Treenigheten og stillheten

Åse Ljones tavletriptyk – tre i én og én i tre, for å fornorske Gilbert Rorisons berømte salme fra 1849 – blir som, i likhet med alle triptyker, visuelle metaforer for treenighetsmotivet. Om det er noe med den religiøse følsomheten hos kunstnere med bakgrunn fra Strandebarm – ja, jeg tenker på Jon Fosse – er verre å uttale seg om.

Men Fosse selv (gjen)fant sin egen stillhet i sin sambygnings bilder – «for no å kalle dei det», som han sier. «For i hennar bilete», skriver Fosse, «blir også det eg kjenner som mitt eige, det tause men alltid nærverande i den verd der eg voks opp, gjort synleg, trekt fram, slik at eg, då eg så bileta hennar, så noko eg liksom alltid hadde visst om at var der utan likevel å vite om det fordi eg aldri før hadde sett det framstilt i sin vakre essens.»

I behagelig tonal gradering presser de seg både mot og vekk fra hverandre; som befant de seg i en forvirrende spenning mellom forståelse og fremmedgjøring. De både snakker, og snakker ikke samme språk.

På avstand kan Ljones tavler – et ord som alene er ladet med gammeltestamentlig alvor – minne om duse vegger av brodert motstand. Men nærmere blir det som om denne oppløses i en myriade av mulige galakser; de små prikkeaktige punktene ser nå ut som egg i mikroskopet, som små stjerner i en tidlig supernova. Disse «diamanthullene» eller «diamantøyebroderi» som det kalles, rammes inn av små, uregelmessige kvadrater. Denne tilnærmingen er også typisk for den nyere serien «Det er og stille».

De har også egne navn; Tavle med kvit skrift; grå tavle med orange skugge; tavle med ljos løyndom. Og hemmelighetene ligger vitterlig sydd inn i denne duse stillheten som Ljones tavler artikulerer. Sammen blir disse broderte tavlene som et flagg over arbeidet som et stille forehavende.

Ljoses bilder er vakre som «eit drag i andletet, som ein nyanse i setninga», som Fosse sier. Hans egen interesse for Wittgenstein er nærliggende når han poengterer hvordan temperaturskiftene mellom sagt og usagt, ord og stumhet forblir grunnleggende for denne verkserfaringen. Disse bildene, som «dei tause menneska, dei stille i landet», vet når de skal tale og når de skal tie. Et slikt stilltiende nærvær beskytter den skjønnheten bildene kommer fra.

Men allikevel: I mønstre av variasjon og repetisjon, legger dikteren til, «blir noko for var i det skjulte, i det tause, så å seie møysommelig arbeidd fram».

Alle sitater er hentet fra Jon Fosse, «Eg ser hennar minne att», i Gnostiske essay, (Oslo: Det norske Samlaget, 1999): 34–37.