Fremtidsprisme

MAGASIN
München, Tyskland
Der Greif #17 One Day Soon
Kamerabasert kunst
Lansert november, 2024

Det finnes en rekke fine initiativer for fotografiet, og den tyske organisasjonen Der Greif er en av dem. Deres formål er å fremme et mangfold av fotografer og gi nye talenter en plattform gjennom stipender finansiert via crowdfunding. Deres årlige trykte utgave har tidligere blitt redigert av kjente kunstnere som Shirin Neshat og Adam Broomberg, denne gang er Torbjørn Rødland gjesteredaktør, og nummeret har fått tittelen One Day Soon.

Publikasjonen inneholder flest bilder, i omslagets brett er det en kort tekst som forteller at Rødland ønsket å se hva som ‘ligger over horisonten.’ Rundt 1500 kunstnere fra hele verden svarte på den åpne utlysningen, og Rødland har valgt ut og sekvensert de nitti fotografiene som finnes i utgaven. Hovedspørsmålene til søkerne var hvordan de responderer som fotograf på de enorme teknologiske og kulturelle endringene? Og også hva de var tørste på nå.

Fremtidsvisjonen om hva vi kan komme til å gjøre med oss selv for å holde oss unge, melder seg når jeg ser fotografiet til Julia Albrecht. Jeg ser bare frykt i de hudfoldlignende plastrene på halsen – en frykt for kroppene våre og vårt uopphørlige jag etter å unngå aldring. Dette står i kontrast til bildet på samme oppslag av kunstneren Iñigo Bilbao, som også har tatt coverfotografiet. Begge hans verk skildrer en form for rustning, men det er ikke nødvendigvis fremtiden jeg tenker på når jeg ser dem. Å sette sammen to bilder på et oppslag er utfordrende. Flere steder mister bildene sitt opprinnelige narrativ når de settes sammen, og selv om jeg antar at blanke sider var for kostbare, ville en pause gjort seg på flere steder.

Kombinasjonen fungerer godt i oppslaget med Dag Nordbrendens bilde Fantasma av et tomt TV-skall liggende i en sanddyne, satt sammen med Unwanted Dreams av Sasha Chaika: et nærbilde av en munn der røyk strømmer ut. Begge tingene er forgangne; apparatet tilhører fortiden, og en smilende røyker er per definisjon ikke lenger mulig – vi vet for mye. Bildene peker, hver på sin måte, mot fremtiden ved å stille frem det som var, de representerer en mulig endring.

Jeg ser Rødlands eget bildespråk i Olga Tzimous bilde fra serien The Porcupines and Other Stories of Intimacy, hvor en kvinne ligger på en kommode, mens en person lener seg over henne. Serien er ment som en meditasjon over intimitet, men tematiserer også traumatiske parforhold. Det minner meg om flere av Rødlands egne bilder av mennesker som kommer hverandre for nært, og som ikke vil godt. 

Dette med å ikke bruke ord har jeg tenkt på siden jeg leste presseteksten til Rødlands egen utstilling Now It Sings, Now It Sobs på STANDARD (OSLO) i høst: "Hvorfor leser du dette? Hva er det som gjør at disse fotografiene trenger ord, eller hva er det som pålegger fotografiet et ansvar om å fortelle en historie? Hva får oss til å lete etter en forklaring et annet sted, i stedet for å se på fotografiet en gang til?” Kanskje har Rødland rett. Da jeg for noen år siden spurte forfatter og professor W.J.T. Mitchell om å spå fremtiden for fotografiet, svarte han at det kanskje snart vil komme en kunstner som nekter å bruke språk om verkene sine. At det vil bli som et eksperiment. Som vi ser i Der Greif, bildene står godt uten ord. Gjennom en åpen utlysning blir utgaven demokratisk, og den inneholder et generøst utvalg bilder som – mer enn å peke mot fremtiden og kunstig intelligens – viser hva vi er tørste på, for å parafrasere fra utlysningen. Det er det helt enkle bildespråket den stiller ut – vi trenger ikke å gjøre det mer komplisert.