Engasjement rundt språk og kunst
I en ukes tid etter at Kunstavisen 10. januar avpubliserte en kommentar fra Lars Elton om kunstnere med minoritetsbakgrunn, var det mange aktører i kunstfeltet som mente mye om hvorvidt denne avpubliseringen burde ha skjedd eller ikke.
Kunstavisen ble kontaktet på telefon og epost fra forskjellige som mente sterkt om saken. Men, spesielt hissig var diskusjonene – og det kommer selvsagt ikke som noen overraskelse – på Facebook. Det var to parallelle diskusjoner som oppstod i kjølvannet av avpubliseringen. Den ene debatterte om den avpubliserte kommentaren var rasistisk eller ikke. Den andre debatten handlet om hvorvidt avpubliseringen var en knebling av ytringsfriheten eller ikke.
Fakta i saken er enkle. Lars Elton kom, etter en grundig vurdering i samråd med meg fram til at det var riktig å avpublisere den nevnte teksten. Elton er – og det burde være helt unødvendig å si – ingen rasist. Han er en svært erfaren kritiker, han leverer engasjerte og gjennomarbeidete anmeldelser som Kunstavisens lesere og vi i redaksjonen setter pris på.
Debattene rundt denne enkeltsaken avdekket et sterkt engasjement rundt språk og kunst. Og da særlig rundt ulike former for språk som kunstverdenen har til rådighet når den omtaler kunstverk og utstillinger der kunstneren kommer fra en etnisk minoritet eller stigmatisert gruppe.
For å gi rom til større resonnementer rundt meningsytringene som alt var ute i offentligheten, formulerte jeg fire spørsmål av generell art som knytter seg til etikk og ytring i det flerkulturelle Norge. Disse sendte jeg til engasjerte aktører i saken, og en håndfull andre.
Alle som ble kontaktet fikk beskjed om at svarene ikke skulle ta utgangspunkt i den avpubliserte kommentaren, da denne kommentaren allerede var trukket i samråd med skribenten. Målet denne gangen var ikke å føre polemikken videre, målet var å finne tankene som ligger bak og rundt engasjementet.
Engasjementet rundt å tenke lange linjer viste seg å være noe lavere enn engasjementet i den eksplosive debatten på Facebook. Men svarene vi fikk på spørsmålene vi stilte er interessante. Vi gjengir derfor disse uredigerte og de presenteres i vilkårlig rekkefølge.
Spørsmål
1 Det har vært nevnt at ytringsklimaet i Norge er et annet enn i for eksempel Sverige og Danmark. Er det også din oppfatning? Hva er det som skiller ytringskulturen i Norge fra de to øvrige landene, på godt og vondt?
2 Hvilke problemstillinger kan kunstinstitusjoner eller kunstkritikk oppleve i møte med kunst som berører minoriteter eller marginaliserte grupper?
3 Er det kun de som tilhører en minoritetsgruppe eller marginalisert gruppe som bør gis retten til å representere, identifisere eller kritisere sin egen identitet og gruppetilhørighet?
4 Har du noen tanker om hvordan vi i kunstverdenen bør gå fram for å unngå å krenke hverandre i et flerkulturelt samfunn?
E-post intervju med Marianne Hultman, kunstnerisk og daglig leder, Oslo Kunstforening
1 Nå er jeg ingen ekspert på ytringsklima. Som leder for en samtidskunstinstitusjon er mitt oppdrag å formidle samtidskunst til et publikum. Som kurator følger jeg kunstnerne og kunsten. Jeg jobber innenfor spesifikke rammer som Oslo Kunstforening med sin lange historie representerer. Når det er sagt, har jeg mine egne interesseområder innen feltet, hvilken kunst jeg ønsker løfte frem. Jeg graver der jeg står og liker å jobbe organisk. Men det er kunstnernes arbeid, deres kunstneriske stemme det legges vekt ved.
Da jeg begynte å studere på universitetet i slutten på 1980-talen trodde vi fortsatt at samfunnet kunne sees på fra et objektivt perspektiv. Det fantes mer eller mindre bare en (kunst)historie. Siden den gang har vår horisont utvidet seg betydelig, og godt og vel er det. Mye har skjedd siden den gang takket være sta mennesker som har insistert på å introdusere andre historier andre perspektiv, med det ble vi tvunget å løfte blikket. Samfunnet blir beriket og mer sammensatt, noe som innebærer at vi i dag trenger litt andre verktøy enn de vi vokste opp med.
Det kan være interessant å sammenligne Norge med Sverige og Danmark, men samtidig er det Norge vi bor og virker i. Det bor mennesker fra hele verden her, mennesker med forskjellige opplevelser, erfaringer, evner til å drømme og ønske. Jobben min som kunstnerisk leder er å synliggjøre disse opplevelsene innen kunstfeltet på en mest mulig ansvarlig måte utefra de forholdene vi har til rådighet.
2 Jeg synes det er vanskelig å snakke i form av minoriteter og marginaliserte grupper. Er det mulig å arbeide for økt inkludering og representasjon i det stille?
3 Å vokse opp i et samfunn med en kristen livssyn (les jødedom, buddhisme, islam osv.) gjør en ikke automatisk til ekspert på kristendom. Hvis en derimot har studert, forsket eller har annen dokumentert erfaring i emnet, er det selvfølgelig interessant å lytte til konklusjonene som kan trekkes. Hvor man kommer fra er ikke relevant i denne sammenhengen, det viktige er kunnskapen og/eller erfaringen som ligger til grunn for vurderingen. Samtidig er det også viktig at det finnes rom for spontanitet.
Jeg tror ikke noen liker å bli kategorisert eller merket som det ene eller det andre. Det er nettopp det som er et av hovedpoengene med en moderne demokrati, at vi alle står like innfor loven, at alle har rett til like vilkår i skolen, på universitetet, i våre profesjonelle liv, når vi handler i butikken, tar T-banen, går ut for å danse, føder barn og dør. Hva kan jeg gjøre for å opprettholde ideen om likestilling? Er dette et spørsmål vi kan stille oss litt oftere?
4 Kanskje er det sånn at vi trenger å bli bedre på å bli fornærmet? Et åpent samfunn aksepter forskjellige meninger. Disse danner utgangpunkt for vekst, de er vår grobunn. Det er nettopp dette som får oss til å lytte, tenke etter en gang til, å slipe argumentene våre, endre oss hvis vi finner ut at vi har tatt feil. Kanskje har vi blitt litt for hårsåre, litt for selvsentrerte? Konsekvensene blir at vi lettere føler oss krenket. Våre samfunn har til enhver tid vært mangfoldige, det flerkulturelle er en del av mangfoldet. Jeg tror ikke kunstverden er annerledes enn andre verdener. Vi trenger våre etiske og moralske kompass, å bruke intelligens og ydmykhet sammen, i tillegg til en god porsjon vanlig folkeskikk. Det kommer man lang vei med.
E- postintervju med Ida Følling Madsen, kunstner og nestleder i UKS.
Til opplysning(red.): Følling Madsen tok selv, på vegne av UKS, kontakt med Kunstavisen den 10. januar. UKS svarte raskt på spørsmålene som Kunstavisen sendte ut noen dager senere. Derav referansen til «den pågående facebookdebatten» i svar 1.
1 For å kunne si noe om dette, ønsker jeg i første omgang å si noe om den pågående Facebook-debatten rundt en tekst skrevet av Lars Elton for Kunstavisen som redaksjonen, etter tilbakemeldinger fra blant annet UKS, valgte å avpublisere.
For det første ønsker UKS å påpeke at dette spørsmålet ikke går inn i kjernen av kritikken som ble rettet mot den avpubliserte teksten. En av de tydeligste reaksjonene fra kunstnere i sosiale medier har vært at teksten berører sentrale punkter i postkolonial diskurs. I sin kommentar reduserte Elton navngitte kunstnere til identitetsmarkører utelukkende basert på nasjonalitet, eller til og med så generalisert som hvilket kontinent de har en kulturell tilhørighet til. Måten Elton bruker identitet som kategoriseringsverktøy opprettholder utdaterte perspektiver, som vi dessverre kjenner igjen fra deler av dagens samfunnsdebatt.
Videre reagerer UKS på premisset for teksten, som treffer kjernen i det vi opplever som en økende instrumentalisering av kunsten. At kritikere, kunsthistorikere og andre kulturaktører søker effektive narrativ om kunstnere – ved å fokusere på kunstneren og ikke kunsten – er en uakseptabel reduksjon av vår yrkesgruppe. Identitestmarkører er kun av interesse dersom de er synlige i kunsten. Dette er kritikerens anliggende og den eneste aktuelle innfallsport til å snakke om identitet.
Vi må kontinuerlig forsvare kunstens eksistens i en diskurs som fokuserer på dens markeds- og nytteverdi. Derfor er det desto viktigere at vi har en høy bevissthet rundt reduksjonistiske verdisystemer på feltet vårt.
Eltons kommentar mageplasket rett inn i disse konfliktsonene.
Å kommentere ytringskulturen i Sverige, Danmark og Norge er svært sammensatt, og det er selvsagt forskjeller. Når det kommer til nettfora som Facebook, er det uansett slik at debatten ofte blir svært polarisert, og dermed ikke nødvendigvis noe godt grunnlag for å gi dette en retning. Vi ønsker heller å understreke den enkeltes rett til å definere egen identitet og gruppetilhørighet.
2 Kunstnere må ha like muligheter og et likt ytringsrom uavhengig av sin identitet. Kjøreregelen er grei: Fokuser på kunsten og ungå reduktiv instrumentalitet.
3 Å sikre retten til å definere egen identitet, forutsetter at aktører med definisjonsmakt er villig til å lytte. Dette gjelder særlig hvis maktforholdet er skjevt, slik det vil oppleves dersom man representerer en minoritet i møte med representanter fra majoritetsbefolkningen.
Samtidig må vi kontinuerlig arbeide for å finne fram til felles verdiplattformer, og dette er kanskje ikke mulig uten en viss friksjon. Vi må samarbeide for å unngå unødig polarisering av de faglige debattene ved å tolke hverandre i beste mening, særlig når vi er uenig.
4 Enkelte i sosiale medier tok til orde for at kritikerene av Eltons kommentar var «lett-krenkelig.» Dette mener vi er en effektiv avisning av de høyst reelle problemstillingene som er blitt løftet i denne debatten.
Poenget er heller at vi trenger en ansvarlig redaktørlinje i kulturmediene. Vi trenger den modererte samtalen. Hvis Kunstavisen, som et hvilket som helst annet kritisk tidsskrift, ikke hadde tatt ansvar for debatten som deres plattform gav tilløp til, ville narrativet blitt overlatt til det redaktørfrie ytringsklimaet på nett. I disse fora dyrkes ytringsfrihet som ekstremsport – noe som tærer på vår felles forståelse av en respektfull og konstruktiv debatt.
At Kunstavisen beklaget og trakk artikkelen til Elton er i seg selv en god tanke, men at dette først kom da Subjekt hadde publisert en kommentar fra kunstner Hedda Grevle Ottesen, gjør situasjonen til en annen. Enkelte tar nå forståelig nok til orde for en republisering for å kunne se disse i sammenheng og muliggjøre videre debatt. Det er et sunnhetstegn. UKS mener at en ansvarlig redaksjon må vektlegge alle disse faktorene.
E-post intervju med Helen Eriksen.
Eriksen er født og oppvokst i Liverpool, kunstner, forsker og en av initiativtakerne til det selvorganiserte kunstnerdrevne initiativet Tenthaus i Oslo.
1 I don´t know very much from the expression of free speech in other Scandinavian societies, but I´ve registered a hardened political debate climate in Norway, Sweden and Denmark. It´s a global trend isn´t it? But if we take this question back to the art scene here in Norway I think we have a pretty good tolerance for freedom of expression within art in its original expression and the arts communities themselves. But that doesn´t mean that we have politicians that want art to reflect their own idea of the world. Just look at the trouble “Ways of Seeing” caused for the actors and director. We are privileged in Norway to be able to express ourselves, and our political opinions through art. But there are mechanisms, through media, art institutions and political interference that restrict and even distort some of these expressions, and help blow criticism in an unintended direction.
But what really is the media role in all this? I would like to draw attention to the issue of what was widely described as climate change until recently. The so called neutrality of this concept could be seen in the way the media treated the subject matter. In the majority of media articles, there was always a spokesperson who denied the link between human activity and climate change. During the last twelve months there has been major shifts in journalistic rhetoric. As an example, The Guardian issued an editorial statement that they will no longer stay neutral and have started using the concept of climate crisis to emphasis their position in the discussion. They no longer claim a neutral standpoint. For me it was so refreshing for often, the claim to find balance or neutrality in a debate often not only clouds ethical issues but makes matters worse. What the Guardian did here was to take charge of its own narrative and indicate its own and a general human accountability for the situation we find ourselves in. It might not seem like much, but the turn from «change» to «crisis» was part of a shift in the debate to a direction that makes action easier, as it is identifies the cause of the problem. The problem is named rather the reality of the problem itself debated. It´s a sort of gas lamping. The ethical choice and conviction around the use of rhetoric and language generally plays a great part in how “expressions” are received and also acted upon. Words are powerful, they can be said both to represent one reality and at the same time perform and anchor that reality. Wordsmiths know their power.
Does being critical of any media story and voicing an opinion against media representation mean that freedom of speech is limited? Perhaps, it means just the opposite, without a place or forum to express opinion many people are silenced. If you cannot be in the centre of that media storm perhaps you are in the wrong place and have been standing in the eye of problem too long to recognize was is going on around you.
2 Can I talk about two things here ?
Firstly, from an artist perspective, we want art to engage or touch people irrespective of background. Isn´t that a major function of art itself – to say something to the people who encounter it? However, art institutions and art criticism are layers of mediation that aren´t always as direct as the art itself and here the issue of freedom of expression becomes cloudy.
When you think of it in this manner, art itself becomes a backdrop for an analysis made by a human being with a particular perspective and a set of bias´. We have to know our bias in order to work through them, to understand where they come from but we can´t do that unless our bias is held to account. This is the function of the critical voice that can also be seen to be hindering free speech.
Critics and art institutions use prose as their media and all prose texts have their reader in mind when they write. Who are they talking to? How is it to be received – it might seem really banal but when we don´t know who our reader or public is we can´t understand nor cater to them; perhaps the public isn´t stable either. So we take a risk. If we do know our audience well and we understand our cultural references and bias´we shouldn´t have much trouble, we are talking to our own in group and our bias is accepted. We know when to expect debate or feedback. We get into troubled waters when we underestimate the reader/audience, and the power bias working through our own words to move and engage an audience in an unintentional way.
Secondly, I would like to take an opportunity here to turn the question around and ask «what problems do minorities or marginalised groups experience in their interaction with art criticism or art institutions.”
My reaction and answer comes from a deep irritation in the way in which minorities and marginalised groups are always defined as the source of a problem. Integration processes are not assimilation processes; integration is not a one way process but demands something of us who belong to the majority. It demands effort and hard work to make a society where we do not have one cultural identity but many. Most of the daily grind of insisting on equality for all, is left unfairly to those who physically experience what it is like not to be part of the majority, to be outside the circle of power insisting that they want to be part of the discussion rather than being discussed.
If we just take the time to think from another angle to start asking this question of ourselves, we can then take responsibility for our situation as part of the majority. What am I doing or not doing to allow this problem to continue? When I say we in this context, I am referring to Nordic white people, no offence but I am sure you all know who we are! I don´t want to draw ethnic lines too hard, but I would like to draw attention to the way in which skin colour is used to define ourselves through otherness while whiteness remains the norm; the invisible measuring apparatus for everybody´s experience. I believe that this measuring stick is faulty! What I am talking about here is whiteness and not about political allegiance. Whiteness is a phenomenon that works unseen mechanically through individuals to support institutional racism and is not restricted to political allegancies. I can talk ages about this but that´s a longer article.
Shouldn´t we as a majority take responsibility for the situation in our everyday lives – as the majority, we own this situation of inequality as much as those suffering from it. The individuals within art institutions and art media need to look at their positions, their own perpspectives and understand that they too represent something and are they proud of that in relation to the way they are perceived within the minorities or marginalized groups? In order to understand how these groups perceive the world they have to represent themselves and their own opinions in the media.
I can´t say much more; there are so many more competent people who can talk about this from their standpoints from within a minority or marginality.
3 I think this can easily become oversimplified but I will have a go – have patience, it´s a highly complex issue.
If you speak from your own perspective, adopt your understanding of another perspective and are honest in your inability to have lived their experience of being a minority – have a go then – in order to get into the depth of an issue we need to understand its complexity. However, we should be aware of appropriating others´ pain or success, let people express their own experience. White Europeans, have another struggle that is even more specific for white Norwegians. We are struggling to decolonize ourselves. Decolonizing is about structural colonialism hidden within the egalitarian society. In Scandianavia, there´s a specific relationship to colonialism that has to be more widely discussed. But again that´s a longer article. There´s lots of literature on this subject so really it’s a debate that´s been going on for some years now.
I would also be doing an injustice to skirt the issue of racism. For white folks, there is a great fear of being called a racist. We need to recognize this as a trigger word and think careful in our use of and our reactions to it – very few apart from the ultra-right wing would ever want that word related to them. It´s something that we link to oppression, conflict, white supremacy and violence and power abuse. Minorities who have abusive words thrown at them regularly learn to navigate this, women have to navigate the patriarchy. These abusive trigger words hurt, and offend and in the public realm they label and reinforce stereotypes that shut down a discussion.
But racism is different, because racism isn´t just about individuals, its about how you are in the world and how you perceive yourself and your place in it. There are few racists, but racism as a phenomenon exists. I see it working around me all the time and often not in pretty subtle ways. Racism hides itself in subtle ways that as a white person we do not see. We do not include ourselves in the mechanics of the problem because we have no apparatus to uncover it. We rely on those suffering from racism to blow the whistle on us and we hate them for it.
But when a person of whatever background takes the effort to point it out, they are also exposing themselves to vitriol and even more extensive exclusion. The word indicates that there is a need for change, the anti-racist perspective of the person raising the issue is taking responsibility for keeping the discussion going.
I´ve been reading a lot about the workings of whiteness and how it supports racism as a social phenomenon for my research project. One constructive concept is white fragility by Robin Di Angelo who points to reactions of white people when faced with a racial conflict; for example, when someone points out racist connotations and implications in our ways of being and acting as white people. Di Angelo says, we use various psychological tactics to negate what is being said. We say we don´t mean to be racist and deny racist intention. We get angry because we are not heard, we grow silent because we are not used to racial conflict and we shut the other out of further discussion. All in all, it´s a rather childish reaction and it shuts off the discussion.
What is important here is to keep the discussion going in a constructive format; to learn from these episodes in which our bias is brought to account. We must understand that being non-racist and not admitting bias due to background, is in fact an insidious, hidden racist whiteness that we in the Nordic majority just don´t see in our everyday actions.
4 I don´t think that you can live in an offence free and pluralistic society unless we learn what that «offence» entails, the roots of it and how other people construe what you are saying. We shouldn´t always have to agree and we should accept a certain amount of conflict as a matter of living. It is how we deal with offence and conflict that is the main issue. On a practical level, I don´t think that social media is a good place to have serious debate, we need to understand each others humanity rather than mechanizing our interactions with each other.
In relation to claims to the limitation of free speech we have to ask ourselves who is feeling their freedom of speech is affected and who feels offended and why? What are the connotations of this. For example an article that causes offence must be taken seriously! – it might not be intentional - but a reaction means that your words are affecting the lives of real people.
Zahra Bayati, (Universitetet Göteborg) og Gry Ulrichsen (NTNU) and myself are working on a research project called «Struggling to Decolonize Ourselves». Our findings from the field of art education and research in Norway show that just by being part of the majority you are part of a structure that excludes other people. Our main understanding is that unless you have the other (in general terms) in your life as a physical being, you do not have the ability to understand, see, and thus limit the possibility of shifting your own understanding or perspective to include others. While this mechanism works as exclusionary, it also shows that when you are never faced with your own inadequacy of understanding. Without, including the minority in your professional life you will never be able to even grasp the consequences of your words, perspectives and actions on the other however well-meaning we happen to be. This is a major cause of offence. We mean well, but don´t succeed because we are not really interested in what the others experience or what they have to say. When we think of inclusion, we are not getting very far because we are not allowing ourselves access to other voices.
The answer is not conclusive because we have barely started on post-colonial understanding in the public domain in Norway. Neither does the answer lie in avoiding confrontation, but rather in using that confrontation as a catalyst for a deeper understanding of white cultural bias´.
We (I am still talking to white people) need to be actively working and taking responsibility for our own unlearning by exposing ourselves to criticism in order to understand more, in order to shift our perspectives and give our time and energy to the Scandinavian anti-racist struggle.
I will sum up with two British proverbs
“Good intensions are the road to hell.”
“ Actions speak louder than words.”