Et dypdykk i kunstlivet på 1800-tallet

Marit Werenskiold er forsker med stor F. Dyptpløyende, grundig og systematisk, opptatt av språkets makt, av formidling og av å nå ut til et kunstinteressert publikum, til leg og lærd. Pensjonist siden 2010, men arbeider fortsatt med forskning. Selv var jeg så heldig å oppleve Marit Werenskiolds forelesninger da jeg studerte kunsthistorie på Blindern i siste halvdel av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet; uforglemmelige forelesninger, alltid med et tydelig og forståelig språk, engasjert, og ikke sjelden presenterte hun nye forskeroppdagelser og blikk på kunsthistorien.

Tobindsverket Erik og Sofie Werenskiold. Ungdom og eventyr 1849-1889 (Solum Bokvennen, Oslo 2022) utkom rett før jul i fjor, og ble lansert i Nasjonalmuseets bibliotek 13. desember – på Marit Werenskiolds 80-årsdag. Hun er i vår travelt opptatt med boklanseringer og foredrag, blant annet på Evju Bygdetun i Sauherad 9. mai. Somrene 1883-85 oppholdt Erik Werenskiold seg med familien i området, på gården Lindheim og sorenskrivergården Gvarv, hvor han malte noen av sine mest kjente bilder. På Kongsvinger Museum viser de nå utstillingen Hjemland. Erik Werenskiold og Kongsvinger 1855-1905, der Marit Werenskiold holdt foredrag 13. mai. Erik Werenskiold vokste selv opp på Kongsvinger festning, der faren, Fredrik Daniel Werenskiold, var kommandant.

Du har jobbet i flere år med dette tobindsverket. Kan du fortelle om dets historikk og hvordan idéen oppsto?

Det begynte med at jeg ba min 30 år eldre halvbror, Jens Erik Werenskiold, om å få komme opp på loftet i huset han eide og arvet etter Erik og Sofie Werenskiold i Bombakken 8 på Lysaker, for jeg var blitt så interessert i forbindelser mellom norsk og russisk kunst. Jeg hadde oppdaget at den berømte ballettimpresarioen Sergej Djagilev (1872-1929) hadde besøkt Werenskiold i 1897, både på Lysaker og i Kviteseid i Telemark, og hadde akkurat tatt et grunnkurs i russisk på Blindern våren 1985. Min halvbror, Jens Erik, utstyrte meg med en ingeniørhjelm på hodet for beskyttelse, hvilket viste seg å være helt nødvendig, for taket på det store mørkeloftet var fullt av lange spikere som var slått tvers gjennom hele veien. Dypt inne i mørket, der hvor taket gikk helt ned til gulvet, sto det mange kasser, hvor han mente jeg måtte lete. Jeg krabbet inn og der sto det en stor pappeske med bilde av en hane utenpå – Sætre kjeks – som vi dro frem. Den var uten lokk og dekket med et tykt lag sot. Da jeg begynte å rote oppi, fant jeg ut at den var smekk full av brev – hele 634 hittil ukjente brev!

For en skatt!

Det viste seg å være alle Erik Werenskiolds egne brev hjem til familien fra München de fem årene i andre halvdel av 1870-årene da han var elev ved kunstakademiet der. Det var mange brev til ham og en bunke fra Djagilev, som jeg jo har publisert tidligere i flere omganger. Det var brev fra Henri Matisse, Henrik Ibsen og flere. En fabelaktig rikdom! Jeg ble jo helt i fyr og flamme, og halvbroren min sendte meg hjem med kommando om å skrive bok. På det tidspunktet var jeg imidlertid helt fanget i andre prosjekter, om Djagilev og Vassily Kandinsky, men jeg begynte allerede da å ordne, kopiere og få oversikt over materialet. En av mine avdøde fettere, som hadde bodd i huset, var imidlertid frimerkesamler, og hadde rotet noe forferdelig gjennom alt og skapt et vilt kaos. Brevarkene var dratt ut av konvoluttene og frimerkene var revet av. Som ung i München gikk Erik Werenskiold helt surr i datoer, og flesteparten av brevene var ikke datert. Så mye av grunnarbeidet gikk ut på å sortere alle arkene og finne ut hvilke som hadde samme brett og format, og så finne hvilken dato-stemplet konvolutt de passet til. Så var det å fotokopiere det hele på Blindern, der det hele tiden kom andre og ergret seg fordi de også trengte å bruke maskinen. Det var et kjempearbeid. Og så registrerte jeg alt sammen.

I løpet av de neste ti årene dukket det i tillegg opp to nye ukjente brevsamlinger i huset i Bombakken. Den siste, mest fabelaktige, den fant vi i 1995. Da var min halvbror død, og hans enke var veldig opptatt av å hjelpe og støtte meg i arbeidet. Jeg spurte henne om hun kunne vri sin hjerne for å finne ut om det kunne finnes noen hemmelige rom i huset hvor det kunne være flere brev. Bare et kvarter senere ringte hun, overveldet, og fortalte at hun i alle år hadde hatt stående en liten tre-koffert, et gammeldags transportabelt skrivestell, som har tilhørt Sofie Werenskiold. Da hun åpnet det, så hun at det var en sprekk rundt det grønne trekkpapiret i midten – hele veien rundt – og da hun stakk en kniv ned i sprekken traff den en fjær, som gjorde at trekkpapiret løftet seg som to sider i en bok – og inni var det smekkfullt av brev!

Så det var et hemmelig rom?

Ja, et rom for å oppbevare og gjemme brev så andre ikke kunne finne dem. Dette skrivestellet inneholdt alle Erik Werenskiolds brev fra det første halvåret i Paris – i 1881 – mens hans forlovede Sophie Thomesen (hun skrev seg Sofie som gift) var igjen i München. De var forferdelig forelsket og skrev til hverandre minst to ganger i uken. Erik Werenskiold forteller om alt det nye han opplever i Paris og i den skandinaviske kunstnerkolonien. Han var mye sammen med Christian Skredsvig (1854-1924), som på forhånd var kommet til Paris, og de dro ut på landet og malte. Den våren fikk Skredsvig den berømte gullmedaljen på den offisielle franske utstillingen kalt Salongen, så det var et fabelaktig kildemateriale. Sophie har tatt vare på brevene fra Erik, skjønt avtalen var at hun skulle brenne alle brev fra ham, slik at ikke intime betroelser skulle komme på avveie. Selv brente han på den tiden alle hennes brev.  Hun saboterte heldigvis denne avtalen. Jeg fikk følelsen av at hun hadde gjemt brevene for at jeg skulle finne dem – mer enn hundre år etter!

Det finnes mange brev fra senere perioder, men da hadde hun ikke det kravet på seg. Dette var en fabelaktig opplevelse for meg. De hadde naturligvis ikke telefon og skrev til hverandre i stedet. Det Erik skriver om blir så spontant, ofte i full fart. Av og til har han måttet sitte og tenke og gruble hvis det var noe viktig og formelt, men stort sett synes jeg han er en glimrende brevskriver. Heldigvis er det en del brev fra Sofies ungdomstid som er bevart fra hennes familie, men de er langt færre. Som mor til lille Werner og senere lille Erik var Sofie svært plaget av brystbetennelser. Hun unnskylder seg stadig for at hun ikke har skrevet brev på lenge fordi hun har så vondt i armen.  Derfor overlot hun det meste av korrespondansen til Erik. Og så fikk hun brystkreft, som hun ble operert for etter Fleskum-sommeren 1886, den alle tror var så lykkelig! Da var det jo i virkeligheten sykdom og elendighet og problemer hele veien – for flere av kunstnerne.  Hovedgrunnen til at Sofie sluttet å male var trolig problemene med armen, som ble verre etter kreftbehandlingen. Den gang opererte man også bort deler av muskulaturen under brystet. Når hun ikke kunne skrive brev, kunne hun heller ikke male. Som det fremgår av siste del av boken, da familien Werenskiold høsten 1889 flytter fra Paris til gården Solberg i Bærum, har Sofie fortsatt problemer med å bruke høyre arm og må ha hjelp til husarbeid.

Hvilket år flyttet Sofie og Erik Werenskiold til Lysaker?

Det var først i 1896.

Hva med den tredje skatten du nevnte?

Ja, min svigerinne Grace fant en samling til i huset, en gang midt mellom 1985 og 1995. Jeg trodde jo da at jeg var ferdig med arbeidet med å få oversikt over materialet – etter ha ordnet, kopiert og systematisert de første 634 brevene – og så kom det en ny bunke! I den nevnte tre-kofferten var det også brev fra Eriks reise til Paris våren 1884, da Sofie var hjemme fordi de hadde lille Werner, min far, og hun ville ikke reise fra ham. Erik skulle male et portrett av Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) som de var blitt så godvenner med i Paris, men Erik lengtet så forferdelig etter Sofie at han ble syk. De elsket hverandre veldig høyt, forstår man. I brevene fremkommer det at Erik Werenskiold led av en ondartet migrene. Hver gang han fikk en psykisk påkjenning, som for eksempel under Kunstnerstreiken i 1881-82, ble han fryktelig dårlig. Han fikk beskjed av sin nevrolog om at han aldri måtte arbeide utover nettene og han måtte leve et strengt og regelmessig liv, hvis han ville bli gammel ... Det er en viktig grunn til at han ikke deltok i bohemlivet. Han kunne rett og slett ikke av helsemessige grunner! Hele den berømmelige Fleskum-sommeren i Bærum i 1886 var han dårlig og skrev et nødskrik, et brev til en svensk medisiner og professor ved Uppsala universitet, som han hadde truffet både i München og Paris, dr. Salomon Henschen (1847-1930). Han ble senere nobelpriskandidat og klaget skriftlig på at han ikke hadde fått nobelprisen! Han og hans sønn ble også invitert til Moskva av bolsjevikene for å dissekere hjernen til Lenin.

Professor Henschen ble på en måte Erik og Sofie Werenskiolds livlege. Året etter Fleskum-sommeren kom de begge til behandling ved kurstedet Sätra Brunn, som tilhørte Uppsala universitet, ute på landet i Sverige. Sofie og Erik var så slitne og stressede, hadde hatt store helseproblemer og mistet et lite barn. I tillegg hadde Erik kommet på kant med professor Lorentz Dietrichson (1834-1917), Norges første professor i kunsthistorie. På Sätra Brunn fikk de personlig massasje av dr. Henschen og førsteklasses omsorg og pleie, varme bad og det hele. Han klarte å få dem på bena igjen. Fotografiet på omslaget på bind 2 er tatt av dem der, på Sätra Brunn i Sverige. Det er det beste bildet av de to sammen, under en felles parasoll.

Kan du beskrive bøkenes innhold?

Noe av det jeg har vært opptatt av i boken min er å gi et bilde av livet, i smått og stort – hva livet er! Tobindsverket er jo kulturhistorie med hovedvekt på de turbulente 1880-årene. Bøkene om norsk kunst fra perioden er i hovedsak monografier som skjærer ut en sektor av virkeligheten, men ikke kommuniserer med omgivelsene. Så jeg har gått veldig systematisk frem og bare bygget på hva og hvem Erik og Sofie Werenskiold var opptatt av i samtiden, i tidsrekkefølge. Det var jo veldig bredt. Da får du frem sammenheng, årsak og virkning, og det kan du ikke hvis du ikke vet hva som hendte før det andre. Persongalleriet omfatter hele deres generasjon av kunstnere, kritikere og forfattere, samt journalister og politikere. Christian og Oda Krohg står sentralt, og den unge Munch kommer etter hvert inn i bildet.

For å erstatte lille Erik som var død, bare ett år gammel, laget Erik og Sofie et nytt barn. Så aborterer Sofie og ligger og blør, måned etter måned. Sånn er det, og slik var det å være kvinne da. Årsaken til at hun sluttet å male, er livet. Det er så dårlig gjort at man uten videre går ut ifra at det er ektemennenes skyld at de forskjellige kvinnelige malerne slutter å male etter de har blitt gift og får barn. Jeg trodde jo det automatisk tidligere, inntil jeg oppdaget Norsk Kvinnesaksforenings parole og program, som står på trykk i foreningens blad Nylænde, som utkom fra nyttår 1887; at kun ugifte kvinner kan gå ut i arbeidslivet. Er man gift og har barn, uansett hvor mye kvinnesakskvinne man er, er det ens plikt å holde seg hjemme og ta seg av sine barn.

Erik Werenskiold var selv en støttespiller for kvinnelige kunstnere og tegnet omslaget til Nylænde. Under hans første halvår i Paris, da han var der uten Sofie, hadde Harriet Backer (1845-1932) vært der allerede i to år. En av søstrene til Harriet, Inga Agathe Lunde, var gift med en prest for skandinaver i Paris. Erik er i brevene opptatt av frøken Backer. Han beundrer arbeidene hennes og synes synd på henne fordi hun har så dårlig råd, hun som er så dyktig. Han kjenner også til den ulykkelige kjærlighetshistorien med Eilif Petersen (1852-1928) og visste at hun var blitt fryktelig skuffet – for hun trodde antageligvis at han ville fri. Isteden fridde han til en rik enke. Da Petersen og hans kone kommer til Paris, skriver Werenskiold hjem om hvor rart og vanskelig det er å sitte sammen med disse menneskene og vite så mye om dem; om frøken Backer som forsøker å være munter og late som ingenting. Han skjønner hvor vondt hun har det.

På den tiden, for å tjene litt penger, så holdt Harriet Backer på å kopiere et digert maleri av Rafael som hang i Louvre. Hun greide imidlertid ikke å bli ferdig med det, slik hun hadde for vane. Da griper Erik Werenskiold inn og tilbyr seg å hjelpe henne. Han står på toppen av en høy stige og arbeider en hel dag med fernissering av det store bildet og er helt utslitt etterpå. Det var hyggelig å lese om hvor opptatt han var av å hjelpe frøken Backer – som arbeidet så hardt og hadde så dårlig råd.

Det er så bra at Nasjonalmuseet og KODE nå satser stort på Harriet Backer til høsten – med åpning i Oslo og deretter turné til Nationalmuseum i Stockholm, Musée d´Orsay i Paris og KODE i Bergen til slutt.

Ja, jeg synes selv at hun er den aller fineste maleren fra den generasjonen.

Var planen at det skulle bli to bind?

Det var jo ikke noen plan i utgangspunktet, men så utviklet det seg til et såpass stort manus. I tillegg ville forlaget ha mange illustrasjoner – hele 753 – hvorav mange helsides, så da økte omfanget kolossalt.

Det er jo et unikt tidsbilde.

Ja, og ut ifra tittelen vil folk kanskje tro at det bare handler om Sofie og Erik Werenskiold, men det handler om hele samtiden. Erik var jo så engasjert politisk, radikal venstremann. Det var for øvrig han som tvang gjennom at Theodor Kittelsen (1857-1914) skulle få være med å illustrere P. Chr. Asbjørnsens norske folkeeventyr på det danske forlaget Gyldendal. Både Asbjørnsen og forlagssjefen Hegel ville i utgangspunktet ikke ha Kittelsens tegninger, som de vurderte som altfor groteske og skremmende for barn. Da slo Erik i bordet og skrev et brev som jeg gjengir i boken, hvor han argumenterte for og forlangte at Kittelsen måtte være med, ellers ville han selv trekke seg fra oppdraget. Da ga de seg.

Har du planer om en fortsettelse – å gjøre noe mer på Sofie og Erik?

Jeg fylte 80 år før jul. Da jeg begynte på dette arbeidet, hadde jeg tenkt å ta hele livsløpet, så jeg gjennomgikk en masse materiale på det også. Men jeg skjønte etter hvert at hvis jeg skulle gjøre det på denne systematiske måten og få til alt jeg gjerne ville, måtte jeg begrense meg, og da tenkte jeg at dette med Verdensutstillingen i Paris 1889 ville bli en fin slutt, i alle fall på en bolk; hvordan Erik fikk den franske Æreslegionen og Grand Prix for Bondebegravelsen og flere andre bilder på Verdensutstillingen da Eiffeltårnet var nytt. Og Sofie fødte endelig et nytt barn og ble lykkelig med det. Det er et under at jeg har klart å fullføre disse bøkene, for jeg har selv vært svært plaget av sykdom, to ganger med kreft og sist med hovedpulsåren – trolig av stress i forbindelse med ferdigstillelsen av bokutgivelsen.

Jeg innser at jeg ikke vil klare å fortsette videre, selv om jeg gjerne ville det. Hadde blant annet tenkt at jeg skulle skrive en bok om «Werenskiold og Nansen. Venner og naboer», men i øyeblikket føler jeg meg såpass medtatt at jeg ikke klarer å begynne på noe nytt.

Du må jo unne deg å lande etter en slik «tvillingfødsel» av et bokverk ..?

Ha-ha, ja, jeg må jo det.

Du er opptatt av språk og formidling. Kan du fortelle litt om det?

Det er noe mine foreldre også var veldig opptatt av, kanskje har jeg det derfra. Min far, geografiprofessor Werner Werenskiold (1883-1961), som var eldste sønn av Sofie og Erik, født i Paris på Montmartre, var nesten 60 år da jeg ble født, og var kjent for å være en god formidler som skrev store folkekjære verk, blant annet Jorden vår klode i to bind. Min mor, kjemikeren Bergliot Qviller Werenskiold (1903-1996), 20 år yngre, bygget opp Statens institutt for forbruksforskning og vareundersøkelser, SIFO, som ble stiftet rett før krigen med henne som første sjef. Hun var også opptatt av å føre et så naturlig og greit språk som mulig for nå ut, ikke et språk for å imponere med all verdens fremmedord som bare skaper sperrer.

Ja, det har du alltid vært god på – i det du har skrevet og forelest.

Jeg pleide å holde en første forelesning for de nye mastergradsstudentene – hvordan språk er makt. Hvis formålet er formidling og kommunikasjon, må man snakke et språk den andre forstår. Hvis formålet derimot er å få den andre til å føle seg dum og utenfor, er det lett å snakke et språk som vedkommende ikke forstår. Jeg pleide å bruke som eksempel de gamle nordmenn som sto i stavkirkene og ikke skjønte bæret av messen på latin. De beundret selvfølgelig presteskapet, men latinen prestene brukte kunne være så elendig som bare det, da de unndro seg all kontroll. Det er først når Martin Luther oversetter Bibelen og den kommer på nasjonalspråkene at kirken mister grepet. Når man forstår, er det mulig å kontrollere, ta stilling og vurdere selv.

På Blindern har det jo vært et såkalt «stammespråk» og kanskje er det det fortsatt, spesielt i de humanistiske fagene. Da jeg var aktiv i miljøet på Blindern, ergret jeg meg mye over stammespråket, at kreftene må settes inn på å lære vanskelige begreper istedenfor å formidle selve innholdet og helheten i det du vil ha frem. Mitt mål er at alle interesserte over barnealderen språklig skal kunne lese i boken min, selv om den er strengt vitenskapelig lagt opp.