– Jeg lever på en måte blant de døde

En stor internasjonal pris i Kyoto ved fylte 40, var Gjertrud Hals internasjonale gjennombrudd. Siden 2013 har hun vært representert av Maria Wettergren, en self-made danske i Paris som har medvirket til å gjøre Gjertrud til en kunstner i verdensbildet. Hals er innkjøpt av Pompidou-senteret og American Craft Museum. For øyeblikket er hun aktuell som nominert til LOEWE Craft Prize – en av de mest anerkjente i verden for å løfte frem kunsthåndverk som kombinerer tradisjon med en moderne, kunstnerisk tilnærming. Hun er også aktuell i en gruppeutstilling i Palazzo Mora, en del av utstillinga Personal Structures-confluences, arrangert av ECC som går parallelt med biennalen i Venezia, samt en permanent utstilling på Nordmøre museum, Himmelrom og havdyp. Sistnevnte en utstilling knyttet til Hals fascinasjon for det ukjente og ubegripelige.

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har besøkt Gjertrud Hals i hennes hjem og verksted rett utenfor Molde sentrum.

Du er en av 30 nominerte til Loewe-prisen, som eneste norske?

– Jeg hadde ikke peiling på hva den prisen var.En kollega av meg, som er en del av miljøet mitt her i Molde sa: «du må søke løve». «Du må jo søke løve». «Løve? Hva er det for noe?» [Red. lo-eh-ve]. Jeg kikka litt på det og registrerte at det var en enorm søknadsprosess. «Nei, takk, sa jeg. Det orker jeg ikke, altså.» Det gikk noen år før jeg også fikk en melding fra Norwegian Crafts om at jeg burde søke, så ga jeg det en sjanse. Prisen tenker jeg minst mulig på, men det er stort å bli valgt ut og å få komme til Singapore der utstillinga skal være. Det jeg gleder jeg meg veldig til er å møte kollegaer. Tenk på det nivået på folk!

– Jeg har en veldig dobbel følelse knyttet til priser. Jeg fikk en stor pris i Kyoto da jeg var 40 år, noe som var mitt internasjonale gjennombrudd. Krukkene var laga i den samme formen som i dag, men de var av papir. Det var en i juryen som var så fornærma, tydeligvis fordi ikke en japaner hadde fått den prisen. Stakkars hun som skulle oversette, hun prøvde å kamuflere det mest mulig, men han skjelte likevel ut mitt arbeid etter noter. Han syntes det var helt katastrofe. Dette skjedde i et stort auditorium med mange hundre til stede og jeg ble litt utslått av det. Etter den prisen, fikk jeg veldig mange invitasjoner. Jeg bodde på Nord-Vestlandet med tre små barn og begynte å reise hit og dit. Det ble altfor mye for meg. Samme år fikk jeg Rune Brynestads minnestipend [Red. et av de mest prestisjefylte kunststipendene i Norge for billedkunstnere].Da var jeg glad for at jeg bodde langt uti bushen, for å si det sånn.

Kan du fortelle om arbeidene du er nominert med?

– Jeg var egentlig ferdig med krukkene både i papir og fiskenett-teknikk, men så kom jeg på at jeg ville lage noen varianter med fargeoverganger. Jeg er vokst opp med fiskenett. På øya utenfor Molde, der jeg vokste opp, var vi omgitt av nett. Selv om faren min var metallarbeider, fiska vi alt det vi trengte til familien. Alle holdt seg med kokefisken sjøl. Vi var med på sildefeltet og så at de håva opp silda i store håver. Da silda kom til mørekystenvokste det frem en ny by utenfor øya, det var tett i tett med båter og vi hørte på fiskeribølga,et samband mellom fiskebåtene som fanga både sild og drev hvalfangst.

– Det var veldig sterke kjønnsroller på den tida og vi jentene ble litt puslete oppi det miljøet. Vi ble redd for havet. Men, det er rart å tenke på det, at samtidig som jeg var veldig redd for havet, var jeg trygg i båt. Vi rodde jo hit og dit, svømte, men dypet var jeg redd for. Der så vi for oss restene av de folka som hadde forlist og all slags monstre. Onadjupet lå rett utenfor hos oss og så hadde vi Matlausdype – det er også et ekkelt navn! Matlausdypet måtte vi over når vi reiste med båten til Molde. Jeg liker den dag i dag ikke å være på havet.

– Hos besteforeldrene mine, på en holme i Hustadvika, hadde jeg frihet til å kunne leke og holde på med mine ting. Jeg begynte faktisk veldig tidlig å lage små nett som vi fanga fisk og krabbe i. Vi visste ikke hva Landart var da, men jeg holdt jo egentlig på med det. [Red. Kunstform der naturen spiller en sentral rolle]

Du har også sagt tidligere i et intervju at du var veldig inspirert av det japanske gjennom de som kom hjem fra sjøs og hadde tatt med seg ting?

– Vi fikk mange ting fra Japan! Jeg hadde en forestilling om Japan siden jeg var ei lita jente. Det var på en måte landet i det fjerne og drømmen – jeg trodde vel aldri jeg skulle komme dit. Det var fantastisk å komme til Japan for første gang. Jeg hadde fått et stort stipend til å reise rundt og se på papirkunst. Senere har det vært flere turer dit. Jeg har til og med gått pilegrim på Shikoku med en kollega som dro meg med. Men, det som gjorde veldig stort inntrykk på meg, det var Shinto-religionen, altså den gamle naturreligionen – det var jeg helt uforberedt på. Da jeg kom hjem, ble jeg besatt av å lese norrøn mytologi. Det norrøne var lagt lokk på etter krigen, vi lærte nesten ingenting på skolen om det. Jeg begynte å lese det for ungene mine og har vært veldig interessert i det siden. Særlig «Voluspå», altså Volvas spådom – verdens undergang, som også er en ny start. Og den vekslinga er noe som har gått igjen i hele mitt kunstnerskap. Jeg lever på en måte blant de døde. Jeg bruker mye både fra meg selv og langt tilbake, men også fra tidligere generasjoner med fiske, både immaterielt og helt konkrete gjenstander. Utgangspunktet for metallarbeidene var at vi rydda opp i verkstedet til far min og der fant jeg veldig mange små metallbiter og metallstrenger som jeg begynte å sette sammen. Det ble til et stort arbeid som jeg kalte for Rekviem– i enkombinasjon av strikking og metall. Som et slags minnearbeid over mor og far min.

Du fortalte meg at galleristen din i Paris, Maria Wettergren, har gjort det mulig for deg å leve av kunsten din. Er det også andre som har påvirket eller formet kunstnerskapet ditt?

– Takket være Maria, har jeg, for eksempel, kunnet bygge dette flotte verkstedet her. Å ha en skikkelig arbeidsplass, det har vært veldig viktig for meg. Dette er jo et industrifylke. Vi er vant til å ha verksted. Og vi er vant til å reise ut.

– Det beste med å tjene penger på kunsten, er at jeg slipper å skrive søknade

– Da jeg studerte på akademiet i Trondheim og for alvor begynte å bygge store former i papir, fikk jeg mye motstand i kunstmiljøet. En ung gjestelærer fra London sa: «Herregud, du må komme deg ut.» «Ut i verden?» «Ja, du må ut i verden.» Samme høst så jeg en annonse i Billedkunst om en utstilling og konkurranse som skulle være i New York. Da jeg ble tatt inn, lånte jeg penger av Sparebanken Møre og dro avgårde. Jeg vant en førstepris på den utstillinga, og da ble jeg invitert hjem til en mann som het Jack Lennor Larsen. Han kunne alt om tekstil og tekstilkunst og hadde designkontor i flere land. Han introduserte meg til en verden som jeg ikke har peiling på. Han introduserte meg også for den japansk-amerikanske kunstneren Ruth Asawa [red. kjent for sine luftige, håndlagde skulpturer i metalltråd]. Så han har vært betydningsfull. Andre kunstnere som har påvirket meg er Magdalena Abakanowicz, Gego, (Gertrud Goldschmidt), også Calder da. I 70-71 var jeg på studietur til Polen da ble jeg introdusert for noen polske tekstilkunstnere som ikke hadde materialer som vi hadde. De brukte rusk og rask. Alt var mulig og det var utgangspunktet, de gjorde det jo av nød, men det var så sterkt.