fbpx Et ekko fra sør

Et ekko fra sør

Installasjonsfoto fra Neo Muyanga + William Kentridge:  «Second Hand Reading», 2013 Video 7 minutter 1 sekund. Foto: Oslo Kunstforening 
Med enkle grep kunne denne spennende utstillingen vært åpnet for et bredere publikum.

Listening to the Echoes of the South Atlantic
Oslo Kunstforening
6. februar – 5. april 2020 

Jeg sitter på en benk i et av Oslos aller eldste hus, og sanser et kunstverk med lukkede øyne. Jeg befinner meg i festsalen i den gamle Rådmannsgården på Christiania torv, der Oslo Kunstforening holder til. Det er den Oslo-baserte afro-amerikanske kunstneren Camille Norments lydlandskap Prime som omgir meg. Vi er vant til at kunstopplevelsen først og fremst handler om å se. Det er derfor vi bruker termen «Visual art», men i møte med dette verket er det faktisk en stor fordel å holde øynene lukket. Det kjennes som om hodet mitt fylles med lyd, som om kraniet er en veldig katedral: Det synger og bruser i ørene mine, det dirrer og vibrerer i knehasene og håndflatene. En dyp stemme nynner og brummer en sår og vakker sang, som får meg til å tenke på fjern torden, eller bruset fra havet langt borte. Jeg hviler hodet mot klangen og driver av sted med lyden, inntil en høy latter brått rykker meg ut av fortryllelsen. To menn tramper inn og snakker støyende om andre ting. Men sånn er det, jeg kan ikke forvente å ha hele kunstforeningen for meg selv, og det er fint at folk kommer og får med seg denne litt uvanlige kunstopplevelsen.

Installasjonsfoto fra Camille Norment: «Prime», 2016/2020 © Camille Norment/BONO. Haptisk lydinstallasjon. Foto: Oslo Kunstforening

Musikalsk utveksling 

Utstillingen har fått tittelen «Listening to the Echoes of the South Atlantic» og handler om musikalsk, kulturell og politisk utveksling mellom afrikanske, latin-amerikanske og karibiske land. Den handler om «svart identitet» og ulike undertrykkelsesmekanismer som vi vet at fortsatt eksisterer. Noe av det første som møter oss er verket «Tupi-Valongo-Cemetery of the New blacks and Old Indians». Filmen innledes med en kvinnestemme som snakker på et fremmed språk. Det at vi ikke skjønner hva hun sier, gjør ikke så mye, for det er mer opplevelsen av stemmens messende klang, som snart blandes med sang, som er hovedsaken. Fortellerstemmen endres også etter hvert: Vi ser nærbildet av ansiktet til en liggende mann, som forteller om hvordan undertrykkelsen fortsetter i Brasil: «Den svarte har ingen stemme, uavhengig av om han er levende eller død» heter det i filmen. Filmen har noe flimrende og drømmeaktig, som fjerne erindringsbilder.

Stillbilde fra Anita Ekman med Hugo Germano, Sandra Benites, Nzo Oula, Dani Ornellas og Marcelo de Macedo Noronha.  «Tupi-Valongo-Cemetery of the New Blacks and Old Indians», 2018.  Video 17 minutter 17 sekunder.  Foto: Oslo Kunstforening

Havets tørst 

Et annet videoverk, som har fått den mektige tittelen «Havet skjelver av tørst», er laget av den eritreiske New York-baserte kunstneren Dawit L. Petros. Verket ble opprinnelig laget til den 13. Havana Biennial Kuba. I filmen ser vi en skimrende havoverflate: Blågrønt glitrende vann, så langt øyet ser. Kameraøyet fanger inn en liten båt, der en håndfull, hvitkledde skikkelser står oppreist og synger. En monoton, liksom klagende sang, med en tekst som handler om det å lengte, og det å tørste. Det handler om å krysse indre og ytre grenser, om hvordan ord og klanger kan vandre over havet til nye kontinenter. I pressemeldingen står det at Petros retter et kritisk søkelys mot forholdet mellom afrikansk historie og europeisk modernisme.

Installasjonsfoto fra Dawit L. Petros «The Sea in its Thirst is Trembling», 2019 Video 10 minutter 45 sekunder.  Foto: Oslo Kunstforening

Uhyggesvangre skulpturer

De aller fleste verkene i utstillingen er videoverk, men den New Jersey-baserte kunstneren Nyugen E. Smith er et interessant unntak. Smith som har haitisk og trinidadsk bakgrunn, tematiserer brytningen mellom afrikansk kultur, og restene av det europeiske koloniherredømmet. Han skaper skulpturer av funnet materiale; tregjenstander og gamle tekstiler. Det er vanskelig å identifisere hva tingene han har brukt en gang har vært; men nå inngår de i hvert fall i en helt ny enhet, og har fått en ny funksjon. I ett av arbeidene ser vi en smaragdgrønn pute trukket med turkis netting, med lange turkise rysjer. Denne puten ser nesten ut som et sete. Under henger tekstiler som delvis skjuler et indre rom, nesten som et draperi foran en scene. Jeg får lyst til å stikke hodet inn og se, men det er det ikke plass til.  Skulpturen står på noe som likner menneskeføtter i tre, som igjen er plassert på store, røde, sirkulære formelementer. Uttrykket er abstrakt, men gjennom de ulike materialene og gjenstandene som er brukt, bærer den på et vell av potensielle fortellinger.  

Nyugen E. Smith, Installasjonsfoto, i forgrunnen «Bundlehouse (F.S. Mini No.1)», og i bakgrunnen «Bundlehouse (F.S. Mini No. 2)», 2019 Funnede objekter.  Foto: Oslo Kunstforening

Det hvite hus 

Avslutningsvis i utstillingen finner vi den karibisk-danske kunstneren Jeanette Ehlers. I filmen «Black Magic at the White house» tematiserer hun Danmarks koloniale fortid. I hennes filmverk ser vi de staselige salene i Marienborg gods, som i dette tilfellet representerer det hvite hus, som symbol for makten. Gjennom digital manipulering har hun i filmen skapt en nesten usynlig skikkelse som danser i de tomme rommene, en slags vill og vakker besvergelsesdans. Filmen dveler ved de praktfulle interiørene, men hele tiden har vi denne kvinneskikkelsen, som er til stede bare som en umerkelig bevegelse; som en skygge eller refleksjon av noe som en gang var.

Installasjonsfoto, skjermen til høyre i bildet: Jeanette Ehlers N Smith «Black Magic at the White House,» 2009 Video 4 minutter 5 sekunder.  Foto: Oslo Kunstforening

Kunne vært formidlet klarere

«Listening to the Echoes of the South Atlantic» byr på mange sterke opplevelser. Men det er ikke en utstilling du bare kan slenge innom. Den krever tid og fordypning, og jeg er redd for at den kan virke litt avskrekkende på et mindre erfarent kunstpublikum. Selv om det er låne-tekster tilgjengelig i utstillingslokalene, som gir en beskrivelse av de ulike kunstverkene og kunstnerne, samt et kart som hjelper deg å navigere, opplever jeg at utstillingens tematikk kunne vært formidlet mye klarer og enklere. Her kunne man med veldig små grep ha åpnet utstillingen for et bredere publikum. Bare noe så enkelt som å ha veggtekster og skilt med kunstnerens navn og verkets tittel ved siden av hvert verk, ville hjulpet en hel del. Det er ganske slitsomt å først måtte lokalisere verket på et kart, og deretter lete frem informasjonen i en tekst. Jeg frykter at mange vil føle at det rett og slett krever for mye. Og det er virkelig synd, for utstillingen er bærer av en spennende og viktig tematikk, og viser et utvalg fantastisk flotte arbeider som fletter sammen bilder, klanger, rytmer og ord, og skaper en vev av forestilte og virkelige fortellinger.

monapbjerke@gmail.com

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.