fbpx Trekløveret Svartjord

Kunst, økologi og kultur Trekløveret Svartjord

Kunstnergruppa Svartjord. Fra venstre: Siren Elise Dversnes Dahle, Yola Maria Tsolis og Mari Østby Kjøll. Fotograf: © Ignat Wiig
Intervju med kunstnergruppa Svartjord – Yola Maria Tsolis, Siren Elise Dversnes Dahle og Mari Østby Kjøll

Kunstnergruppa Svartjord ble dannet ved Kunstfag på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 2014. Idéen om Svartjord sprang ut av en diskusjon omkring økologi, romlige intervensjoner, urbanitet og kollektivitet. Fire unge studenter ville eksperimentere og fremme forandring, resirkulering og repetisjon av den anvendte kunstens ideologi, samt fungere som en nomadisk kunstnerdrevet virksomhet. De gikk sammen om en mastergrad og presenterte en utstilling i den visningsformen de selv ønsket. Utstillingens tittel ble «Prindsekjøkkenet». Den gang var de fire, i dag er de tre: Yola Maria Tsolis (1981), Siren Elise Dversnes Dahle (1986) og Mari Østby Kjøll (1983). Luca Andreotti, som var en del av den opprinnelige gruppen, er ikke lenger med. I årene etter mastergraden har Svartjord produsert flere interessante utstillinger og prosjekter som er blitt lagt merke til.

De er tre individuelle kunstnere som arbeider med egne kunstprosjekter parallelt med Svartjords kunstprosjekter. Tsolis arbeider med installasjon, skulptur, foto og tekstil, Dversnes jobber med tekstil, betong, installasjon, og skulptur og Østby Kjøll arbeider med maleri, grafikk og skulptur. De har felles interesse i å utforske materialer, tekstiler, treverkets mange muligheter, natur, historiefortelling og fragmenterte collagearbeider. Svartjords kunstprosjekter kretser rundt rom, arkitektoniske og stedsspesifikke installasjoner, med utgangspunkt i natur, økologifilosofi og urbanitet.

Jeg møter kunstnergruppa Svartjord i Prindsen kunstnerkollektiv i Storgata 36 b i Oslo, der Dversnes og Østby Kjøll har atelierer. Kunstnerkollektivet ble etablert av Svartjord i 2014 og består i dag av i alt 12 kunstnere. Prinds Augusts Minde er forøvrig et sosialhistorisk viktig og interessant anlegg, som i dagligtale bare kalles «Prindsen». Tsolis var tidligere en del av kunstnerkollektivet, men har nå flyttet atelieret til Strømsø atelierfellesskap i Drammen. I det følgende intervjuet svarer de med en stemme.

2019 var et aktivt år for Svartjord i både inn- og utland: Dere viste prosjekter i Emil Filla Gallery i Tsjekkia, i Hvitsten Salong i Hvitsten og i Kraft (rom for kunsthåndverk) i Bergen. Hvordan ser 2020 ut?
I 2020 planlegger vi å realisere en bok om Svartjord for å vise kunstnergruppas mange prosjekter i tekst og bilder fra 2014 og frem til i dag. Vi har forfatterne klare – forfatteren, dramatikeren og regissøren Hans Petter Blad og den danske forfatteren Victor Chakravarty. Vi skal sammen med forfatterne bruke det neste halvåret på å diskutere og finne en form basert på møter og epostkorrespondanse. Det er en kreativ prosess, så hvordan det ender er foreløpig uvisst. Neste skritt er å søke om økonomisk støtte til bokprosjektet.

Svartjords verk «Crustal» ble vist i Galerie Emil Filla i Utsi nad Labem i Tsjekkia i 2019. © Svartjord/BONO 2020 Foto: © Jirka Dvorak  

Svartjord ble til da dere skulle ta mastergraden på Kunsthøgskolen. Hvordan møtte skolen deres ønske om et felles eksamensprosjekt?
Enkelte ansatte ved Kunsthøgskolen var i utgangspunktet kritiske, da de mente at et slikt samarbeid lett kunne gå utover vår utvikling individuelt. Vi mente tvert i mot – at samarbeidet ville styrke vårt individuelle arbeid. Det var både vårt mål og premiss - og selve intensjonen ved det hele.

Fortell litt om Svartjords første utstilling, «Prindsekjøkkenet»!
Vi gikk sammen om å leie et kjellerlokale inne i Prindsekomplekset, og jobbet sammen der i to måneder. Lokalet var tidligere brukt som suppekjøkken, og derav kom navnet Prindsekjøkkenet. Det føltes befriende å jobbe utenfor skolen og å jobbe sammen om et felles mål, hvor vi kunne bestemme form. I tillegg til presentasjonen av egne verk bestemte vi oss for å gå sammen om et felles verk til utstillingen, og endte opp med å dyrke fram «De tre søstre». Dette er en samplantings-teknikk og består av mais, bønner og squash. Mais plantes først, deretter bønner, slik at de kan klatre på maisen. Til slutt plantes squashen som brer seg utover og forhindrer pest og bevarer jorden. Plantene drar nytte av hverandre, tilfører og bruker ulike næringstoffer fra jorda for å skape de beste groforholdene. Beplantningen gjøres i en formasjon, en formasjon Svartjord har tatt som sitt emblem, eller logo om du vil. Planteprosjektet ble som en metafor for hvordan vi jobber sammen, og plantenes ve og vel ble vårt felles ansvar i perioden vi jobbet i kjelleren. Plantene ble plassert i pallekarmer ulike steder i rommet og ble en scenografi mellom våre individuelle arbeider. 

Svartjords «Prindsekjøkkenet» fra utstillingen «Svartjord presenterer: Prindsekjøkkenet», Prindsekjøkkenet, 2014. © Svartjord/BONO 2020 Foto: © Luca Andreotti

Hvorfor navnet Svartjord? 
Navnet «Svartjord», Mollisol, refererer til den mest næringsrike jorda man finner i verdens mest fruktbare jordbruksområder og fungerer samtidig som en samlende metafor for vår praksis. Kunstprosjektene våre fortoner seg som kunstneriske økosystemer der stedsspesifikke og romlige forhold danner grunnlaget for disse. Derav navnet. Kunstprosjektene består som regel like mye av organiske og levende materialer som planter og trær – som må stelles – som objekter i industrielt fremstilte materialer som glass og stål.

Svartjords verk «Game of Mirrors/A Secret Violence», der en speilkledt robotklipper beveger seg rundt i landskapet, ble vist i utstillingen «Knock, knock» i Norsk Billedhuggerforening i Oslo i 2014 og i Hvitsten Salong i Hvitsten i 2019. © Svartjord/BONO 2020 Foto: © Luca Andreotti

Selv var jeg så heldig å få oppleve «A Game of Mirrors/A Secret Violence», verket dere viste i det fri under Hvitsten Salong – et årlig utstillingsprosjekt som vises ute i naturen, i skogen og på stranden i Hvitsten. Svartjords speilkledte robotklipper arbeidet rolig og intenst på den grønne plenen ned mot stranden og minnet oss på viktigheten av å ta vare på naturen for våre etterkommere. Kan dere fortelle om dette verket, hvordan det ble til?
Vi viste dette verket første gang i 2014 i skulpturparken rundt Billedhuggerforeningen i Hekkveien i Oslo, der den speilet skulpturene, menneskene, arkitekturen rundt og himmelen. I dette møtet skjedde refleksjoner av ulik art – om natur og kultur – og om det egentlig er noen skiller, sannsynligvis ikke. Mennesket som en forlengelse av naturen er mer interessant for oss. Robotgressklipperen ble og er en personifisering av menneskets trang til å kontrollere - rydde, klippe, kultivere, ha orden og oversikt, og speile seg selv inn i naturen.

Mennesker har generelt et stort behov for kontroll, både i og utenfor kunstlivet. Frykten for tap av kontroll ligger over oss hele tiden. Alt skal forstås umiddelbart, det er lite tid til refleksjon. Det er så viktig at vi kan tillate oss å ikke forstå alt med en gang. Prosess og tid er viktig. Vi må tørre å ha et tilbakelent og et fremoverlent blikk samtidig.

Svartjords kunstprosjekter og fokus er høyaktuelt og speiler samfunnet og det som skjer rundt oss. Hva tenker dere rundt alt som er skjedd det siste året - rundt økt bevissthet om økologi, naturvern og klima?
Det er jo mange forskjellige oppfatninger og fortsatt mye benektelse, men en ny bevissthet synes nå å vokse fram, og det er bra og helt nødvendig. Samtidig stenger mange land sine grenser for mennesker som flykter fra klimaendringer. Det store spørsmålet er om det er for sent? Samfunnet er preget av polarisering på så mange plan, også her: En stadig større gruppe som er villig til å endre livsstil for å kunne ta vare på natur, økologi og fremtid, og gruppen som fornekter og ikke er villig til å ta innover seg at de selv må bidra. For oss som jobber med kunst, handler det om at vi samtaler om det og sammen forsøker å formulere svar. Svartjord har aldri vært aktivistiske, men vi stiller spørsmål. Det kan være en styrke å være i en åpen posisjon.

Svartjords verk «Union» ble vist under kunstfestivalen Greenlight District i Spriten Kunsthall i Skien i 2017. © Svartjord/BONO 2020 Foto: © Verena Winkelmann

Hvordan foregår samarbeidet og hvordan blir et kunstprosjekt fra Svartjord til?
Samarbeidet foregår gjennom samtaler og stedsundersøkelser. Vi har hatt non stop med kunstprosjekter og utstillinger siden vi startet opp sammen i 2014. Vi ser tilbake på siste utstilling når vi begynner med en ny. Hver utstilling er noe for seg selv, men det er likevel en rød tråd, en felles form, i det hele. Spørsmålet er hvor mange perspektiver man kan innta i en form? Hver og en av oss har sterke sider og vi lærer av hverandre. Det viderefører vi i egne prosjekter, som igjen gjør at vi stoler mer på oss selv og de valgene vi gjør. «Open Source» bruker vi som sammenligning. Vi deler alt og går inn i et tillitsfullt samarbeid. Vi er ikke redde for å diskutere materialer, tanker og idéer. 

Hva inspirerer dere?
Vi inspireres av andre kunstnere sine arbeider og drivkraft. Det å se hva som rører seg og foregår i kunstfeltet. Utstillinger, tekster og diskusjoner, som trigger nye tanker og ideer rundt skulptur og installasjon, fenomenologi, det formale og innholdsmessige. Vi er opptatt av å lage gode romopplevelser, gode skulpturer og installasjoner. En arkitekt som Paolo Portoghesi, er vi veldig inspirert av. Hans tekster har vi studert nøye og vender stadig tilbake til. Dempet, kontemplativt og stille.

Svartjords verk «Nothing in Excess/Drift» ble vist i Akershus Kunstsenter i Lillestrøm i 2015. © Svartjord/BONO 2020 Foto: © Luca Andreotti

Hvilke kunstnere er dere opptatt av?
Mange av de kunstnerne vi er opptatt av, fikk sine gjennombrudd på 1970-tallet, blant annet de to amerikanske kunstnerne Eva Hesse og Robert Morris, men også Robert Smithson, Carl Andre, Gordon Matta-Clark. Hver og en av oss inspireres av ulike kunstnere, både tidligere kunstnere som nevnt ovenfor, men også samtidige. Det vi inspireres av siver inn i de ulike prosjektene og diskuteres i forhold til det vi gjør. Å trekke inn referanser og inspirasjonskilder i prosjektene er en del av metoden til gruppen.

Fortell litt om deres prosjekter fremover!
Som gruppe har vi hatt tett program med prosjekter og utstillinger – både innendørs og utendørs – helt siden vi startet i 2014. Hele 14 utstillinger i alt! I tillegg til å skjøtte våre solokarrierer! Vi startet jo med å ville ut av institusjonene – ut i naturen og kulturen. Faktisk er vi blitt invitert til alle utstillingene, unntatt en, så det er utstillingsstedene som vil ha oss! Derfor innleder vi alltid med stedsundersøkelser. Vårt neste prosjekt er bokprosjektet - ved siden av flere soloutstillinger. Mari Østby Kjøll skal vise utstilling i Norske Grafikere i april og Siren Elise Dversnes Dahle er snart aktuell med utstilling i Galleri Soft i Oslo. Vår neste felles plan er å kunne få velge oss et stedsprosjekt. Vi savner imidlertid vårt første prosjekt, «Prindsekjøkkenet». Det oppleves på mange måter som en styrke å arbeide utenfor institusjonene, hvor vi kan gi prosjektene mer tid til å utvikle seg i den retning vi selv ønsker, og å definere sitt eget arbeid uten satte føringer. Arbeidet i «Prindsekjøkkenet» var så rått og energifylt, og det er spennende å tenke på hvor mye potensiale det ligger i ethvert nytt sted. Vi vil bruke dette året til å gå inn i dette på en ny måte. Bruke tiden til samtale og snakke om hva det handler om. Vi tenker oss prosjekter både ute og inne. Vi har også tanker om å jobbe med utsmykning, som er en naturlig videreføring av det vi til nå har skapt.

hilde.morch@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.