Det er fremdeles tid

Av 222T/ITCA, Marit Følstad / Ole Jørgen Ness

Det omtalte, og pågående kontraktsrotet og Kulturetatens (KUL) brutale fremgangsmåte, har fått flere kunstnere i Myntgata 2 til å konsultere advokat. Det ser ikke bra ut for Oslo kommune.

I Myntgata blir rom på rom stående tomme ettersom kunstnerne skremmes og tvinges ut ved bruk av økonomisk press og trusler om utkastelse. Samtidig som det står en kø av kunstnere uten nok arbeidsrom, holder kulturetaten bevisst belegget i Myntgata nede.

Jo færre som er igjen i bygget, jo høyere felleskost per leietager. Dette for å presse evt. gjenværende kunstnere ut, og for at det skal fremstå som dårlig butikk å subsidiere atelierer. Et dundrende underskudd kan gi gode argumenter for å bytte ut kunstnerne med andre mer betalingsdyktige leietagere.

Vi har nå hatt besøk av, og samtaler med, Mehmet Kaan Inan (H), Rauand Ismail (MDG), og Hallstein Bjercke (V), angående atelierkrisen, Ila og Myntgata 2. De beklager rotet og ønsker å bidra til opprydding. De har gitt signaler om en mulig forlengelse på ett år. Byggestart i januar 2024 er ansett som lite sannsynlig.

Når det gjelder skoleplanene i Myntgata er de, som nevnt, ikke endelig vedtatt. Budsjettforslaget legges frem 30. mai, og saken behandles 15. juni.

I møte med politikerne har vi derfor, som en siste anstrengelse, tillatt oss å fremlegge følgende:

Atelier- og forvaltningskrisens løsning 2024 / 25:

1. Både Ila og Myntgata får et års forlengelse, frem til 31.12.2024.
Det vedtas samtidig at Ila forblir permanent atelierhus fra 01.01.2025.

2024 benyttes til å rydde opp i KULs forvaltningsrot, og til å etablere rasjonelle og adekvate kommunikasjons- og driftsrutiner.

2. Videre arbeid med eventuelle erstatningsatelierer for de 50 til 60 kunstnerne i Myntgata bør kunne resultere i noe konkret i 2025.

Kalibrering av visjoner
Med hensyn til idéen om et Kunstnerkvartal i Myntgata 2, forstår vi godt hva vi står opp imot. En ting er behovet, ambisjonen og vedtakene som er gjort om skole. En annen er «byggemaskineriet» (Oslobygg KF), som turer frem med sine pre-pandemiske 2019-konsepter. Det siste er det mest problematiske.

Entreprenør-milliardene fungerer som effektive bulldosere i forhold til de 2023-visjonene vi ønsker å fremme. Utslippsfritt har blitt ett hendig begrep å ty til, når man vil foreta miljø og naturinngrep. Etter hvert blir det hele ganske hult.

Ingen er imot skole. Ingen er imot lærlinger, og ingen er imot historie, kunst og kultur heller. Uenigheten dreier seg hovedsakelig om prioriteringer og sammenhenger. Med andre ord, penger.

Skal Oslo kommune virkelig gå med åpne øyne inn i enda en milliardsprekk?
Det er på tide å ta av seg VR-brillene og møte den virkelige virkeligheten. 2019-planene for Myntgata 2 må nedskaleres og kalibreres med den virkeligheten vi baler med i 2023 (og resten av våre dager). La oss bruke opprydningsåret 2024 til også å snakke om nye visjonære løsninger. Rimeligere, bedre og bærekraftige!

Vi sier ikke bare at vi bør få bli. Vi sier også hvorfor vi bør få bli:
Vi bør få bli av ressursforvaltningshensyn, og fordi byen trenger mangfoldet vår aktivitet representerer. Hva slags hovedstads-sentrum forestiller byrådet seg egentlig?
 
Hva slags by vil vi Oslo skal være?

Gi kunstnerne mulighet til fysisk å utarbeide og manifestere hva et bærekraftig kunstnerkvartal faktisk kan være. La oss vise hvordan det kan virke i den virkelige virkeligheten, og ikke på et plankontor.

Hva med en mikro-økonomisk oase for kunnskap, hvor «håndlag» og sirkulær ressursforvaltning kan stå i fokus. Mindre spesialbedrifter som Studio Technika gir opp, og andre små nøkkelvirksomheter står i fare for å gå under. Et kunstnerkvartal vil i tillegg til atelierer kunne romme alt fra gartneri, med økologisk kafé, til materialforhandlere som KEM, fagspesialister som Bjørka, og visningssteder som Kunsthall Oslo.[TF1] [MG2] 

Kunnskap og infrastruktur svekkes og blir borte mens det på plankontoret snakkes om å utrede behov. Nye utredninger er spilt tid. Vi trenger handling! Og samvittighetsfull handling forutsetter både kyndige hender og kloke hoder, og ikke minst ydmykhet overfor sine omgivelser.

På samme måte som artsmangfoldet krymper, krymper kunnskapen om, og erfaring med, kunstnerisk håndlag (eller formgiving generelt). Snart har vi glemt hvordan vi holder en blyant. Dette kan et Kunstnerkvartal bidra til å endre, uten å kompromisse på faglighet.

Vi kan skape nye ting og restaurere gamle, i stedet for å kjøpe ferdig for så å kaste. Vi kan bygge varig og vedlikeholde, i stedet for å rive, refinansiere og «totalrenovere».

Vi kan finne de løsningene plankontoret ikke tenkte var der. Organisk teknologiutvikling, prosessuell tilnærming og innovativ praksis er nøkkelord.

Av 222T/ITCA, Marit Følstad / Ole Jørgen Ness