Studiobesøk – Sandra Mujinga

Sandra Mujinga hadde nylig en museumspresentasjon på Stedelijk Museum Amsterdam der hun viste sin største installasjon noensinne. Utstillingen Skin to skin vises for tiden på Museum of Contemporary Art, Belvedere 21 i Wien i Østerrike. Likefullt: Det var gjennom tegning at mulighetsrommet åpnet seg for den internasjonalt anerkjente kunstneren.

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har besøkt Sandra Mujinga i hennes Oslo studio.

Din seneste utstilling Skin to Skin er massiv med 55 ruvende tekstile skulpturer. Jeg lurer på hvordan det hele begynte?

Jeg tegnet mye som barn, og tegning er et uttrykk som er inviterende, spesielt når det blir et språk som prøver å etterlikne noe. Jo mer det likner, jo flinkere er du. Når det kommer til det konseptuelle, kan det nærmest være det motsatte, jo mer du distanserer deg eller er kritisk til det som blir sett på som virkelig eller en akseptert sannhet, jo mer kan du kanskje skape et fundament for din egen praksis. Nå føles det som om jeg alltid har vært kunstner, fordi det er det som har vært konstant i livet mitt, at jeg alltid har ønsket å skape. Jeg pleier også å si at kunsten er min lengste følgesvenn.

Et kunstnerskap som ditt krever kanskje en viss nysgjerrighet også?

Jeg har lest at det er bevist at når mennesker er nysgjerrige, ikke bare på det de er interessert i, men generelt på verden, bidrar det til økt livskvalitet. Det kan gjøre deg gladere hvis du fortsetter å være nysgjerrig. Det gjelder også ens indre liv, å behandle det med nysgjerrighet. Slik forholder jeg meg til egen kunst, det er når jeg er i kontakt med materialet og nysgjerrig på dets muligheter at ting skjer.

Tekstil og «body-building»

Jeg har alltid tenkt på det å sy som «body-building». En gjenkjennelig del av praksisen min er disse menneskelignende figurene. Det begynte med en performance på Grüner Salon [red. teater i Berlin, Tyskland] i 2018, hvor jeg var invitert av Calla Henkel og Max Pitegoff. Jeg viste performancen Nokturnal Kinship, med tre modeller som skulle bevege seg på scenen, blant liggende skjermer mens jeg spilte live musikk. Jeg laget bodysuit-lignende drakter med jakke og chaps som hadde lange ben og armer, fordi jeg ønsket langsom bevegelse. De «bekledelige skulpturene» var inspirert av Martha Graham og hvordan hun brukte tekstil til å skape koreografi. I hennes arbeider ser man hvordan hun nærmest blir en ny kropp, der hun gjør seg selv større eller mindre. Jeg var veldig opptatt av stoffets handlingsrom og Nokturnal Kinship ble senere vist som en installasjon på Tranen [red. i Hellerup, Danmark] i utstillingen min, Calluses.

Litteratur

Til utstillingen på Stedelijk var jeg inspirert av Doppelganger: A Trip into the Mirror World av Naomi Klein. Klein skriver interessant om hvordan en dobbeltgjenger ikke bare er et speilbilde, men også en skygge. Zakiyyah Iman Jacksons Becoming Human har også vært viktig å tenke med, særlig hvordan boken undersøker kategorisering av det menneskelige og refererer til, blant annet, Octavia Butlers Bloodchild. Sylvia Wynters analyse av menneskebegrepet har selvfølgelig også vært viktig. Wynter hjelper meg å tenke kritisk rundt begrepet menneskelighet, særlig når kategorien «menneske» historisk er strukturert gjennom hvithet og samtidig brukes til å utøve vold mot det som ikke anerkjennes som menneskelig.

Multiplisering og repetisjon, synlighet og usynlighet, er utgangspunktet i Skin to Skin?

Utgangspunktet var en kropp som blir multiplisert 55 ganger. Praksisen min undersøker opasitet og hvordan synlighet kan være truende. Jeg er ofte opptatt av strategier for hvordan en kropp beveger eller opererer under overvåkning, og jeg har blitt inspirert av det ikke-menneskelige, dyr og planter og hvordan de skjuler seg. Jeg er også interessert i hvordan det digitale kan brukes som beskyttelse når synlighet blir truende og reduserer en kropp til et ekstraktivt [red. en utnyttbar ressurs] objekt.

I dette prosjektet tenkte jeg på hvordan multiplisering av en kropp og bruk av speil kunne gjøre figurene både hyper-synlige og usynlige. De står som om de venter på noe eller vet noe. Det blir som en kropp i ulike faser av livet, eller en flokk på vei et sted.

Tittelen, Skin to Skin refererer også til brutaliteten i multiplisering eller kloning. Jeg tenkte på Mickey 17 [red. regissert av Bong Joon-ho], en film om en romkoloni hvor hovedpersonen blir klonet for å testes for sykdom og andre grenser for menneskekroppen. En autoritær leder og administrasjon bruker kroppen hans til å undersøke hvor lenge han overlever. Dette kobler jeg til necropolitics [red. «makt som produserer død og sårbarhet»]. Dehumanisering fungerer som et verktøy som både muliggjør og normaliserer massedød, og peker mot hvordan vold opererer gjennom kompleksiteten i massefenomener. Vi ser dette utspille seg i sanntid i blant annet Kongo, Gaza og Vestbredden samt Sudan.

Du kobler det også til den digitale hverdagen?

Ganske tidlig leste jeg en tekst av Hito Steyerl om hvordan du ikke lenger er et subjekt, men blir et digitalt objekt. Det syntes jeg var interessant, og jeg begynte å se på meg selv som en fil som multipliseres og sirkulerer på internett. Våre ansikter er ikke personlige lenger, men fungerer som nøkkelkort.

Det er også relevant i forhold til deepfake og KI, at en kopi av deg kan genereres digitalt. Jeg er opptatt av når det digitale overtar personlige og intime relasjoner, og hva det gjør med vårt indre liv. Jeg tenker på Susan Sontag’s Regarding the Pain of Others. Det er interessant at vi en gang var overbevist om at det å se andres lidelse automatisk ville vekke empati. Det gjør det fortsatt, men det finnes også noe dystopisk i at vår første tanke kan være at bildet er KI-generert. Jeg er opptatt av hva dette gjør med empati og hvordan fellesskap dannes.

Hvor i den virkelige verden finner vi fellesskapet?

Jeg er veldig opptatt av biblioteket som et rom hvor man kan eksistere sammen uten å bruke penger. Det er ikke en selvfølge, noe man merker i storbyer som London hvor parker og andre rom kan være private og lukket. Da blir man mer bevisst på hvordan slike rom skapes og opprettholdes. Jeg tror dette er noe utstillinger også kan gjøre i dag, å skape rom hvor folk kan sitte og være sammen.