En Crone på verket

Lena Cronqvist
Prins Eugens Waldemarsudde, Stockholm
Utstillingen står frem til 25. oktober 2020

En livsreise

Den Karlstad-fødte maleren (f.1938) har siden sin debututstilling i Stockholm i 1965 vært en særegen signatur i det svenske kunstlandskapet og, fremfor alt, innen maleriet. Utstillingen på vakre Waldermarsudde på Djurgården viser verk fra en mer enn seksti (!) år lang karriere. Flere av verkene har faktisk aldri vært vist for publikum. Utstillingen består av en serie med ulike rom som tar for seg forskjellige perioder og temaer i kunstnerskapet, og, ikke minst, i forskjellige medier. Allikevel må dette på ingen måte forstås som en retrospektiv – denne nostalgiske utstillingsgenren som marinerer kuratering og presentasjon inn i et elegisk preteritumsspråk, som om kunstnerskapet kun hører fortiden til. Dette er en levende utstilling og Cronqvist, til tross for sviktende syn, viser ingen tegn til svekkelse.

Madonna, Moderskap og Psykose

Cronqvist er av mange assosiert med bildene av psykiatrierfaring og mentalhygienisk rehabilitering – som kunstnermyten dessverre for ofte viser seg å bekrefte. I 1969 ble hun rammet av en psykose knyttet til egen graviditet, noe som førte til en lengre innleggelse på St. Jørgen Sykehuset i Gøteborg. Tiden tilbrakt her beskriver Cronqvist, i intervjuer, men først og fremst med bildene som vitnesbyrd, som grusom og traumatisk. Sjokkbehandling og overmedisinering bedøvet følelser og kreativitet. Cronqvist opplevde at hun på St. Jørgen «fråntogs rätten att uppleva, att känna, att leva…». Mot dette ble bildene «mitt sätt att protestera.»

Mental sykdom hos Cronqvist blir intimt assosiert med morsrollen for øvrig. Kvinnelighet fremstår for henne som noe hinsides selvforståelse og fatteevne – ikke noe man er eller blir, men en slags ubegripelig fordring. Morsrollens symbolhistorie er også den kvinnelige kroppens historie. Flere av bildene maler seg inn i Madonna-ikonografiens skjema, men her finnes sjelden nærhet mellom mor og barn, men snarere en fremmedgjøring og fiendtlighet. Eller bildet Madonna och skåp (1970), som ikke så mye sender tankene til Rafaels myke morskjærlighet, som til Goyas groteske tablå over Saturn sluker sin sønn (1819–1823). Enkelte scener er dog varme og tilforlatelige, men Cronqvist problematiserer forventinger til både mor-barn-relasjonen, så vel som til kvinnens tilsynelatende naturgitte plass i denne. 

Tematikken strekker seg også inn i Cronqvists tekstilarbeid, som henter tydelige føringer fra Hanna Ryggens billedunivers. Påvirkningen ser vi i de arkaiske temakretsene arvesynden og morsrollens metafysikk, som, for eksempel, i Adam og Eva.  Sammen med Madonnna-suiten spesielt, blir de ytterligere eksempler på hvordan Cronqvist nærmest kaster seg ut i et landskap av arketyper, det gamle testamentet, seksualpsykologiske fortrenginger og tvetydigheter. Hennes optikk er erindringens og erfaringens, eller snarere hvordan disse to nettopp er usammenlignbare – og asymmetriske størrelser. 

Død og debatt

En egen avdeling i Waldemarsuddes øverste etasje viser bilder fra den såkalte «dødsserien» - bilder Cronqvist påbegynte i 1980-årene og som har sterk forbindelse til begge foreldrenes bortgang. Særlig hennes fars død, foreviget i bilder, som Domens dag (1980), løftes opp til sagadiktningens og den greske tragediens tinder, i sin monumentale og inntrengende dramatisering av livets aller siste fase. Dette bildet ble også gjenstand for en større kunstdebatt da Karolinska Sykehuset, etter først å ha mottatt bildet, og gitt det sentral plassering i sykehusbyggets aula, opplevde intern uro og motstand mot det ansatte mente var en skremmende og kald representasjon av døden. 

At bildet vekker ambivalente følelser, er forståelig. Faren er fremstilt som, om ikke allerede død, så i det minste så døende som vi sjelden har sett det fremstilt i kunsthistorien. Ikke siden Van Goghs Døende kvinne fra 1883 så vi noe slik. Her er også forelegget fra Munch, som er gjeldende i kunstnerskapet for øvrig, svært tydelig. Farens ansikt er preget av fremskredet cyanose, den blålige misfargingen av huden som følger oksygenmangel i blodet. Det er stivnet til i spastisk grimase. Nærheten mellom morens hender og farens kropp er gester redusert til skinnsymbolikk. Døden, til tross for å være vår alles felles skjebne, er og blir et fundamentalt personlig anliggende. En terskel man må krysse alene.

Verk i det Store Atelieret

Øverste etasjen har også en egen vidunderlig belyst avdeling under tittelen «Verk i Stora Ateljén». Den tematiserer Cronqvists parafraseringer over, og dialog med, ungrenessansemaleren Giotto di Bondone (1266/67–1337). Av mange regnet som maleren som representer ungrenessansens fødsel og brudd med middelalderens flate og stiliserte billedverden. Det er spesielt Giottos engler Cronqvist approprierer i sitt eget billedunivers. Disse har sitt opphav i Giottos kanskje mest berømte arbeid, utsmykningen av Arena-kapellet i Padova, men hentes inn og iscenesettes i et møte mellom fortid og nåtid i Cronqvists maleri. Ikke bare blir englene en motivgruppe som inngår i maleriene, som i hovedsak er malt i løpet av det siste årtiet, men også alt fra fargeskjema til materialbruk henter inspirasjon fra fresko-tradisjonen Giotto arbeidet innenfor. Her forener Cronqvist både historiemaleri og selvportrettet innenfor det samme visuelle rammeverket, på fruktbart og kreativt vis.

Livet på to etasjer

Den unge jenta er et motiv som går igjen i Cronqvists kunstnerskap. Som ung fant hun det selv umulig å tilpasse seg jentekulturen i 40- og 50-talls-Sverige, og denne ambivalensen er gripende i portrettene av ungjenter som beveger seg i et ladet landskap mellom tilsynelatende uskyld og utpreget selvbevissthet. Her finnes en spenning mellom hva som fremstår som en slags sommeridyll, og pikefantasiens groteske absurditet, – og hele tiden med den underliggende uroen som kjennetegner Cronqvist.  Som i et bilde av to tvillingjenter som lemlester to mamma- og pappadukker. I disse beveger Cronqvist seg mellom svart komikk og horror-estetikken, men alltid med erindringen som den bærende og bindende formidlingsinstansen. 

Lena Cronqvist. Operation II, 2001. Olje og tempera på lerret, 150 x 120 cm. Foto: Ove Kvavik/Munchmuseet

Middagsselskap-serien, som gjennomsyres av en bitende borgerlighet, hvis stemningsleie ligger et sted mellom Kafka og Bergman, er monumenter over måltidet som klassemarkør og sosialt rituale. Et bilde av en laks tangerer Courbet i sin sitrende, maleriske presentasjon av død på en tallerken.

Lena Cronqvists mesterlige karriereklimaks på Waldemarsudde presenterer en tilsynelatende naivistisk livsverden, men er en som, tvert imot, når alt kommer til alt, avslører at det er førti favners dyp under den visuelle umiddelbarheten og lekne referansebruken. Med en fiksering på forholdet mellom mennesker og ting, bekjennelse og erfaring, makter Cronqvists billedverden å forene det fantastiske og det forferdelige. Dette er både gresk komedie og gresk tragedie, Aristophanes og Aiskhylos, dette er livet på to etasjer.

Utstillingens spennvidde er umulig å fange i et slikt begrenset format, men den er alene verdt en tur til Stockholm. Tør jeg kalle Lena Cronqvist en av Sveriges aller viktigste kunstnere de siste femti år?

simenkn@gmail.com