Minneord, Yayoi Kusama,(1929-2026)

Med Yayoi Kusamas bortgang er kunstverdenen blitt en i bokstavelig forstand fargerik kunstner fattigere. Men hun etterlater seg et mangfold av sanselig overdådige bilder, skulpturer og installasjoner som gjør at hun vil være med oss lenge. Hun fremstod som en høyst original billedskaper da hun som ung japansk kunstner ankom USA i 1957, hvor hun ble boende, arbeide og stille ut i 20 år før hun vendte tilbake til Japan. Hun tilbrakte de siste nesten 50 årene av livet på sykehus for mennesker med psykiske lidelser, men med atelieret rett over gaten.

Kusamas verk bygger på hallusinasjoner og forstyrrende og overveldende visjoner helt tilbake til barndommen. De karakteristiske polkadottmønstrene, evighetstegningene med sine gjentagelser, mykskulpturene og de gigantiske, dekorative blomstene, er utvendige uttrykk for disse skjellsettende og angstfremkallende synene. Det var altså dypt personlige og autentiske opplevelser som motiverte hennes billedspråk. Men dersom hennes skapertrang kun hadde fungert terapeutisk, ville hun neppe oppnådd den formidable internasjonale suksessen. Mye av spenningen i verket ligger nettopp i det at hun greide å kanalisere sine erfaringer inn i aktuelle problemstillinger innen den senmoderne kunsten slik den på 1940- og 50-tallet ble utviklet i New York City.

Hun var svært bevisst sitt talent og misjon om å erobre kunstverdenen. Hun valgte derfor å forlate Japan og startet sitt amerikanske eventyr i Seattle. Hun tok på forhånd kontakt med amerikanske kunstere, bl.a. Georgia O’Keeffe (1887-1986) og et galleri i Seattle. Det møtte hun bl.a. kunstnerskapet til den særegne abstrakte ekspresjonisten Mark Tobey (1890-1976) som stilte ut i Zoë Dusanne Gallery, galleriet som gav Kusama hennes første amerikanske utstilling. Selv om evighetstegningene og de abstrakte gjentagelsesmønstrene bygget på hallusinasjoner, var disse formale strukturene også grunnlaget for Tobeys såkalte White Writings, og for hele New York skolens opphevelse/forkastelse av den hierarkisk oppbygde billedflaten. Det ikke-komponerte maleriet skapte et billedrom og en følelse av visuell flathet som ble oppfattet som maleriets logiske sluttpunkt der maleriet som medium var helt renset for alt som ikke var nødvendig.

Senere, i New York, ble hun nær venn av Eva Hesse (1936-1970) og Donald Judd (1928-1994), kunstnere som med henholdsvis myke, kropppsnære materialer og stringente, repetetive formforløp, passet som hånd i hanske med hennes eget uttrykksregister. Men Yayoi Kusamas visuelle verden var svært egenartet og hennes verk skiller seg ut overalt det vises. Det peker også fremover, for de rene fargene, prikk- og sirkelmønstrene er i slekt med popkunsten og 1960-tallets motebilde. Arbeidene er harde, glinsende og åpenbart artifisielle. Verkene kombinerer en forvirrende, kaleidoskopisk effekt med utagerende former. Hun skapte mykskulpturer der myke, prikkede former sitter tett i tett og peker utover som polypper eller kolonier av undersjøiske bløtdyr.

Kusama slet med angst for å bli borte som klar silhuett og gå i ett med og forsvinne i omgivelsene. Og akkurat den følelsen av å forsvinne i gjentagelser og speilinger greier hun å formidle i kunstnerisk form slik at vi kan dele den opplevelsen når vi går inn i hennes speilkamre eller vi ser hvordan hun lot seg fotografere mot kunstverkene slik at det kunne oppstå en kamuflasjevirkning og hennes skikkelse ble tatt opp i mønsteret. F.eks. kunne hun farge sin «bob»-frisyre knall rød, slik at hodet lignet på røde sirkler i maleriene. Både verkene selv og hvordan hun lot seg avbilde midt i dem tyder på at for henne var kunst og liv ett.

Akkurat det med at kunsten skaper et sted i naturlig størrelse som omslutter tilskuerne slik at de blir deltagende medskapere, er noe av det viktigste som kom ut at av det nye maleriet og de minimalistiske skulpturene på 1950- og 60-tallet. Kunsten ble til en «omgivelse» («environment»). Også Helen Frankenthaler (1928-2011) ble fotografert «i» sine omsluttende malerier. Vi ser at Kusama kunsthistorisk sett var med å forme en generasjon kunstnere som kom rett etter Pollock og De Kooning & Co.

Mye av utfordringen med modernistisk kunst har vært at den for noen virket for smal og forfinet og lett kunne oppfattes som noe bare elitene evnet å verdsette. Kusama brøt gjennom denne barrieren ved at kunsten hennes appellerte bredt, den var og er så ekstrovert og innbydende at den på mange måter både kan minne om Claes Oldenburgs (1929-2022) skulpturer og samtidig peke frem mot Jeff Koons’ (f.1955) offentlige arbeider. Kusamas store, fargerikt dekorerte blomsterskulpturer har mye av eventyret i seg, ved at vi møter dem sterkt forstørret, omtrent som i illustrasjonene til Elsa Beskows (1874-1953) Puttes eventyr i blåbærskogen (1901). Kusamas modernistiske kunst glir sømløst over i det postmoderne ved at den er dobbelkodet, den er både kunstintern og full av folkelige referanser. Det er vel det skapende overskudd, den intense energien bak store, ekspressive verk, som er kjernen i hennes kunstneriske arv og det er den kraften som gjør at vi både kjenner igjen hennes verk og fremdeles vil la oss forføre av.

Også i Norge kan vi oppleve Yayoi Kusamas verk permanent, bl.a. i Kistefos skulpturpark – Shine of Life (2019) - og i speilkammeret Hymn to Life (2015) på Høvikodden.