– Vil gi til formål som ligger min families hjerte nær

Olav H. Selvaag tar imot Kunstavisen på sitt elegante kontor i femte etasje i Selvaags bygg i Silurveien på Ullern. De fire store vinduene med UV- filter skaper, viser det seg, de perfekte lysforhold for en fotoshoot en mandag formiddag i januar. I det fjerne, på den andre siden av motorveien, skimtes Ullern kirke. Kunstverk av Franz West, Louise Bourgeois, Paul McCarthy og Howard Hodgkins samtlige eid av Selvaag Art Collection, er montert side om side med Tjuvholmenskisser av Renzo Piano, familiefotografier og barnetegninger.

– Hvordan går det med Kunstavisen? spør en høflig Olav H. Selvaag før jeg rekker å sette meg ned.

Jeg forteller kortfattet, mens jeg fikler med iPhonen for å finne taleopptak-ikonet, om vårt arbeid med ny nettside, den økende interessen for Kunstavisen-prosjektet og vår vedvarende ambisjon om å bøte på den manglende kunstkritikken i norsk offentlighet.

– For dere dreier det seg vel helt enkelt om å fylle et rom som har blitt borte. Det finnes jo nesten ikke kunstkritikk eller journalister som skriver om kunst i de etablerte, trykte mediene lenger. På den annen side er det jo nærmest ingen grenser for interessen for hva influensere og kjendiser mener – det stiller jeg meg helt uforstående til.

Jeg skyter inn at interessen for kunst og kunstnere nærmest er redusert til en interesse for salgsrekorder i auksjonsmarkedet og kjendiskunstneres økonomi. VG, for eksempel, var i januar rask på ballen til å rapportere om at Bjarne Melgaard nok en gang tapte i retten og må betale 14 millioner til sine tidligere samarbeidspartnere, selv om avisen ikke lenger publiserer en eneste kunstanmeldelse. Da jeg apropos nevner for Selvaag at vi etter hvert må snakke litt om det fantastiske, foreløpig urealiserte Melgaard-Snøhetta-Selvaag -prosjektet A House To Die In, aner jeg en viss tretthet i blikket. Han har åpenbart gjort seg sine tanker om samarbeidet mellom det private og det offentlige, men vi starter ikke der.

Samling og sykdom

I et intervju i Finansavisen september 2025 uttaler du at det å opprette en stiftelse ikke kom ut av det blå, snarere markerte det punktum for en prosess som du har tenkt på gjennom flere år. Kan du utdype?

– Jeg har tre barn som har litt forskjellige interesser, og som begynner å bli voksne. Jeg har lenge tenkt på at jeg gjerne skulle hatt et forum, som ikke har forretningsmessig karakter, hvor hele familien kunne engasjere seg og der både min ekskone, Kristin, og barna kunne være involvert. Et forum som ikke har forretningsmessig karakter. Ettersom alle, på forskjellige vis, er interessert i kunst, og barna gjennom oppveksten har blitt glad i å gå på gallerier og museer, var det nærliggende å opprette en stiftelse der kunst var et av formålene. Jeg samarbeider fortsatt med min bror, Frederik, om deler av samlingen [red. Selvaag Art Collection], men forøvrig er det jo inspirerende å kunne engasjere både Kristin og mine barn i et felles prosjekt og mål.

Hva med det medisinske formålet?

–Vi har opplevd kreft i vår nære familie; min mor døde av kreft, og min far har også vært rammet. Jeg har ønsket å finne måter å bidra inn mot forskning og behandling av kreft. Vi vil også å støtte opp om forskningen og behandling av søvnsykdommer, som narkolepsi.

Finansavisen har anslått verdien av gaven til stiftelsen å ha en verdi nær 2,3 milliarder kroner der deler av summen skal gå til kunst – det er vel for godt til å være sant? Kunstavisen tok i forkant av møte med Olav Selvaag en telefon til styreleder i Kristin og Olavs Stiftelse for Kunst og Medisinske formål, Knut Brundtland.

– Olav har gitt en betydelig del av sine aksjer til stiftelsen, og det er avkastningen av denne aksjegaven som gir et årlig utbytte til stiftelsen, forklarer en vennlig, men bestemt Knut Brundtland.

Olav Selvaag forklarer videre hvordan det henger sammen.

– Det er var jo ikke slik at stiftelsen fikk pengene i kontanter. At opplysningene om stiftelsen kom ut i media på den måten det gjorde, var ikke noe jeg egentlig ønsket. Men, angående det vi snakket om i sted, er det er først med sensasjonelt store tall at avisene ønsker å lage oppslag. Jeg oppga ikke de tallene som kom ut. Mitt hovedanliggende da vi opprettet stiftelsen, var å sørge for en løpende tilførsel av kapital og å skape en struktur på tilførselen til formål som ligger min families hjerte nær.

En genuin interesse for kunst

Knut Brundtland, omtaler Selvaag som kunnskapsrik, som raus og omtenksom mot sine nærmeste, som en mann med hode og hjerte på rett sted – og med en genuin interesse for kunst.

Du har jo gitt Knut Brundtland den betrodde oppgaven som styreleder for stiftelsen. Hvorfor valgte du akkurat han?

– Det er mange grunner til det, men Knut er en klok mann som jeg stoler på og som jeg har kjent lenge. Han er selv veldig kunnskapsrik og interessert i kunst – og han kjenner familien. Han kjente også både meg og min ekskone. Vi har hatt forretningsmessig samarbeid tidligere og jeg vet at jeg kan stole på han. Han har erfaring med arbeid i stiftelser, så det var egentlig helt naturlig å spørre han om å ta den rollen. Jeg tenker også at han er et godt valg i forhold til utdeling til kunst og kunstneriske formål, bokutgivelser, utstillinger, den type ting.

Er det slik at styret i stiftelsen plukker ut de som skal tildeles midler, eller er det en offentlig utlysning av midlene?

– Nei, det er mer sånn at det kommer forslag og så vurderes disse. Deretter lages det en innstilling enten av de styremedlemmene som har kommet med forslaget, eller at det kommer via administrasjonens verden ... Som kan komme med en vurdering, og så diskuteres det i styret. Det er styrekollegiumet med støtte av fagpersoner som fatter den endelige beslutningen.

Selvaagbrødrene har gjentatte ganger blitt intervjuet sammen om kunstsamlervirksomheten og utviklingen av Tjuvholmen, og de arbeider også tett på hverandre på arbeidsplassen, vegg i vegg, på hvert sitt kontor.

Men nå har du og din familie opprettet en helt egen stiftelse. Fortsetter du likevel samarbeidet med din bror om samlingen?

– Ja, altså, Selvaag Art Collection er jo et litt sånn samlebegrep. Det er både ting som er eid av firmaet og som er eid av oss privat. Vi jobber jo egentlig på samme måte som familien har gjort siden farfars tid. Til prosjekter vi jobber med eller utvikler i Selvaag -systemet tilbys kunst som et bidrag i prosjektet. I grensesnittet mellom offentlige og private uterom prøver vi å gi en ekstra dimensjon med brukerkunst. Slik forholder det seg også i våre Plussboliger. Nå for tiden holder vi på med et prosjekt i Kvadraturen der kunst er en del av opplevelsen. Vi jobber også med et kunstprosjekt i det store byutviklingsområdet på Fornebu – det er faktisk er like stort areal som kvadraturen. Her arbeider vi med å kunne gi de offentlige torgene og plassene en kunstdimensjon og en identitet. Så tilbake til spørsmålet ditt: Ja, jeg jobber absolutt videre med Frederik og familien rundt om i landet.

Huset som døde

Når du forteller om store arealer som skal fylles med identitet – hva med endelig å realisere A House To Die In? Vi lever jo i et samfunn hvor det å snakke åpent om døden nærmest virker utenkelig... Jeg ser for meg at det science-fiction aktige uttrykket ville kunne være en fruktbar samtaleåpner?

– Det er egentlig en morsom tanke, jeg tror imidlertid ikke at det hadde passet der ute. Husk at det verket ble til fordi det var akkurat der [red. på Ekely]. Det var jo skreddersydd både av Bjarne Melgaard og Snøhetta for den spesifikke beliggenheten. Jeg synes selv at det er kjempetrist at det ikke ble noe av. Jeg synes at det var synd at det ble stoppet, jeg trodde vi hadde greid å definere noe, Vi brukte virkelig masse tid og penger på å realisere verket, men så ble det jo i alle fall en fantastisk utstilling på Tjuvholmen og ICA i London av tegningene, modellene og skulpturene.

Det var jo til slutt, i 2018, politikere i Oslo som satt en stopp for prosjektet. Hva tenker du om samarbeidet mellom det private og det offentlige i dag?

– Det er ikke bare enkelt å samarbeide med det offentlige. Og dette høres litt rart ut, men det er ganske mange ting som er uforutsigbart i det offentlige. Avtaler brytes og holdningene skifter med politiske skifter.

Men i beslutningen om å stanse prosjektet sto både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet?

– Dette er jo ting man opplever med det vi jobber med hele tiden. Det er komplisert å ha det offentlige som samtalepartner. Nettopp fordi midler og fokus ikke er langsiktig og kan forandre seg så fort. Vi ønsker uansett å bidra på den måten vi kan til kunst og kultur og samfunnsliv, med utgangspunkt i langsiktig privat engasjement.

Olav H. Selvaags farfar la i sin tid listen høyt. Jeg forteller om min oppvekst på Linderud og at mor og jeg stadig var innom Veitvetsenteret, som var rene skulpturparken den gangen. Veitvetsenteret var stedet for kultur på mange måter, med musikkskole og arbeidskirke inne på senteret.

– Det er veldig koselig at du nevner det, for jeg tror at det er mange som opplevde det slik. Tradisjonen startet på Veitvet, og veldig mange har fått sine første møter med kunst i nærområdet eller borettslagene som de har vokst opp i. Så er det selvsagt noen som mener at de figurative skulpturene i bronse kanskje ikke var en så spennende form for kunst. Jeg tror min farfar først og fremst tenkte at han skulle bidra til et levende samfunn og et godt bomiljø blant annet ved å «bringe kunsten ut fra museene og til der folk ferdes».

På Veitvetsenteret var det jo disse figurative skulpturene som dominerte og så, for å ta et stort byks, har skulptursamlingen endret profil. Nå er det internasjonal samtidsskulptur for alle pengene?

– Altså, man endrer vel kanskje smak noe gjennom livet, men for min del går det vel så mye ut på å kunne sette pris på et større spekter av kunstformer. Smaken min har nok helt sikkert endret seg fra da jeg var barn. Den gangen likte jeg ting jeg kunne forstå: alle skulpturene i hagen til farfar på Vinderen og skulpturene i uteområdene på Ullerntoppen. Da jeg var barn var det det figurative jeg satt pris på. Jeg verdsetter også andre uttrykksformer i dag. Etter hvert som jeg har blitt eldre har modernistiske og non-figurative uttrykket fengslet meg vel så mye. Eller: det også.

Ja, for det er jo ikke sikkert at den estetiske utviklingen er helt lineær, men kan, for eksempel, ta en sving: Når du blir veldig gammel, vil du kanskje bare ha en fyldig Skule Vaksvik-sel i hagen?

– Man vet ikke. Jeg er blitt mer glad i ting som jeg ikke nødvendigvis forstår med en gang. Eller som er litt mer krevende og som jeg må bruke litt tid på å forstå. Hvorfor er dette kunstverket akkurat sånn? Hva er det man formidler her? Det kan jo være alt fra humor til politiske budskap. Som er noe mer enn bare å vise et figurativt verk som ikke nødvendigvis har flere dimensjoner.

Du mener kunst som har litt mer friksjon i seg, som trigger erkjennelsestrangen, kanskje?

– Ja, jeg er absolutt blitt mer nysgjerrig på kunst som utfordrer meg, som vekker nysgjerrighet.

Kartet og terrenget

Peder Lund, som har blitt omtalt som Selvaag og brorens kunstfaglige kartleser i mange år, og som man kan anta har bidratt til utformingen av deres voksne smak, omtaler Selvaag over telefonen som dyktig, sjenerøs og vennlig – en Bon Homme. I en utdypning av sin beskrivelse, sier han til Kunstavisen: Selvaag er utdannet ingeniør fra Stanford,han er gjennomtenkt, praktisk, fornuftig, systematisk og detaljorientert.

– Alt dette merker man når man samarbeider med ham [red. Olav], slik jeg og flere gjorde under utviklingen av Astrup Fearnley Museum og skulpturparken på Tjuvholmen. Arkitekt Renzo Piano bet seg også merke i disse egenskapene. Olav er relativt streng, men gjør altså 100% innsats. Det hører med at Piano fikk stor respekt for Olav og at de to i dag er nære venner.

Lund beskriver Selvaag videre som varm og omtenksom og understreker at denne hjertevarmen gjennomsyrer alt han gjør. Lund fremhever også at Selvaag er en velgjører som liker å være litt anonym.

– Når det gjelder selve Selvaag Art Collection og min rådgiverrolle i denne, har vi reist veldig mye sammen til biennaler og utstillinger verden over. Jeg vil si at samlingen nå har flere ben å stå på. Det er et grunnleggende skulpturelement i samlingen, og utviklingen har gått fra nasjonal forankret figurasjon via et bredere nedslagsfelt og over i internasjonal skulptur. Olav og Frederik jobbet dessuten tidligere med å etablere en samling av internasjonal fotografi. Vi er glade i å tenke prosjektrelatert. Skulpturparken de etablerte på Tjuvholmen, ble et ekstramoment, et tilskudd til stedet. I dag står både foto og skulptur sentralt i samlingen.

Fotografi og fremtiden

Fortell litt om Peder Lunds rådgivning. Har han tatt helt over, eller?

– Vi har egentlig vært venner fra ungdomstiden. Når det gjelder vårt samarbeid begynte det for alvor da vi kjøpte Bogstadveien 11, et gammelt handelshus, Frank-gården som etter hvert ble kalt Tatler-huset. Vi kjøpte det da het Magasinet og i forbindelse med ombyggingen til Tatler-huset ønsket vi å gi huset en ny identitet. Vi spurte Peder til råds om hvordan vi kunne få det til og det var vel egentlig da vi begynte å tenke foto. Dette var i 1997 og da var foto som kunstform fremdeles ikke helt forstått i Norge. Vi valgte noe litt vågalt.

De var vel halvpornografiske de fotografiene, så vidt jeg husker?

– Jo, hmm, flere av verkene var litt på kanten. Det mest iøyefallende var kanskje Nobuyoshi Araki-fotocollage verket i rulletrappen der. Vel, sånn begynte samarbeidet og deretter fortsatte det med at vi gjorde et skulpturprosjekt på Colosseum Park. Da vi holdt på med konkurransen rundt Tjuvholmen var jeg prosjektansvarlig og jeg inviterte Peder inn til å bli med inn i prosjektet. Peder bidro til kunstdimensjonen i vårt konkurranseforslag. I hele gjennomføringen av Tjuvholmen, var Peder veldig sentral samarbeidspartner på noe jeg la ned mye tid og engasjement i. Vi har samarbeidet fra 1997, så det begynner faktisk å nærme seg 30 år.

Og det fortsetter?

– Ja. Samarbeidet foregår gjerne på den måten at jeg har en idé og så brainstormer vi rundt den idéen. Peder er dyktig, kunnskapsrik, nysgjerrig, interessert og har et enormt nettverk inn mot den internasjonale kunstverdenen. Han er ofte en døråpner i forbindelse med nye kunstnere eller institusjoner. Han gir prosjektene en dimensjon som er i tråd med vår kunstinteresse og strategi – og som lar seg gjennomføre. Ofte i samarbeid med kunstnere fra inn- eller utland.

Intervjuet går mot sin slutt, men har du noe å bemerke til Kari Nestaas artikkel i Kapital i forrige uke om at privatgalleriene nå må flytte ut fra Tjuvholmen? Lå det som et løfte da dere vant prosjektet med Tjuvholmen at dere på permanent basis skulle legge til rette for galleridrift?

– Nei, det gjorde det ikke. Området er planlagt ut ifra flere dimensjoner, men det å ha noen gallerier der, bidro til å gi Tjuvholmen en kunstidentitet – sammen med museet og skulpturparken – men dette handler også om hva som er kommersielt gjennomførbart. Vi tenkte at galleriene kunne spille godt opp rundt museet og hotellet og at de ville kunne skape en levende bydel, og også overleve der ute. Det har fungert godt, men det har vært noen tøffe perioder for galleriene i Oslo de siste årene. Det er mange som har slitt. Selv er jeg litt skuffet og lei meg for at vi ikke har klart å beholde det clusteret, men det er mitt håp at nye virksomheter også vil kunne bidra til noe bra.

Kunstavisen mottar støtte fra Kristin og Olavs Stiftelse for Kunst og Medisinske Formål i perioden 2025-2026.