Intervju med Joakim de Borda Pedreira, styreleder ved Nordic Institute of Art og prosjektleder for Nordisk Kunsthistorisk Festival 2025 «En feiring av faget»: Norges første kunsthistoriske festival noensinne åpner i morgen.

Blant programpunktene i festivalen som er utviklet i samarbeid med Eckbos Legat og Vigelandmuseet, finnes foredrag om nyoppdagede 1600-tallskunstnere, omvisninger på MUNCH og Nasjonalmuseet, og presentasjon av ny museums- og kunsthistorisk forskning.

Som et kunsthistorisk pilotprosjekt for et nytt festivalformat er det lite som avspeiler ustødige steg på isen i programmet: I tillegg til prominent selskap som Professor Éric de Chassey, direktør ved École des Beaux-Arts i Paris, foredrar direktør ved Prins Eugen Waldemarsudde, Karin Sidén, som for mange sist var å se som en del av sentralkomiteen for Ny kulturkanon for Sverige. To andre sentrale representanter for svensk kunstfelt og museumsarbeid, kuratorene Linda Hinners og Carl-Johan Olsson tar for seg henholdsvis Brynjulf Bergsliens ryttermonumenter i en nordisk-europeisk kontekst og «det romantiske øyet», tittel på et stor utstilling på Nationalmuseum i Stockholm i fjor. Fra Nasjonalmuseet i Oslo kommer kuratorene blant annet Vibeke Wallann-Hansen, Ingvild Krogvig, Wenche Volle og Cynthia Osiecki, og fra MUNCH Signe Endresen og Petra Pettersen. Listen med gode navn er lenger.

Vi snakker med styreleder ved Nordic Institute of Art og prosjektleder for Nordisk Kunsthistorisk Festival 2025, Joakim de Borda-Pedreira, om veien til festivalen.

Fra Fontainebleau til Oslo-festival
Selvsagt nok, kunne man si, var fødestedet for nordisk kunsthistorisk festival et fransk herskapshus i Fontainebleau: «Det begynte med at vi [Instituttet] var invitert til å programmere et norsk innhold til Festival de l’histoire de l’art i 2019, i forbindelse med at Norden var tematisk fokus på festivalen det året,» forteller Borda-Pedreira. Kunsthistorie-festivalen er organisert av Chateau de Fontainebleau, i den lille landsbyen utenfor Paris, og er et samarbeid mellom det franske kulturdepartmentetet og Institut national d’histoire de l’art, det nasjonale kunsthistorieinstitutt. Dette er en årlig foreteelse med hundrevis av gratis arrangementer som er åpne for publikum. 
«Vi ble rett og slett imponert av hvordan man i Frankrike hadde klart å organisere det som nærmest opplevdes som en folkefest, all den tid det var voldsom deltakelse og masse mennesker tilstede fra hele verden.»

Frøet ble altså sådd på kongelig fransk mark, og Nordic Institute lot ideen kverne i bakhodet. «Det føltes etter hvert ekstra viktig, av mange grunner, å løfte frem kunsthistorien som disiplin og kunnskapsfelt, og belyse særlig den store prestisjen og høye statusen som faget faktisk har i andre deler av verden, f.eks. Frankrike hvor man er veldig stolt av den kunsthistoriske arven og forskningen.» Akkurat dette stod i skarp kontrast til hvordan Borda-Pedreira og teamet ved Instituttet opplever fagets status i Norge: «Det var nettopp noe vi ved instituttet reagerte på, disiplinens fallende stilling og posisjon i Norge. I dette landet vil man jo kanskje til og med tenke seg  om to ganger før man våger å innrømme at man i det hele tatt er kunsthistoriker. Andre steder i verden kan man si det med stolthet, at det finnes en følelse av at man som kunsthistoriker er med på å forvalte et lands, et område, eller en regions kulturelle bevissthet. Så der begynte på mange måter prosjektet.»

I byens bilde
Den franske festivalen gav også et en form og et format som Nordisk kunsthistorisk festival kunne bygge på: «Det faktum at det i tillegg til å være et tett program med forelesninger og foredrag også utvides til å inkludere utstillinger og annet program var noe vi tok med oss inn i prosjektet.» 
Selv om ikke instituttet står bak eller har kuratert egne utstillinger til årets festival, kobler man på aktuelle utstillinger i Oslo og det samarbeides med store institusjoner som Nasjonalmuseet og MUNCH: «Ettersom det er en festival så blir det et eget poeng at man ikke støver ned i en og samme forelesningssal i tre dager, men at det finnes en viss mobilitet ved programmet og at man beveger seg i byen.» 

Ja, hvordan bruker dere Oslo som en aktiv del av festivalprogrammet? Og ikke minst hvordan bruker dere museene som en del av innholdet?
«Vi kontaktet institusjonene som vi følte hadde et aktuelt og relevant program og spurte om de hadde anledning til å bidra til festivalen. Så vi tilbyr f.eks. omvisninger med kuratorene selv, hvilket ikke er et selvsagt privilegium ved et normalt museumsbesøk. Å komme i kontakt med menneskene som har jobbet direkte med materialet og prosjektet er en annen opplevelse enn den man ellers får. Vi ønsker at det faglige nivået skal være høyt.»

En slik ambisjon inneholder naturligvis avveininger hva gjelder festivalens profil, som ennå må sies å være under utvikling. Det instituttet sjøsetter i år er på mange måter en pilotfestival. Og Borda-Pedreira innrømmer at det kanskje ikke er for absolutt alle: «Det er ikke direkte et ‘folkelig’ program i den forstand at vi legger til rette for at absolutt alle, men både de med og de uten noen kunsthistorisk kunnskap, vil få utbytte av å delta tror jeg. Festivalen er åpen for alle, og det er et sentralt poeng. Samtidig er det kanskje den spesielt interesserte allmennhet som utgjør målgruppen. Man behøver med andre ord ikke være noen ekspert for å få glede av programmet, men vi tenker at både den nysgjerrige lekmann og fagpersonen skal kunne få utbytte av å delta. Mulighetene til å komme i nærkontakt med objektene gjennom samarbeidene med museene utgjør også et unikt tilbud de fleste ikke ellers ville fått.»

På spørsmålet om hva festivalen kan gjøre i en norsk sammenheng poengterer Borda-Pedreira at dette handler i utgangspunktet snarere handler om det nordiske: «Festivalen heter jo bevisst ‘Nordisk kunsthistorisk festival’ og ikke ‘norsk’, så tanken er jo at, dersom dette blir vellykket, at det kan skape et sterkere nordisk kunsthistorisk samarbeid og et sterkere nordisk fagmiljø. Det sentrale er at vi fra norsk perspektiv også ønsker å integrere så mange museer som mulig, og ikke bare fra Oslo, hvilket er grunnen til at vi har invitert inn museer fra flere steder i landet til å komme og presentere sin forskning og sine fokusområder.»

Men at man som nevnt ville bruke Oslo aktivt var åpenbart fra begynnelsen. Utover kjente kunsthistoriske institusjoner henter man inn plasser og byggverk som Sjøfartsbygningen, tegnet av Ingvar Hjorth og Arnstein Arnebergs Villa Eckbo, steder med stor kunsthistorisk relevans, men som kanskje er lite kjent og aldri besøkt selv av et kunstinteressert publikum. 
«Oslo er hovedstaden, har infrastrukturen og de toneangivende institusjonene så det er klart at det var noe vi måtte inkludere i festivalen. Nasjonalmuseet skiller seg selvsagt ut, ikke bare i form av mengden ressurser og kompetanse, men museet er jo også langt på vei helt nytt, og i Oslo er vi jo i den unike situasjonen at vi tett på hverandre fikk to nye mastodontmuseer, og da sier det seg selv at deres nærvær gir festivalen et helt eget fasett. Derfor var det også gledelig at det var stor interesse fra museene for å bidra til festivalen.»

Ut av 1600-talls-mørket
Målet er å trekke disse programpostene inn i en større ambisjon om å gi nytt blikk på kunsthistorien. Temaet for festivalen er nettopp «Gjenoppdagelsen av kunsthistorien»; som disiplin og begrep overhodet har også kunsthistorien blitt måltavle for en systematisk makt- og kanon-kritikk de siste årene. Dette har også tatt form av institusjonelt selvpiskeri på ulike måter. Denne selvkritiske åren ønsker også festivalen å gå i dialog med: «I faget så har det vært en slags kritikk mot kunsthistorien som patriarkalsk, kolonialistisk også videre, men på samme tid har denne relevante kritikken utartet seg som politiske avfeininger av kunsthistorien overhodet, at den liksom ikke skulle ha betydning i det hele tatt, og dette kan vi kanskje se konsekvensen av gjennom debatten omkring museumsledelse og hvorvidt det faktisk anses relevant å ha kunsthistorisk kompetanse på museene i det hele tatt.»

Så hva legger man i ideen om en «gjenoppdagelse» av kunsthistorien – hva er det som gjenoppdages? «Kunsthistorien er jo en disiplin som aldri blir ‘ferdig’. Kartet er aldri tegnet opp, vi vet aldri alt om en periode eller en kunstner, så vi oppdager alltid nye sider ved den visuelle kulturen, nye verk og nye kunstnerskap, man har hele dette spekteret, og det speiles i programmet.» Borda-Pedreira fremhever blant annet Cynthias Osieckis [kurator for eldre kunst ved Nasjonalmuseet] foredrag om den flamske kunstneren Clara Peeters (c. 1587–1636), og en ny attribusjon tilskrevet hennes kunstnerskap. Peeters sirlige og barokke stillebenverk tilhører det ypperste av tidlig 1600-talls-kunst i denne sjangeren, tross dette vet vi svært lite om biografien hennes. 
«Vi snakker om en betydelig kunstner på 1600-tallet som siden er forsvunnet totalt fra oversiktslitteraturen. En stor del av hennes produksjon har antagelig blitt feilattribuert til andre, gjerne mannlige kunstnere, delvis av kjønnsmessige og delvis av økonomiske årsaker.» 
Det nå antatte Peeters-utførte verket i Nasjonalmuseets samling har likeledes vært koblet til ulike signaturer gjennom årene, men det at vi nå har en ny, autoritativ attribusjon er en seier for fagfeltet: «Et slikt arbeide er det jo nettopp bare en kunsthistoriker som kan gjøre. Dette er først og fremst en kunnskapsmessige og kunnskapsdrevet oppdagelse og dette arbeidet er det eget poeng å fremheve.»

Kunsthistorien mellom kritikk og politikk
Blikket festivalen anlegger strekker seg også langt utover slike mer nisje- og katalogspesifikke perspektiver. På spørsmålet om programmet har en kritisk inngang, eller et kritisk utsyn svarer Borda-Pedreira at programmet «ikke er tuftet på en kritisk grunn per se, i den mening at vi vil rive noe ned eller eksplisitt forandre et utgangspunkt, men vi fokuserer heller på å synliggjøre alt det gode, produktive arbeidet som foregår på feltet.» Men det er ikke med det sagt at man ikke har en synsvinkel som søker å utvide den kjente kunsthistoriske topografien.

«At Vigelandmuseet viser en utstilling med den kvinnelige billedhuggeren Ambrosia Tønnessen reflekterer også vårt ønske om å kunne inkludere andre og kanskje utvidende perspektiver på norsk kunsthistorie. Men den nordiske og globale kunsthistorien er del av dette; derfor har vi foredrag om smale og oversette kunstnere, som nevnt glemte kvinnelige kunstnere som nå er gjenstand for reattribusjoner og oppdagelse i egen rett, samt kunsthistorie i latin-Amerika og mye annet.» Her ligger også, understreker han, et eget poeng for festivalen: «Vi søker med andre ord ikke vekk fra det kritiske og ekspansive, som jo er med på å drive vårt felt fremover og sørge for at det vokser, men vi kommer ikke til å kaste sten på noen for å si det slik, snarere vil vi fokusere på å løfte frem.»

Men kan man ikke å si at det å forsvare kunsthistorien også blir et politisk poeng? Eller at det blir en stillingstagen i felt som allerede lenge har vært politisert?
«Vel, nå vet jeg ikke om jeg så enkelt ville kalt dette ‘politisk’, men jeg syntes at man ikke skal be om unnskyldning for at kunsthistorien eksisterer, og at man utelukkende skal interessere seg for alle de synder og overtredelser som kunsthistorien angivelig skal ha stått for. Men å inneha et kritisk perspektiv og ikke minst sette spørsmålstegn ved deler av denne historien er så klart nødvendig og naturlig fra et faglig ståsted. Alle disipliner behøver å stille seg kritisk til seg selv på et eller annet vis, det ligger forankret i det vitenskapelige prosjektet.»

Her kommer Borda-Pedreira inn på et særskilt poeng med festivalprogrammets kritiske flate: «Vi vil kanskje slå et slag for den kunnskapsbaserte, faglige kritikken, den som ikke har sin grunn i mediale poeng, men kommer innenfra disiplinen selv. Så her gjør man på et vis et skille mellom aktivisme og akademisk kunsthistorie, et skille jeg mener ennå er viktig.»

Men dette er ingen avvisning av det ene eller det andre i hans øyne: «Selvsagt har jo den aktivistiske og eksplisitt kritiske linjen en levende funksjon i samtidskunsten, noe som ikke er rart da den jo er del av nåtiden på et helt annet vis, og ikke minst del av en tankegang hvor kunsten er en representant for forandring.»

I kunsthistorien opplever Borda-Pedreira at dette forandringsimperativet blir misforstått: «Det blir noe unaturlig over at utgangspunktet til faget blir negativt ladet – materialet er jo der, enten man liker det eller ikke, og så kan man jo så klart anlegge ulike perspektiver på dette materialet og fortelle ulike historier, men det forblir et poeng at man ikke utelukkende jobber på det teoretiske nivået, men husker å ha gjenstanden, objektet selv i minnet.»

Lokalt og globalt
Fokuset på latin-amerikansk kunst skiller seg ut i programmet og dette skulle opprinnelig ha blitt formidlet av en professor ved universitetet i Sevilla, som skulle kontektualisere denne i lys av en nylig utstilling ved Prado i Madrid, men som måtte dessverre melde avbud av helseårsaker. Borda-Pedreira vil derfor holde et foredrag i emnet basert på egen forskning. «Vi ønsket ikke å ta dette ut av programmet, all den tid det er verdifullt og viktig å ha et mer globalt blikk på kunsthistorien. I tillegg er det noe påklistret over måten kunst kobles til nasjonalstaten på, som man kan være med på å revidere – i Nordic Institute of Art er det nettopp et nordisk og ikke et norsk rammeverk som betegner virksomheten. Så å se på kunst som rene nasjonale produkter blir helt enkelt feilaktig.»

Den kunsthistoriske festivalen har som hensikt i bidra til at de internasjonale linjene i kunsthistorien får en klarere form, forklarer Borda-Pedreira. «Når det undervises om postkolonialitet på f.eks. nordiske universiteter er det veldig ofte et ensidig fokus på dette som en fortelling om overgrep og innflytelse fra én, da gjerne europeisk sfære, til en annen, ikke-europeisk kontekst, men det som ofte overses er hvordan historien om kolonialismen i kunsthistorien også er en historie om en tosidig påvirkning. Kulturpåvirkningen gikk begge veier og også kolonnimaktens kultur gjennomgikk en transformasjon. Så festivalen, og instituttets arbeid mer generelt, vi har forsøkt å tenke litt nytt om forholdet mellom sentrum og periferi.»

Større enn seg selv
Nordic Institute of Art er bygget rundt et nettverk av «associated fellows”, altså tilknyttede forskere eller fagpersoner, som utgjør en slags kompetansepool for arbeidet med utstillinger og andre prosjekter. «Når vi utvikler forskjellige faglige prosjekter, som utstillinger og konferanser, benytter vi oss av den kompetansen vi har i dette nettverket. Følgelig ser vi at flere av dem tilknyttet instituttet også bidrar under denne festivalen. Det er vår måte å kunne drive og virke som en større institusjon, selv om vi i realiteten er en liten institusjon.»

Hva gjelder det lille Borda-Pedreira kunne røpe om framtidige prosjekter forklarer han hvordan «vi akkurat nå beveger oss inn i en mer forskningsdrevet periode, noe vi også føler at festivalen markerer. Vi har hatt noen år nå med flere internasjonale utstillinger, som er ressurs- og tidskrevende, men nå skal vi inn i en fase hvor fokuset ligger på forskningen. F.eks. har vi annonsert arbeidet med en catalogue raisonné for Peder Balke som er støttet av Sparebankstiftelsen. Dette kommer til å bli en viktig satsning for instituttet i årene fremover, og håpet er jo at dette kan bære frukter på måter som et større publikum kan få glede av på sikt.» Som han også understreker er profilen på instituttet forholdsvis særegen: «Vi er jo ikke noe museum, eller underlagt noe formidlingsmessig mandat. I all hovedsak er vi uavhengig offentlig finansiering, noe som gir oss andre vilkår og muligheter.»

Sikter man seg allerede inn på muligheten for ny festival neste år?
«Dette blir som nevnt på noen måter et pilotprosjekt, så i første hånd handler det om å se hvordan denne gjennomføringen blir, men utover det sikter vi oss inn på en biennale-form, altså hvert andre år. Så gjenstår det å se hvorvidt det kommer til å bli en pan-skandinavisk festival eller om det blir naturlig å forankre den i Oslo – men dette vil også avhenge av sponsorer og samarbeidspartnere og liknende.»

Hva håper du kommer ut av disse dagene?
«Jeg håper at det oppstår en slags energi rundt arrangement som tiltrekker seg enda flere interesserte på alle fronter, noe som kanskje gir oss mulighet til å oppskalere prosjektet ytterligere, være enda mer ambisiøse. Men i første hånd så klart at vi får anledning til å gjøre dette igjen om to år! Dette ville vært fantastisk.»