Den gamle kvinnen og landskapet

PARIS
Georgia O’Keeffe
Centre Pompidou, Galerie 2 / Niveau 6
Vises frem til 6. desember.

Riktignok er hun fremfor alt et av de store amerikanske navnene, med vesentlige deler av katalogen nærmest som kunstnerisk turistpropaganda å regne. Men den første kvinnen som endelig fikk stille ut på MoMA i 1929, den første kvinnen som for alvor markerte seg fundamentalt i et tvers igjennom maskulint kodet kunstfelt på 1900-tallet – og en som hører hjemme på verdensscenen.

I modernistmaskineriet
Å tre inn i Centre Pompidous karrieresammenfattende presentasjon er en overveldende opplevelse. Kuratorene opererer med et dynamisk, integrert utstillingslokale som til tross for en semi-historisk forankring av kronologien gjennom subtile tidsintervaller på kortveggene – 29-41, f.eks. – fremstår noe pedagogisk forvirrende og tvetydig fordelt i rommet.

Utstillingen begynner med en slags kunsthistorisk livmor, et opphavsrom, som innleder presentasjonen. Denne er formet som et halvåpent avlukke intendert som en metafor for 291 Gallery: Det toneangivende galleriet til O’Keeffes ektemann og største promotør, fotografen Alfred Stieglitz.

Alfred Stieglitz bedrev nærmest et modernistisk oppdrettsanlegg i Amerika; hans 291 Gallery ble ikke bare O’Keeffes første galleri i 1916, men var premissleverandør for den transatlantiske overleveringen av kontemporær kunst – med utstillinger av Rodin og Matisse i henholdsvis 1908 og 1910; Cézanne i 1911; den første amerikanske utstillingen av Picasso samme år; Francis Picabia i 1913; og Constantin Brâncuşi i 1914. Stieglitz bidro til å fasilitere gjensidig dialog og påvirkning mellom den etablerte europeiske og den gryende amerikanske kunstscenen. Hans egen stall med amerikanske navn skulle også bli avgjørende for O’Keeffe personlig så vel som for amerikansk kunst overhodet – Charles Demuth, Arthur Dove og Marsden Hartley - for å nevne noen.

Blomstringstid
Det var også i Doves vitalistiske abstraksjoner og senere Demuths arkitektoniske kubisme at de første viktige impulsene meldte seg. Fra denne første, noe famlende mykheten som fikk form i akvarellarbeider som Evening Star No. VI fra 1917, førte veien videre inn i de i dag ikoniske og ihjelfortolkede blomsterbildene, som den tidlige Inside Red Canna (1919) og Jimson Weed, White Flower No. 1, som er omtalt i Kunstavisen av undertegnede ved en tidligere anledning. Disse har en fikseringsgrad som slekter på naturvitenskapelig nærstudium; inn til det innerste; rommet hvor definisjonsgrensene oppløses og fantasien tar over. Til tross for at den notoriske symbolsk-seksuelle lesningen av disse har totaldominert resepsjonen, protesterte O’Keeffe selv konsekvent på denne: i stedet fremhevet hun det florale og det botaniske som et bolverk mot projisert psykoanalyse.

En del av blomsterbildene opplever jeg dog at har en manglende materiell tilstedeværelse: Blomstene spesielt, med muligheten til å gi en taktil, pastos kropp til den mildt sagt kroppslig og anatomisk antydende billedfaunaen, fremstår som bemerkelsesverdig flate. Flate til det punktet hvor de får en plakataktig glatthet som tidvis gjør de noe tamme og teksturløse. Men heldigvis ikke uten O’Keeffes sultne, kannibalske karisma.

By, periferi: I landskapet
Alt annet enn tamme er derimot New York-arbeidene, som det dessverre er få av i utstillingen. I verk som New York Street with Moon (1925) og The Shelton with Sunspots, N.Y. (1926) følger O’Keeffe i Stieglitz’ fotografiske fotspor; en fascinasjon for det urbane generelt og New York spesielt, en topos i amerikansk visuell kultur man kan spore helt frem til f.eks. Woody Allens film Manhattan fra 1979. Her stiliserer O’Keeffe bybildets arkitektoniske språk på måter som minner om De Chiricos mytologisering av Torino. Men i sin konkretisering av det urbane snakker O’Keeffe mindre med De Chiricos metafysiske maleri enn med Charles Sheelers promethiske storbybilder og Edward Hoppers New York-noir.

New Mexico-arbeidene er derimot de som mer enn noen andre utgjør selve Landskapet til O’Keeffe – det er her noe stedsspesifikt og ur-amerikansk formuleres. Og det er som landskapsmaler, som en overskridende landskapsmaler som presser motivene over i det sublime og grenseløse, at O’Keeffe tar sin rettmessige plass i den amerikanske landskapskanon – en senromantisk 1800-talls-tradisjon bestående av malere som Thomas Cole og Asher Durand.

Denne tematiseringen av New Mexicos geografiske så vel som geologiske rom gjør O’Keeffe vitterlig til en slags delstatsmytolog. I Ram’s Head, White Hollyhock-Hills, (1935) (formulerer hun en egen New Mexico-emblematikk, et eget statsrelikvie. Eller som i The Mountain, New Mexico (1931) og My Front Yard, Summer (1941) hvor O’Keeffe blir for New Mexicos sand og ørkenfjell hva Cézanne var for Provence og Mont St. Victoire. Men der franskmannen var fanget i et besettende svermeri for flatens og volumkonstitusjonens strukturelle logikk, har O’Keeffe en sensualistisk tilnærming: hun velter seg i formenes faktisitet som form. Fargekvaliteten smelter sammen med fjellmassivene; verden der ute og dens kunstneriske foredling definerer hverandre gjensidig i O’Keeffes tablåer. Hun har en appetitt på fargenes forhold til fysisk virkelighet som skiller henne fra den senere New York-abstraksjonen.

Levende linjen
Gjennom sent 60- og tidlig 70-tall opplevde O’Keeffe gradvis svekkede synsevne og etter 1976 tilnærmet blindhet. Men verkene som ledet opp til denne fasen har en virtuos og overlegen eleganse hvilket gjør dem til noen av utstillingens høydepunkter. Road to Ranch tegner et landskap og en vei som ett kveilende musikalsk strøk i flaten – en renhetsestetikk hun perfeksjonerer i Winter Road, I (1961): Det er mykt og kalligrafisk til punktet hvor delene så vidt klarer å konstituere figurative og semantiske relasjoner. Kurvaturen gynger, nærmest danser motivet inn i abstraksjon. I møtet med malerens sviktende syn blir bildene en slags rudimentær erindring av form. Minner om linjene og formene som utgjør, eller snare utgjorde, verden.

Og det er denne altetende intensiteten, en samtidig glupsk og andektig innstilling til alt som kan gestaltes i maleriet, som slår meg. Gjennom åtte tema, med halvkronologisk fortegnelse, blir vi servert en tour de force av høydepunkter fra en unik karriere og et unikt liv i 1900-tallets kunsthistorie, unikt fordi O’Keeffes 98 år lange liv ble så å si levd synkront med fortellingen om modernismen i Amerika.

Og nå, endelig, en del av Europas.