– Stort å være til stede når noe nytt blir til

– Jeg har nettopp tilbudt hele biblioteket vårt til Nasjonalmuseet, sier en imøtekommende Peder Lund idet vi setter oss ned på kontoret innenfor det elegante, arkitekttegnede galleriet på Tjuvholmen.

Peder Lunds bibliotek teller over tre tusen kunstbøker og er samlet gjennom 30 år. Biblioteket representerer alt av kunstnere som galleriet har jobbet med og som de har representert. Bøker har vært, og er, viktig for meg, forteller Lund, men når han og de to kompetente medarbeiderne, Casey Lupetin og Katja K. Bergstrøm, om kort tid flytter fra Tjuvholmen og inn i et lite kontor i første etasje av den gamle amerikanske ambassaden, er det ikke plass til å ha med seg alle bøkene.

– Nei, det blir ingen bøker på det nye kontoret. Eller jo, oeuvrekatalogen til Edvard Munch må vi ha. Den brukes flittig hver dag.

Tar Nasjonalmuseet imot rubbel og bit?

– Jeg antar at de vil ha alt. Det er jo et arbeidsbibliotek dette, det er mye brukt, men når vi nå får nytt tilholdssted like rundt hjørnet for Nasjonalmuseet, kan vi antakelig benytte deres bibliotek som arbeidsbibliotek. Det blir bra.

Et kontor, sier du. Skal du ikke lenger drive galleri?

– Nei, vi skal ikke drive galleri. Det er egentlig både trist og veldig spennende, men jeg sitter jo i styret på PoMo [red. kunstmuseum i Trondheim] og ikke bare i styret, men også i program- og innkjøpskomiteen. Der har jeg stor glede i å delta i arbeidet med å skape utstillinger med fantastiske eiere og fagkrefter, Monica Reitan er kunsthistoriker, og museet skaper utstillinger som også blir eksportert. Jeg har på ingen måte blitt pålagt å avslutte galleridriften, for både Monica og Ole Robert Reitan er veldig sjenerøse mennesker som sier at jeg kan gjøre akkurat som jeg vil. Jeg runder av galleridriften kun for at det skal gå riktig for seg. Det blir en annen hverdag fremover og det er jeg egentlig svært glad for. Nå får jeg faktisk mulighet til å jobbe som kurator igjen. Jeg skal dessuten bruke mye av min tid utenfor Norge. Jeg har noen prosjekter der jeg jobber med utstillinger internasjonalt, det skal bli spennende.

Peder Lund er både svært kunnskapsrik, veltalende og utadvendt, men fremstår samtidig, hvor rart det enn kan høres ut, som inkarnasjonen av diskresjon: jeg blir fort sikker på at de viktigste kortene han har holdes tett til brystet. Heri ligger antakeligvis også en av nøklene til hans formidable suksess som kunsthandler og kunstrådgiver.

– Prosjektene jeg nevner er ikke akkurat hemmelige, men vi jobber jo for andre i alt vi gjør, noen er offentlige, noen er private.

Du sier «vi» hele tiden. Dere er et vi?

– Ja, vi er tre. Vi har flat struktur. Det er bare tilfeldig at jeg er eier, men vi jobber altså sammen som team. Det er en stor innsats som skal til for å få gjort alt det vi gjør. Jeg er avhengig av å ha flinke, solide mennesker rundt meg. Både Casey og Katja har master i kunsthistorie med tilleggsutdannelser på samlingsstrategi. Casey jobbet i mange år for Pace og har både sin utdannelse og arbeidserfaring fra USA. Hun har en måte å jobbe på som er annerledes enn den norske. Katja er ganske ny. Hun kommer fra Formue der hun jobbet med kunstrådgivning og har dessuten erfaring fra private samlinger og museer i Oslo.

Har han virkelig lest alle disse bøkene, undres jeg i mitt stille sinn idet jeg saumfarer bokhyllen mens Lund fortsetter å prate. Blikket stopper ved bokryggen der det kun står WEEGE. Tid for en liten test.

Var du og så den fantastiske fotoutstillingen av Weege [red .Ascher Fellig, fotograf og fotojournalist i NYC i første halvdel av 1900-tallet] på International Center of Photography i 2017? Jeg så den sammen med min sønn og den gjorde sterkt inntrykk.

Selvsagt var han det.

– Weege var jo legendarisk! Du kjenner jo sikkert historien like godt som meg. Hele dette med å dokumentere brutaliteter... Det er gøy å se hvordan kunsthistorien og den visuelle historien fungerer – hvis du ser på Andy Warhol og hans Disaster-bilder, for eksempel: Jeg tror aldri de hadde blitt noe av uten Weege og hans bestialske dokumentarfotografier.

– Weege bestakk jo politiet slik at han kunne få være først, få god tid til å kunne ta de beste bildene. Men, så er det jo en side ved Weege som ikke er så kjent, og det er hvordan han også eksperimenterte med fotografi, hvordan han lagde disse distortions der han jobbet i studio med sentrale, offentlige skikkelser på 1950-tallet: Marilyn Monroe, Krutsjov og en lang rekke kjente mennesker. Der jobber han også med kunsthistorien. For hvis du ser på André Kertész og hans Distortions, som vi viste en stor serie av for, ha ha, 100 år siden, verk som er banebrytende i hans oeuvre, kjenner du igjen trekk som Weege trekker veksel på i sin produksjon. Da Kertész laget Distortions i 1932 eller 1933, var han usikker på om han skulle leve som fotograf. Det var en krevende tid å være fotograf i. Han sa ja til å vise de nevnte bildene i surrealistpublikasjonen Le Sourire og det var egentlig den serien som gjorde at han bestemte som for å flytte til USA for å satse på fotografi og å forbli kunstner. Hans distortions er fotografert via et tivolispeil og Weege har nok sett disse – de to fotografene befinner seg jo i samme by, i New York – og Weege har nok tenkt på hvordan han kunne oppnå noe av det samme uttrykket uten å bruke tivolispeil.

Jeg forstår at samtalen vil kunne bli veldig lang dersom jeg skal forsøke å få Lund til å snakke om alle bøkene i bokhyllen. Jeg skrinlegger videre testing.

Når er det du egentlig skal slutte med galleridriften?

– Nå. Vi flytter inn på kontoret i Ambassaden den første mai. Det blir veldig spennende. Det har vi allerede gjort, altså jeg liker å være ekstremt aktiv...

Jeg bryter av.

Mener du aktiv i betydningen idrett?

– Jeg løper hver dag, men det var ikke idrett jeg tenkte på nå. Min datter sa til meg for en stund tilbake at hun hadde snakket med sine brødre om meg. Jeg spurte da om hva de hadde snakket om. «Jo, vi diskuterte om det var vi eller jobben som var viktigst for deg, og det er faktisk jobben. Det er vi imidlertid glad for, for vi har fått lov til å være en del av det og vi har fått oppleve mye gjennom det, blant annet reising. Vi har skjønt at det er mer livsstil enn jobb», sa hun. Barna har forstått at det er døgnet rundt, hele året gjennom. Det er ikke noe stemplingsur akkurat. Til og med når jeg drømmer, er jeg i den verden.

Det blir med andre ord ikke en 8 til 4 jobb på det kontoret?

– Jeg er aldri på kontoret. Jeg er stort sett på reise, sammen med kunstnere, museumsfolk og samlere hele tiden.

Peder Lund. Foto: Tove Sivertsen

– Egentlig er det vi gjør nå ikke å bygge ned, men å utvide. Kunsten har jo endret seg mye i vår tid. Omsetningen har steget i takt med økonomien for øvrig. Velstående familier ser på kunst både som en intellektuell glede og interesse, men også som en del av en forvaltningstanke rundt en families verdier. Det hele har blitt ganske annerledes enn det har vært tidligere. Med det har det vokst frem en stor egen del av kunstverdenen som kaller seg Art Advisors og mange av disse er ikke veldig regulert og er ikke veldig klare på hva en kunstrådgiver er. Jeg har imidlertid jobbet med mange samlere og rådgivere i en årrekke, både her hjemme og ute, og selvsagt forhandlet med hver enkelt om hvordan vi skal gjøre det. Men, nå som vi ikke skal drive galleri, fant jeg ut at det er greit å være med å bygge ny industri på en korrekt og god måte.

– Mens vi har drevet galleriet, har vi jo hatt kontakt med mange Art Advisors som har foreslått å jobbe på måter som vi ikke har støttet. I den forbindelse har vi tatt kontakt med APAA, Association for Professional Art Advisors, som er en profesjonell bransjeorganisasjon. Vi har i mange år på egen nettside referert til denne organisasjonen slik at rådgivere skal forstå at vi jobber på en måte som støtter en transparent driftsmodell. APAA har klare Code of Ethics, som er veldig greit å forholde seg til.Kunsthandel har ikke alltid vært transparent, hvem som har fått betalt hva av hvem og så videre, har ikke vært helt klart. Regler som har vært en selvfølge å følge i resten av samfunnet, har ikke vært det i kunstbransjen. Det tar fem år med dokumentasjon som viser at selskapet følger deres strenge regelverk som skal beskytte kunders interesser og sørge for en forbedring av kunstmarkedet for alle samlere, private som institusjonelle. Vi er en av få Advisories i Europa som venter på opptak og som klart refererer til deres codes of ethics.

Men, hva skal det egentlig jobbes med på kontoret Peder Lund?

– Der skal det forskes og formidles. Det skal arbeides med og bygge og videreutvikle sentrale og kvalitetssamlinger samt plassere viktige kunstverk i sentrale private og institusjonelle samlinger. Vi fortsetter arbeidet med langvarige oppdragsgivere og nye samlere både her hjemme og flere steder i Europa, USA og Asia. Det vi for øvrig alltid begynner med når vi jobber med samlere, er å reise og besøke institusjoner og kunstnere. Det handler om å se, se, se og oppleve kunst over hele verden. Det jeg har elsket og elsker høyest med mitt arbeid er møtene mellom kunstnerne, samlerne og oss. Gjennom dette etableres en forståelse av hva slags mennesker kundene våre er, hvilket kunnskapsnivå de operer ut ifra, hvilke drømmer og interesser de har. Det er alltid spennende å se hvilke kunstnere og hva slags kunstverk som resonnerer med forskjellige samlere og hvordan de ser samfunnet vi lever i, i dialog med kunstverk som kritiserer, beskriver vår samtid eller eldre perioder som inngår i dialog med samtiden. De fleste mennesker vi jobber med er mennesker som gjennom hardt arbeid og egen industriell og faglig interesse og overbevisning finner viktig inspirasjon i kunsten.

Er det viktig for de som kjøper kunst at de får møte kunstnerne?

– Det er opp til hver enkelt samler å vurdere.

Har det hendt at noen bare er opptatt av verkene de skal kjøpe og ikke vil bli med for å treffe kunstneren?

– Nei, det har jeg ikke opplevd. Når det er sagt, så er det jo slik at det å møte en kunstner ikke nødvendigvis fortoner seg på den måten man hadde drømt om. Det kan absolutt fortone seg annerledes, sier en leende Peder Lund. Hele poenget er imidlertid at når man jobber med mennesker som har endret et fag eller en industri, mennesker med stor kapasitet, lærer man utrolig mye. Det oppstår dialoger som går på hvordan de er som mennesker og hva de har mulighet til. Det er der det slår gnister og der det oppstår noe nytt.

Er det en forutsetning at du tilbyr deg selv med hud og hår for å lykkes så godt som du har gjort?

– Eh, man kan alltid lykkes bedre! Jeg har i alle fall hatt det veldig gøy og har fått lov til å bli med på mye av stor betydning. Jeg tror vel egentlig at det dreier seg om en naturlig utvikling. Jeg vokste opp med kunst og mine foreldre kjente både gallerister og kunstnere. Vi reiste dessuten mye rundt og så utstillinger. Da jeg begynte å operere for egen maskin, var det alltid det å oppsøke kunst som sto i fokus. Det er klart da at når man treffer folk – banebrytende kunstnere, store samlere og visjonære kuratorer – folk som er med på å skape historien, blir man nysgjerrig og vil vite så mye som mulig. Å være en del av den dialogen og det å være til stede idet nye tanker tenkes, er noe av det som driver meg. Mye dreier seg om menneskemøter.

Blir du venner med alle samlerne du er i kontakt med?

– Nei, det er ingen automatikk i det. Venner er venner, det er veldig spesielt. Fordi det da er noe som kommer i tillegg. Hvor mange venner har man i livet? Det er ikke veldig mange. Jeg har ikke mange nære venner, men de fleste er selvfølgelig mennesker som deler lidenskapen for kunst. Det som uansett alltid er nødvendig i mitt yrke er at det oppnås en god dialog og at det oppstår dyp, gjensidig respekt.

Hva vil du selv si at er dine fremste personlige kvaliteter?

– Det aner jeg ikke. Det kommer sikkert godt med at jeg har en utadvendt side, men jeg er egentlig litt sjenert.

Når da?

– Det handler om hvem man treffer. I møte med sjenerøse, åpne, intelligente og spennende mennesker blir jeg altoppslukt. Jeg har egentlig bare vært veldig heldig, men kan vel også karakteriseres som målrettet fordi jeg begynte å reise veldig tidlig. Jeg husker svært godt at da jeg første gang oppsøkte San Francisco Museum of Modern Art og fikk se sen Phillip Guston: jeg ble totalt grepet og ba umiddelbart om å få snakke med utstillingskuratoren. Da vi laget en Guston-utstilling her i galleriet, hadde jeg allerede en 30 år lang dialog med kunstneren bak meg gjennom hans familie og en av hans første gallerister samt sentrale historikere.

I hvilken grad forholder du deg til andre kunstarter enn den visuelle?

I stedet for å svare direkte på spørsmålet, går Lund bort mot bokhyllen. Han viser meg en bok om Roni Horn. Lund blar entusiastisk gjennom boken og forteller om en utstilling på Louisiana kunstmuseum som ble kuratert av Poul Erik Tøjner og der han selv bidro i vesentlig grad til at utstillingen overhodet lot seg realisere.

– Roni Horn er også en god venn av meg. Tøjner ønsket å lage en utstilling med Horn, men ønsket å presentere henne på en annen måte enn det som hadde vært gjort tidligere. Han ville vise frem mennesket, ikke bare kunstneren, og bestemte seg for å inkludere et filmprogram der det kom frem hvilke filmer Horn er opptatt av. Filmene utgjorde en vesentlig del av den utstillingen.

Men, tilbake til ditt forhold til andre kunstarter?

– Jeg vil si at jeg er 98% audiovisuell. Jeg er ikke en solid leser og liker best å høre på lydbøker.

Du hører med andre ord ikke til dem som ser ned på folk som hører på lydbøker fremfor å lese?

– Nei, jeg har lesevansker. Jeg leser bøker, men bruker veldig lang tid. Uansett, jeg har alltid vært svært opptatt av det visuelle, men også av lyd. Jeg er veldig glad i å gå på konserter, men følger generelt også nøye med på det som skjer innen populærmusikk og eksperimentell musikk.

Hva med jazz og klassisk?

– Jeg er ikke veldig interessert i jazz, selv om jeg liker det og selvfølgelig har hatt glede av å se innvirkningen jazz har hatt på kunstnere som Jackson Pollock og Romare Bearden, men klassisk derimot... Jeg ble tidlig eksponert for klassisk musikk og hjemme hørte vi på klassisk musikk både søndag morgen og ettermiddag. Diskusjonene rundt musikken, hvilke assosiasjoner vi fikk rundt det vi hørte og slikt – det var det mye av.

Kom du noen gang i opposisjon til all denne dannetheten?

– Det hadde jeg ikke tid til. Mine foreldre ville imidlertid helst at jeg skulle bli advokat eller lege, så det er mulig at mitt ungdomsopprør var at jeg ikke ble noen av delene.

Det tar ikke mange sekundene etter at Lund ser ut til å falle inn i egne tanker før han igjen er fullt til stede.

– Musikken var og er en stor inspirasjon. Jeg var så heldig at jeg i sin tid fikk med meg Leif Ove Andsnes debutkonsert i Oslo Konserthus. Det var en fantastisk opplevelse! Jeg fikk også i mange år invitasjon til å bli med på Warner Musics Grammy Award-fest på Chateau Marmont i Los Angeles, og en gang jeg var der, dukket en ukjent Bruno Mars opp i hagen for å holde konsert. Han sto der med hele blåserekken sin og kjørte på. Det var helt vanvittig, og der, til høyre sto Paul McCartney og hylte – og til venstre, Neil Young. Bak meg, i en sofa satt Megadeth og ropte i begeistring. Det var stort å stå der og føle at jeg var midt oppi noe som var i sin tilblivelse.

Et nest siste spørsmål: ville du ha valgt deg selv som kunstrådgiver?

Peder Lund spanderer på seg en kort kunstpause.

– Ja, absolutt. Men, det er også derfor jeg understreker dette med at vi er et vi. Det er en mangefasettert pakke som ikke bare går på hva jeg synes er gode verk, fremragende kunstnere, viktige retninger, banebrytende kuratorer og så videre. Historisk er det enkelt å danne seg en oversikt over hva som er av betydning, men når du jobber med en samler, er oppgaven å finne riktig verk fra riktig tid til riktig pris, i toppstand. Det betyr at forskning og et omfattende faglig arbeid må til for å kunne levere, og da snakker vi om en solid innsats. Det er slik vi arbeider.

På hvilken måte vil du si at ditt forhold til kunst har utviklet seg gjennom livet?

– Jeg angrer aldri på noe og jeg føler at jeg har lært noe av alt jeg har erfart – også i kunstsammenheng. Gjennom å være innom en rekke forskjellige miljøer har jeg lært meg å skille tydelig på hva som er av betydning og hva som ikke er det. Jeg har blitt ekstremt bestemt, og på et faglig nivå er jeg kompromissløs. Jeg har aldri vært interessert i kunstnere som bare er ute etter å tjene penger eller å dekorere. Det er totalt uinteressant – denne siden ved meg har imidlertid vært mer en konstant enn en del av en utviklingsprosess. Det som selvsagt har merket meg er dialogen med alle de sentrale kunstnere jeg har fått lov til å bli godt kjent med og som har fått meg til å oppleve samfunnet gjennom deres øyne og skaperkraft. Kunst er en av de viktigste stemmene vi har i samfunnet.