Kort om: Viggo Andersens «Forslag til ombygging av Vigelandsanlegget»(1978/2016)

Viggo Andersen anklaget norsk kunst for å lide av «naiv akademisme» i en tekst til utstillingen «4 Unge fra Norden» (1978). Formuleringen var et spark til hvordan kunstakademiet i Oslo fortsatt drillet sine studenter i akttegning og modellering, fremfor å oppmuntre til eksperimenter og nyskaping. Også i Norge var unge kunstnere i ferd med å ta til seg institusjonsteoriens påstand om at kunststatus ikke avgjøres av verkets iboende estetiske egenskaper alene, men av hvordan kunstverket legitimeres og får status gjennom anerkjennelse fra museer, kritikere ogandre aktører i kunstverdenen. Andersen var en av de norske kunstnere som lot seg inspirere til å ta opp diskusjonen om institusjonenes rolle i forståelsen av hva som kan være kunst. Kunsten skulle bort fra å være en vare omsatt i gallerier og skillet mellom liv og kunst oppheves. Hans viktigste bidrag til diskusjonen var forslaget til ombygging av Vigelands skulpturpark.

Der Vigelandsparken kulminerer i en monumental monolitt omgitt av symboltunge menneskefigurer, foreslår Andersen en tilbakeføring til landskapets opprinnelige topografi – bebygd med en enkel, geometrisk struktur basert på et nettverk av åtte – og firkantede moduler i en meters høyde. Modulene åpner seg i hjørnene så vi kan spasere omkring etter eget ønske eller sette oss ned på benker montert i hver modul. Verket resirkulerer materialet fra det opprinnelige anlegget. Ideen utfordrer ikke bare Vigelands kunstneriske dogmer, men også ideen om skulpturparken som et statisk, hierarkisk rom. Det har også et økologisk perspektivsom Andersen selv fremhevet som et motiv for sin kunst. Kunstverk burde ideelt sett være midlertidige konstruksjoner som kunne gjenbrukes.

Verket består av to ark i hver sin ramme. Til venstre en sirlig perspektivtegning av anlegget, utsnitt av hvordan modulene skal utformes og knyttes sammen og en plantegning over anleggsområdet. Til høyre et maskinskrevet ark medbeskrivelse av ombyggingen og kunstnerens navn. Begge arkene er fotokopier og ingen av dokumentene er signert for hånd. Fraværet av kunstnerens hånd er en demonstrativ påminnelse om at dette er en er del av en hyllest til en estetikk som har lagt bak seg individualisme og personkult.

Verket er stemplet nederst i høyre hjørne på plantegningen. Stempelet gjengir forkortelsen DPT omgitt av ordene «DET POETISKE TEATERET» i versaler i en sirkel. «Det Poetiske Teateret» uttrykte en tverrestetiskpraksis der grensen mellom fantasiog virkelighetble utforsket og manifesterte seg i kunstinstitusjonen gjennom en gruppeutstilling med tretten deltagere fra Norge, Holland og Island i Kunstnernes Hus og Bergens Kunstforening i 1981. Andersen var en drivene kraft i dette tverrkunstneriske og eksperimentelle miljøet. Stempelet fungerer som et signal om at verket skalforstås som en avantgardistisk gest som tar kunsten ut av sine etablerte rammer, nedfra sokkelen og legger fortiden i grus for å bygge noe nytt.

Andersens idébaserte kunst gjør sterkest inntrykk når den holder seg på papiret og utgjør en refleksjon over hva skulpturparken og kunsten kan være. Realisert som materielle objekter mister prosjektene sin poetiske nerve og kraft. Å skue ut over det skulpturelle landskapet han skisser som et alternativ til Vigelandsanlegget, er som å se på en installasjon like spennende som en rad med veisperringer av betongblokker.