammen» eller «Åpne grensa», til de mer absurde og spøkefulle «We <3 pessimism», «Bruk refleks» eller «Ka nu?». I tårnet vrimlet det av folk som tok imot flaggene og veivet de ut mot massene før de festet dem i konstruksjonen – parolene ble gjentatt med og uten megafon. Det hele endte i en OL-inspirert seremoni med tenningen av en fakkel plassert i toppen av tårnet – en fakkel som brant gjennom hele festivalhelgen.  

Sprikende budskap til tross, fungerte det midlertidige monumentet som en solidarisk fredserklæring og et samlende symbol for lokale røster.  

Arktis vs. det menneskeskapte 
Etterpå gikk turen til Terminal B for den offisielle åpningen av utstillingen Reach Out, Stand By, Repeat, en utstilling som står til 12. april. Her har duoen Jérémie McGowan og Amund Sjølie Sveen tatt over lokalet med en pop-up turistsjappe og konseptuelt kunstprosjekt om koblingen mellom turisme og merkevarebygging av steder (spesifikt Arktis).  

Sveen, som også var medregissør for åpningsshowet, er politisk og kunstnerisk leder for «folkeforsamlingen» Nordting. På nettsidene beskrevet som «en nomadisk folkeforsamling for Nord, en fest for periferien, en separatistbevegelse for den arktiske kolonien.» Logoen, en miks av et reinsdyr og løven i Stortingets riksvåpen, er en sentral figur i utstillingen på Terminal B. Skulpturen Riksreinen er i skala 1:1 i forhold til løvene foran Stortinget, og dominerer utstillingssalen. Veggen bak er fullt utstyrt med mindre kopier av denne, til salgs. Også til salgs er t-skjorter, kopper, dukker i samisk folkedrakt med protestbannere, og en trio av arktisk luft, vann og jord – et åpenbart nikk til Piero Manzonis Artist’s Shit (1961). 

Prosjektet Real. Arctic. er en videreutvikling av en tidligere pop-up i Tromsø, der reinsdyr- og nordlysturismen har blitt så dominerende at det nærmest truer med å skape en monokultur. 

Sårbare tendenser 
Hoveddelen av utstillingen befinner seg i en forlatt bunker fra andre verdenskrig. I 1947 ble det bygget et hus på toppen av bunkeren, som fungerte som telegraf og radiostasjon for flytrafikk frem til flyplassen ble bygget i 1963. Utforskningen av denne historiske «aeradioen» minner med en gang om LIAF 2024 – Gnistsambandet kuratert av Kjersti Solbakken – hvor nettopp gammeldags trådløs kommunikasjon var temaet. Faktisk vises Ishavsringen av Astrid Ardagh, et videoverk som først ble vist på LIAF. I videoen følger Ardagh en gruppe radioamatører i nord som jobber for å opprette et krisesamband etter et russisk cyberangrep som rammet Nord-Europa i februar 2022, samme dagen som invasjonen av Ukraina først ble omtalt i media. Videoen handler om sårbarheten i forhold til de teknologiske systemene vi har blitt så avhengige av, og fordelen med eldre, analoge teknologier i en tid hvor beredskap står høyt på agendaen.  

En annen sårbarhet er tematisert i Lada Suomenrinnes kunstprosjekt Emergency Weather, som vises i og utenfor Bunkershuset. Suomenrinne ble født i Nord-Russland og senere adoptert av sin stefar i sin samiske familie i den nord-finske delen av Sápmi. Kunstnerens oppstykkede kunnskap om hjemstedet er utgangspunktet for en tekst- og fotoserie som både reiser spørsmål om samisk arv og klimaendringer. 

I utstillingsteksten heter det at: «Opplevelsen av å befinne seg i utkanten, isolert eller langt unna, framkaller ofte en lengsel etter forbindelser til andre steder og folk.» Men Suomenrinne ønsker å snu holdningen om at nordområdene befinner seg i periferien – «det er en kolonialistisk måte å beskrive min bakgård (backyard),» sa hen under en kunstnersamtale.  

Vanskelig arv ved verdens ende 
I et annet rom vises videoverket Weeping Men – en bearbeidet dokumentasjon av en sauna-performance i regi av Tone Haldrup Lorenzen, Lise Johansson og Aris Papadopoulos. Verket viser en forestilling med det finske hylekoret Huutajat, som utforsker former for brorskap og giftige forståelser av maskulinitet i arven fra vikingene. Forestillingen når sitt klimaks når mennene står i ring og roper til hverandre i kano: «BROTHERS WE FIGHT – BROTHERS WE KILL – EACH OTHER.» Deler av videoen er satt i det slående fiskeværlandskapet i Bugøynes, også kalt lille Finland, ved Varangerfjorden som munner ut til det iskalde Barentshavet. 

På kjøkkenet viser Silje Figenschou Thoresen tegninger og sider fra boka «Fra vor grændse mod Piselvnes», som ble lansert på festivalbaren Heija bar (en nedlagt bensinstasjon). I boka vises fotografier fra Kirkenes, som tidligere het Piselvnes, kombinert med utdrag fra tekster av den danske arkeologen Povl Simonsen (1922-2003). Simonsens fremmedgjørende beskrivelser av området sammenstilt med Thoresens fortrolige fotodokumentasjon skaper en gnisning mellom fortid og nåtid, kjent og ukjent. Resultatet er en snodig, poetisk og abstrakt fortelling om stedets historie og dets kvaliteter.  

Det største rommet i Bunkershuset er gjort om til en stue. Mohinis stue, for å være presis. Det er kunstnerne Ellen Vikström, Henrik Sørlid og Sanjey Sureshkumar i kunstnerkollektivet og den omreisende radiokanalen SASUSU Radio som står bak. Mohini er en åndelig skikkelse i dravidiske historier og en karakter i den pågående filmen Lille Eelam på verdens ende. I et fargerikt interiør med typisk norske 80-tallsmøbler, tradisjonell tamilsk pynt og familiebilder på veggene, spilles det her to videoer på hver sin skjerm. Den ene viser en utsikt mot havet i Vardø, den andre viser Mohini som danser på mosen på «heksefjellet» Domen, avbrutt av arkivklipp fra film og nyhetssendinger. Prosjektet tar utgangspunkt i «vardø-tamilene» – eelam-tamilene som flyktet fra det srilankiske folkemordet på 80-tallet og fikk jobb i fiskeværene i Vardø.  

Under åpningskvelden torsdag 20. februar ble det gjort en slags reinkarnasjon av Radio Domens Tamil Radio, med de opprinnelige vertene Kuberan Thurairajah og Sathananthan Moothathamby. Sendingen fulgte den opprinnelige formen fra 1990-tallet: først noen visdomsord, så musikk og nyheter – alt på tamil. Innholdet er derimot knyttet til filmens fiktive univers, der Lille Eelam er den siste gjenværende eelam-tamilen etter folkemordet.  

Refleksjoner rundt nåtiden 
Mens åpningsshowet og flere kunstneriske innslag så bakover eller fremover i tid, var andre deler av programmet dedikert til refleksjon rundt nåtiden. Liminal Opera av regissør og billedkunstner 1999Q (Oleg Khadartsev) og sanger (sopran), komponist og improvisator Kristin Norderval var et klart høydepunkt. Med både filosofisk og faglig tyngde, undersøkte operaen overlappende temaer om tid, kropp og død. Publikum ble hentet i buss og tildelt hver sin radio. Fra den hørte man Karen Walker’s live radiosending, en tankeflyt rundt tid. Med inspirasjon fra Pauline Oliveros’ begrep «deep listening» – som ble introdusert ved ankomst – ble publikum veiledet gjennom korridorene i et gammelt sykehus kalt Nothing Hill, hvor både analoge og elektroniske musikkstykker ble fremført i ulike rom.

I en kunstnersamtale forklarte de to om et viktig vendepunkt for prosjektet: da Trump erklærte at USA skal ta over Gaza. Dette vil innebære en utvikling av luksuseiendom på okkupert palestinsk land, og en fullføring av Israels prosjekt. Som et slags motsvar, understreket Khadartsev og Norderval at det er mulig å ha empati for andre uten å ha opplevd akkurat det samme. Det er dette vi må øve på nå. 

I en norsk kontekst peker det overordnede temaet Remote Control blant annet på utfordringer knyttet til utflytting fra bygd til by, eller som i vardø-tamilenes tilfelle, innvandring til avsidesliggende steder. Men tematikken i årets Barents Spektakel strekker seg også til globale spørsmål knyttet til makt, maktsentre og fordeling av makt. I så måte var festivalen høyaktuell.