Det holder nå!

Miljøforakt
Ved Akershus festning ofres ikke bare et dynamisk kunstnermiljø, man vil også rasere et verneverdig arkitekturmiljø og et hundreårig biologisk miljø. En av byens eldste gårdsrom, et atrium tilgjengelig for et mangfold av ulike aktiviteter, annekteres av hensyn til en entreprenørbonanza; et multi-milliard prosjekt til 8.000.000.000 kroner. (kilde: Mehmet Kaan Inan, H)

Hvis Myntgata 2 skal bli videregående skole, med underjordisk flerbrukshall til en prislapp som langt overgår det nyåpnede Nasjonalmuseet - det største museet i Skandinavia - så må det bli litt av et elitegymnas og litt av en flerbrukshall.

Utdanning, helse, og event-kultur (russ), benyttes som argument for igangsettelse av et storstilet industrielt byggeprosjekt midt i en verneverdig bydel. I tillegg argumenterer man for dette som et utslippsfritt miljø prosjekt, hvor alt går elektrisk.

Etter 8 år med “miljøpartiene” SV og MDG i posisjon, har utslippsfri trefelling blitt stuerent i Oslo. Så lenge man setter opp prydbusker og maler fortauet er alt OK. Det faktum at det må 1500 nyplantede trær til for å oppveie luftrensingen til én voksen blodbøk, får så være. Idrettsgleden og festivalstemningen oppveier det hele.

Hvis man ser på tallene og økonomien er det åpenbart at dette først og fremst handler om å holde byggemaskineriet i gang. Det handler primært om skape arbeidsplasser i bygg og anlegg, holde leverandørindustrien gående og økonomien i sving, for ikke å snakke om alt som må administreres og alle planer som må revideres. Da holder det selvsagt ikke med små autonome kunstnerkvartal idéer med bare fem seks nuller i budsjettet.

Autonomi
Den autonome, “frie” kunstens eksistensvilkår svekkes stadig. Instrumentaliseringen er snart total. I Oslo kommune ser kulturbyråd Omar Gamal for seg at kunstnere kan fungerer som sosiale operatører og pedagoger med ansvar for demokrati aog ytringsfrihet på Rommen. (UKS 24.04.)

Det kan virke som om Kulturetatens hovedmålet er å få kunstnerne ut av sentrum, og å splitte dem opp i mindre grupper så de ikke rotter seg for mye sammen.

Kommunale etater og offentlige kunstbyråkrater, anser åpenbart ikke avtaler inngått med kunstnere som bindende. Alt er til enhver tid åpent for reforhandling nedskalering eller avvisning,

Vi – kunstnerne i Myntgata 2 – har i to år forsøkt å få både byråden og etaten i tale om atelierkrisen i Oslo, og da spesielt situasjonen for de 160 kunstnerne som holder hus i Myntgata 2 og på Ila pensjonat. Vi ble i møte på Rådhuset 24.06.2022 lovet at det skulle etableres en bedre dialog om vår videre skjebne. Vi har allikevel ikke hørt et pipp fra Stein Slyngstad eller andre i Kulturetaten på 10 måneder.

Den kommunale ghostingen bare fortsetter. Det er bare å la være å svare; et fenomen som stadig brer om seg i offentlig etaters og institusjoners omgang med kunstnere.

Kunstnerne som leier atelier av Oslo kommune i Myntgata 2, får eksempelvis nå signaler om at vi må ut allerede i november. Dette til tross for at Karianne Kampevold Sætre ga oss skriftlig bekreftelse den 24.06.2022 på at vi har ut desember 2023. Dette kommer på toppen av et salig rot med ulike leiepriser for ulike leietagere og økte fellesutgifter uten forvarsel.

Usannheter
Omkvedet har vært at skoleprosjektet har kommet for langt til å stoppes. Byggestart er rett rundt hjørnet, og at det som erstatning arbeides for at vi kan flytte til Veterinærhøgkolen. Ingen vet når eller om det blir noe av.

Ingenting av dette har med den virkelige virkeligheten å gjøre.

Det er ikke fattet noe endelig vedtak om byggeplaner og budsjett. Hvis et så viktig prosjekt som Klemetsrud blir utsatt av hensyn til kostnadsøkning, så er det stor mulighet for at Myntgata prosjektets potensiale for budsjettsprekk setter en stopper for galskapen.

De miljømessige konsekvensene er til å gråte av.

Hvorfor kan vi ikke i det minste få en lovnad om forlengelse hvis det oppstår forsinkelser, som det jo garantert kommer til å gjøre?

Kanskje det er en idé for Oslo kommune å roe ned prestisjekunstprosjektene en stund, og isteden bruke midler på å sikre arbeidsvilkårene for de som daglig produserer og leverer varene (kunsten).

Like mye som vi trenger fritt ord, trenger vi fritt rom. Ytringsrom. Det holder nå!