Kort om: Sommernatt (1899) av Harald Sohlberg

Selv om blåfargen åpenbart også gir vinteren i maleriene hans en klar, iskald presisjon, er det selve grunntonen i katalogen uavhengig av årstid, som det er for Eugène Jansson i Sverige. Sommernatt bruker blått som et varmebatteri, de kjølige dragene om kvelden i norsk sommer.

Sohlberg flyttet fra Schafteløkken til Nordstrand i 1898, hvor han innlosjerte seg i et lite værelse i en villa med utsikt over Oslofjorden og Bærumslandskapet i vest. Det er dette landskapet han lyser opp i 1899. Med sitt lavtliggende forsvinningspunkt til venstre i bildet, nært taket, de virtuose detaljene og den uanstrengte, men like fullt ekstremt musikalske fargeholdningen er dette Sohlberg på vei mot toppformen. Den varmere venstredelen hviler lett mot den kjøligere høyresiden. Han har så lett for det; måten han maler tynnere i delene hvor han modellerer sjøen, så den granulerte lerretsflaten bryter gjennom pigmentfernisset, hisser opp havoverflaten. Slik skaper han diskré dynamikk og kontrast mot de mer emaljerte, glattere delene av flaten. Husets diagonale skjæring presser blikket inn i utsikten, ned mot havet.

Vi ser et, etter alle solemerker, nylig avsluttet måltid. Bordet er ennå dekket, men ingen mennesker i bildet – typisk for Sohlberg. En hatt og et par hansker er plassert blant blomstene. Om vi vet at Sohlberg knyttet bildet til sin forlovelse har vi nesten allerede mer informasjon enn vi trenger. Hansken blir en tilforlatelig metonymi for forlovedens hånd, altså hånden hun nå har gitt ham i ekteskap. Overtydelig eller ikke, dette er like fulllt et eksempel på visuell show, don’t tell. Øivind Storm Bjerke antyder også i sin bok om Sohlberg at bildet ikke bare impliserer denne intimiten som finner sted utenfor bildet, men også symboliserer forskyvelsen av begjæret inn den ekteskapelige kjærlighetens mer forpliktende, etiske former. Det som kommer etter at lidenskapens «forgjængelige kraft», som Sohlberg kaller den, er et faktum.

Bildet antyder også spenningen mellom jordisk, materielt liv, og det grenseløse, det uendelige i naturen. Samspillet mellom kultur og natur-dikotomien i maleriet, samt Sohlbergs interesser i de nyromantiske 1890-årene, inviterer slike lesninger. Men for Sohlberg selv skulle Sommernatt være «fest og sanseberusende naturstemning...det skulde være et af de faa øieblikke hvori man føler sig saa usigelig lykkelig og rig....hvor hjertet lettest vækkes, svulmer, henrives og bedares....hvori angst ikke findes, kun glæde.»

Der har vi det.