Et tilfeldig møte – i dobbel forstand

Coraline Marabelle Craft Lines’ store skjorteskulptur er blikkfang i RAM galleris utstilling «As handsome as the chance encounter». © Coraline Marabelle Craft Line – Foto: Preben Holst / RAM galleri

Publisert Mar 10 2020 - 11:07

At motebildet og tekstilfeltet er spennende å følge med på demonstreres av to Oslo-utstillinger akkurat nå.

Lars Elton

Siren Elise Dversnes Dahle: Silent Drift
Soft galleri, Oslo
27. februar – 13. april 2020

«As handsome as the chance encounter»
RAM galleri, Oslo
27. februar – 29.mars 2020

Den ene utstillingen har (tilsynelatende) intet med mote å gjøre. Den andre står midt oppi motefenomenet – uten egentlig å forholde seg til det vi vanligvis forbinder med begrepet «mote» som massefenomen i hverdagen.

I utstillingen «Silent Drift» i Soft galleri demonstrerer Siren Elise Dversnes Dahle (født 1986) en bevissthet rundt tekstil, bybildet og forfallets estetikk. Utstillingen etablerer sin egen virkelighet og fortolkning av den verden vi lever midt oppi. Kun én av de digitalt vevde tekstilene, med foto fra en rivningstomt, henger på veggen. Resten er støpt inn i betongblokker med farget sement, lecablokker og armeringsjern i galleriet. Det er rått og sofistikert, frastøtende og vakkert på samme tid.

Det andre utstillingen er veldig annerledes: Med «As handsome as the chance encounter» (kan oversettes slik: «Lykketreff av et møte») i RAM galleri bygger kurator Johanna Zanon (født 1988) en estetisk fortelling basert på finstemte antydninger og grove generaliseringer. Utstillingen blander kunst og dagens mote, og hun spinner fortellingen rundt en 150 år gammel, men stadig aktuell, fortelling; «Les Chants de Maldoror» fra1869, av Comte de Lautréamont (1846–1870). Boken, som er oversatt til norsk, handler om en bestialsk forfører. I følge Store norske leksikon tar verket «(…) opp en rekke tabubelagte emner og kretser om det makabre og destruktive». Problemet er at galleriet ikke har tatt seg bryet med å finne frem den norske versjonen. Alt informasjonsmateriale i RAMs utstilling, inkludert den teksttunge, men interessante katalogen, er på engelsk. Det synes jeg at er for dårlig.

Den språklige distansen forhindrer ikke at utstillingens ulike objekter taler direkte til publikum. Hver av de åtte kunstnerne settes i sammenheng med kapitlene i den unge døde forfatterens prosadikt. Det hadde vært fint om galleriet hadde bidratt med en sittegruppe der du kunne sitte ned for å lese deg opp, selv om de fleste vil ta med seg heftet hjem (det har en rimelig pris) og lese der. Hadde galleriet bidratt med noen veggtekster, ville mye vært enklere.

Når disse tingene mangler, er det avgjørende at moteobjektene og kunstverkene, som sammen utgjør utstillingen, har kvaliteter som snakker til publikum uavhengig av teksten. Og det gjør de – i all hovedsak. Det visuelle oppslaget er variert og interessevekkende. Men det kan være vanskelig å se sammenhengene uten den tekstlige rammefortellingen. Hva har for eksempel en gruppe (konge-)kroner i relativt grov keramikk (Steffen André Nilsen), med et forfinet stykke skredderkunst (Mansour Martin) med pirrende åpninger i herredressens rygg og ermer å gjøre? Og hva er sammenhengen mellom en gruppe skulpturer laget av plastflasker med små fontener laget av skjell på toppen (Grégoire Motte), og en stor skulptur (Coraline Marabelle Craft Line) satt sammen av herreskjorter? Størst utbytte og glede hadde jeg av Clinique Vestimentaires forfinede vest laget av sort tråd, og Pia Antonsen Rognes’ gulvskulptur i syntetisk hår, lateks og tekstil. Det er skulpturer som knytter tekstil og mote sammen på en måte som utvider forståelsen av begrepene, samtidig som de har et element av noe uforutsigbart og litt ekkelt midt oppi det estetisk tiltalende.

Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om det merkverdige møtet i RAM galleri setter sving på vår evne til å forundre oss, eller om det blir en bekreftelse på at «kunstfeltet er rart»? Jeg lar spørsmålet henge i luften, samtidig som jeg hevder at den andre utstillingen greier akkurat det: Å fange publikum i en forundringsbasert opplevelse. Siren Elise Dversnes Dahles utstilling er så tiltalende og visuelt kompleks at den pirrer publikums nysgjerrighet. På samme tid har de plass-støpte skulpturene et økologisk aspekt og en estetikk som balanserer mot det heslige. Slik greier hun å skape en fortelling som blir større enn seg selv. Helt uten lange tekstlige utlegninger.