fbpx Utstilling med perleøredobb

Utstilling med perleøredobb

Stefan Christiansens store installasjon har fått en sentral plass i Kunstbankens visning av Østlandsutstillingen. I bakgrunnen Renate Dahls arbeider, Axel Ekwall til høyre. © Stefan Christiansen/BONO, Renate Dahl og Axel Ekwall – Foto: Kunstbanken
Landsdelsutstillingene har ikke hatt den største statusen de senere tiårene. Men de siste årene har utviklingen vært positiv. Østlandsutstillingen feiret 40-årsjubileum i fjor, og er mer populær enn noen gang.

Lars Elton omtaler 
Østlandsutstillingen
Kunstbanken Hedmark Kunstsenter, Hamar
14. mars – 3. mai 2020

Kunstbanken og Østlandsutstillingen er stengt inntil videre, foreløpig til og med 26. mars.

Det er noe med dimensjonene. Og det er noe med sammenhengen. Uansett er det moro når lokale utstillinger gir assosiasjoner til internasjonalt kjent kunst. Johannes Vermeers verdensberømte «Pike med perleøredobb» (1665) har fått sitt motsvar på Hamar, der Østlandsutstillingen har sin første, av tre visningsperioder i Kunstbanken. Vermeers maleri, som henger i museet Mauritshuis i Den Haag, Nederland, er ikke stort, og det har noen bittesmå og ganske raffinerte, teknisk-maleriske løsninger. 

Både Torgrim Torve og Julia Pauline Boracco Braaten (til høyre) er debutanter på Østlandsutstillingen.  © Torgrim Torve og Julia Pauline Boracco Braaten – Foto: Kunstbanken

Renate Dahls «Pearls are always appropriate – sitat: Jackie Kennedy» (2019) er veldig annerledes. Kunstverket er så stort at det faller deg i øynene med én gang du kommer inn i rommet. Og i likhet med Vermeers maleri, har det noen overraskende, tekniske løsninger: Hennes «perleøredobber» er så store at du kunne ha sittet på dem hvis det var lov. For de er laget av yogaballer, slike som brukes i ulike treningssituasjoner. Og som kunstverk har de et annet siktemål enn den forskjønnende funksjonen perleøredobbene har i Vermeers maleri. Begge kunstnere bruker smykker som identitetsmarkør. Siden vi vet relativt lite om Vermeers tanker om kunsten, kan vi velge å anta at han ikke var så politisk bevisst som Dahl viser seg å være i sin katalogtekst.

Renate Dahls arbeider problematiserer smykket som identitetsbærer. © Renate Dahl – Foto: Kunstbanken

Dahl skriver i katalogen: «Smykker kan markere både status og stigmaer. Vi aksepterer, dømmer eller stigmatiserer ved første møte. Kan vi lese en person ut ifra smykkene de bruker? Kan vi lese hvor stor kjærligheten er i forhold til størrelsen på diamanten i et giftemål? Hva er menneskets behov for å vise frem materielle verdier?» Som du allerede har sett, bruker hun sitat av kjente kvinner som titler. Det andre smykkeparet, to gigantisk forstørrede øreringer i spraylakkert stål, er titulert med et sitat av Khloe Kardashian. Ved valg av titler, setter Dahl politisk kultur sammen med populærkultur.

Ingvild Kjær Toftes malerier gjengir fritidstemaer med en underliggende uro.  © Ingvild Kjær Tofte – Foto: Kunstbanken

Alt dette kan jeg skrive selv om jeg ikke har vært i Kunstbanken og sett årets utgave av Østlandsutstillingen. Det er den 41. i rekken, og i disse koronatider må jeg skrive min omtale basert på katalogen og bilder fra utstillingen. Østlandsutstillingen har ikke laget en virtuell presentasjon på sine nettsider, slik mange andre visningssteder har gjort. For eksempel hadde Henie Onstad Kunstsenters virtuelle omvisning i Picasso 347-utstillingen 55 000 visninger i løpet av få dager. (Les Lars Eltons anmeldelse av «Picasso 347» her.) Som kritiker ser jeg likevel at jeg ikke kunne anmeldt utstillingen på grunnlag av Karin Hellandsjøs utmerkede omvisning. Østlandsutstillingen har ikke gjort lignende tiltak, antagelig fordi de skal vise utstillingen på Hamar også etter at koronakrisen er over, på Buskerud Kunstsenter i Drammen (13/5 – 14/6) og Østfold Kunstsenter i Fredrikstad (12/9 – 1/11).

Line Berget (tre verk til venstre) og Hennie Ann Isdahl (på vegg og gulv) kan sies å være visuelle og tekniske motpoler i utstillingen. © Line Berget, Hennie Ann Isdahl/BONO – Foto: Kunstbanken

Når jeg ikke kan reise ut og anmelde utstillingen, er det en utfordring å se for seg hvordan utstillingen og de enkelte verkene fremstår. Riktig nok kjenner jeg lokalene godt, men når jeg må se kunsten på skjerm oppstår en rekke spørsmål: Hvor store er de forskjellige verkene? Hvordan er opplevelsen av materialer og stofflighet? Hvordan er verkene montert? Hvordan påvirker kunstverkene hverandre? Hvilken betydning har de mange ulike og varierte utstillingsrommene i Kunstbanken for opplevelsen? Bilder på skjerm og (sparsomme) opplysninger i Østlandsutstillingens katalog er ikke nok for å få et fullgodt inntrykk. 


 

Olav Starheim er en veteran som nå får ny og velfortjent oppmerksomhet. © Olav Starheim/BONO – Foto: Kunstbanken

I Østlandsutstillingens tilfelle er det, som med de andre landsdelsutstillingene, liten tvil om at utstillingen er blitt mer populær og har fått høyere status de senere årene. Det har nok sammenheng med at kampen om utstillingsplass er blitt hardere. Både publikum og kunstnerne slutter opp om utstillingen i økende grad. I år var det «rekordmange søknader», som daglig leder Josephine Lindstrøm skriver i katalogen. Det er også positivt at 22 av årets 38 utvalgte kunstnere er debutanter. Blant disse debutantene, skriver hun, finnes det flere «gamle travere» i kunstfeltet, noe som vel må kunne tolkes som at utstillingen har fått høyere status blant de etablerte kunstnerne. Blant disse finner vi gode navn som Hedevig Anker; Shwan Dler Qaradaki; Susanne Kathlen Mader; Olav Starheim; og Endre Aalrust. 

Anne Karin Jortveit (til venstre) ble tildelt Østlandsutstillingens pris. Til høyre Kirsten-Marie Wagle. © Anne Karin Jortveit/BONO og Kirsten-Marie Wagle/BONO – Foto: Kunstbanken

Blant de etablerte kunstnerne hører også Anne Karin Jortveit, som fikk Østlandsutstillingens pris på 60 000 kroner for utstillingens mest markante verk. «Reisegods (klokka ringer ell’ve)» er et stort tekstilarbeid, laget i tradisjonelle teknikker (grindvev), med håndspunnet tråd. Det består av 28 ulike remser som montert utenpå hverandre, slik at kunstverket blir tredimensjonalt. Det er ikke ofte tekstilverk har 22 centimeter dybde. Verkets tittel gir «assosiasjoner til hendelser og situasjoner både i et personlig livsløp og på et kollektivt plan» – for å sitere kunstnerens tekst i katalogen.

Jan Grüner-Moström er en av utstillingens spenstige debutanter. © Jan Grüner-Moström – Foto: Kunstbanken

Østlandsutstillingen har, som nevnt, 38 kunstnere. Det er selvfølgelig vanskelig å nevne alle i en artikkel som dette. Men det er noen jeg har festet meg ved, når jeg har gått gjennom katalogen og bildene. Debutant Jan Grüner-Moström lager fabulerende figurer i keramikk, med gilde farger og detaljer, som har en smittende glede. To andre debutanter, Line Berget og Siri Skjerve, lager også fabulerende kunstverk. Men de bruker organiske materialer som ikke stivner, som skinn og hamp, og bidrar til å gi utstillingens skulpturelle del et variert uttrykk. Olav Starheims kraftfulle maleri er også blant utstillingens interessante kunstverk. Med sine 80 år er han, for øvrig, en veteran som er i ferd med å få en renessanse. I den andre enden av skalaen finner vi Trude Viken. Hun har oppnådd internasjonal suksess kort tid etter at hun startet som kunstner på heltid. Hennes små, ekspressive og pastose malerier har et høyst personlig uttrykk, som stiler i motsatt retning av Starheims. Hilde Honeruds fotografier er av den klinisk, observerende sorten, presist observert med en nesten malerisk kvalitet. Kirsten-Marie Wagle kombinerer tekstil og papir på en overraskende måte, innenfor et tradisjonstungt rammeverk.

Trude Viken viser to ekspressive malerier fra serien «Diary notes».  © Trude Viken – Foto: Kunstbanken

Når jeg ikke kan reise og se utstillingen, er det flere som faller utenfor. Det gjelder først og fremst dem som viser film og performance. Og som kollega Kåre Bulie påpekte i sin anmeldelse av Arne Malmedals malerier i Klassekampen onsdag (utstillingen i Galleri Riis er åpen, tross koronakrise), er det enkelte kunstverk som ikke lar seg gjengi på skjerm. Malmedals malerier har så finstemte nyanser, at du må bruke blikket aktivt i det eksisterende lyset. På en skjerm blir det ganske dødt. Slik er det sikkert med flere av kunstverkene på Østlandsutstillingen også. Så jeg gleder meg til koronakrisen er over og jeg kan dra og se utstillingen. Enten det blir på Hamar, i Drammen eller Fredrikstad.

Østlandsutstillingen 2020 Kunstbanken Se Kunstbankens film fra utstillingen. © FILM: Kunstbanken

Teksten ble oppdatert 30. mars 2020 kl. 15:32

lars.elton@kunstavisen.no

 

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.