P. S. Krøyer, Sankt Hansblus på Skagen strand, 1906

Peder Severin Krøyer er en av skandinavisk maleris store blå-malere – navnet hans er strand, hav, sommerkvelden, skumringstime, og kvinner i lange hvite kjoler som spaserer i ladet, nostalgisk fortrolighet. Han ble, etter 1882, langt på vei også «Skagenmalerne» inkarnert, inspirert av formoppløsende fransk maleri, Diego Velazquez’ virtuose penselbruk og Christian Krohgs kystmotiver. 

I Sankt Hansblus på Skagen Strand er skumringstimen veltet over i natt. Krøyer brukte flere år på dette som også ble hans siste store gruppeportrett. Her samler han kunstnervenner, skagenboere og fiskere rundt et bål som nesten er så aggressivt at man frykter for at hele maleriet skal ta fyr. Det har også en litt ubehagelig antropomorf fasong – som var vi vitne til en av middelalderens hekse- eller kjetterbrenninger.

Bak brannen ser vi barn danse, utpenslet i det som er bildets groveste, skisseaktige avdeling, formene selv som smelter i møte med varmen fra bålet. Krøyer skal selv ha sett Vesuv ha utbrudd under sin Italia-reise, og forble fascinert av vulkanens apokalyptiske kraft. Denne balanseres mot det fjerne fyrtårnet ytterst til venstre og det dramatiske, nærmest teatralske månelyset i høyre hjørne. I siste hånd kunne vi si at lys forble Krøyers egentlige materiale – at hele hans produksjon, som kunsthistoriker Marianne Saabye skriver et sted, «er dybest set en udforskning af lysmæssige forhold».

Men portrett- og figurmaleriet forble et grunntema i Krøyers egne øyne: Til venstre for ilden ser vi et portrett av forfatteren Holger Drachmann (1846-1908) og konen Soffi Lasson, Oda Krohgs søster, som Krøyer har resirkulert fra et tidligere dobbeltportrett han produserte året før. Drachmann var også opphavsmannen bak Danmarks mest berømte midsommer-sang «Vi elsker vort Land» eller «Midsommervise». Drachmann var ellers kjent for sitt stormfulle privatliv og som passer seg en hver god kunstnerbiografi endte han livet på nerveklinikk. Et sted heller ikke Krøyer var fremmed for.

Andre tilstedeværende er blant Anna og Michael Ancher, Henny Brodersen – den eneste som ser maleren i øyet til venstre i bildet – Krøyers tidligere kone Marie Krøyer, Hugo Alfvén, mannen hun forlot Krøyer for, samt Krøyers datter Vibeke. Maleriet tjener, med andre ord, også her som et minnesmerke. Med Sankt-Hansbluds, legger Saabye til, «satte Krøyer et monument, ja man kunne fristes til at kalde det slutstenen, over en rig og frodig periode i dansk og nordisk kunst.»