Sluttet form i bevegelse

Skulpturen «Ung mann» kan oppfattes som et av høydepunktene innenfor en tradisjon som Arnold Haukeland stemplet som «anatomisk naturalisme». Haukeland hadde selv vært elev av Storm, men beveget seg utover på 1950-tallet mot et abstrakt uttrykk. Palle Storm var professor i skulptur ved Kunstakademiet i Oslo i perioden 1947 – 1980. Han fikk ry som en katastrofe for generasjoner av unge billedhuggere som ble drillet i å modellere menneskekroppen fremfor å slippe til med nye former, teknikker og materialer.

Skulpturen viser en ung mann i sammenbøyd stilling, som drikker av en skål. Setepartiet berører en liten plint, noe som gjør at tyngdepunktet blir liggende så lavt, uten at vi opplever det som om han sitter og hviler seg. Det er i tråd med Storms måte å bygge figuren nedenfra, slik at alle bevegelsene strømmer oppover og samles i hodet, som bøyes frem mot skålen. Skålen fungerer som fontene: den svake hellingen fører vannet mot munnen før det drypper ned i bassenget og den enkle fallende linjen av vann trekker blikket ned i bassenget. Foto: Øivind Storm Bjerke

Maksimal kunstnerisk presisjon

Palle Storm vurderte kvalitet ut fra form og utførelse, uavhengig av om et verk var moderne eller tradisjonelt. Det avgjørende var om tema, form, materiale og utførelse samlet sett strakk seg mot maksimal kunstnerisk presisjon. Målet var ikke, slik Haukeland oppfattet det, en mekanisk gjengivelse av virkeligheten, men et uttrykk, som stimulerer blikket til å følge samspill og kontrast i formene, med menneskekroppen som det mest komplekse og utfordrende objekt for estetisk opplevelse og erfaring. Materialet hadde som oppgave å gjøre formen levende for blikket.

Erfaringen av skulpturen som form og materialopplevelse føyer verket inn i en diskusjon om kunst, som også har relevans for dagens kunstscene, hvor ulike former for figurativ kunst fortsatt spiller en viktig rolle.

Modellen til skulpturen ble første gang vist på en utstilling i Trondhjems kunstforening i mars 1953. En utgave fra 1958 ble avduket i Horten i 1958 utenfor Horten Videregående skole.De to versjonene av skulpturen er ulikt patinert. Versjonen i Horten har en ruere overflate mens den i Oslo er mørkere og mer polert. Det innebærer at denne eldste utgaven virker tyngre og lukker seg mer om seg selv, mens skulpturen i Oslo har en svært aktiv overflate med et rikere spill i lys og skygge. Skulpturen i Horten er dessuten plassert på en meterhøy granittblokk og har ikke vann. Foto: Øivind Storm Bjerke

Storms formlogikk bygger på at han kjenner kroppen innenfra og ut: den menneskelige huden blir en grenseflate der vi kan lese hvordan figuren er bygget opp fra et indre stillas av skjelett og vev, og hvordan formen trer frem i møtet mellom lys og skygge. Refleksen av lys synliggjør formen og er forutsetningen for en visuelt fundert kommunikasjon.

En visuelt sterk gestalt

Dette er en skulptur til å betrakte fra alle sider. En svak dreining i overkroppen starter en skrubevegelse som skyver blikket rundt den sammenkrøpne skikkelsen. Bevegelsen signaliserer energi og kraft og en kropp som ikke hviler, men som straks kan komme til å reise seg. Sett forfra former skulpturen en trekant med spissen ned. Bruken av den geometriske formen, som vi også finner i hodet og skålens sirkler, bidrar til en visuelt sterk gestalt. Sett bakfra skildrer Storm et rikt muskelspill i ryggtavlen, som kan oppleves som et abstrakt mønster av bølgende former som fordeler seg i et asymmetrisk spill gjennom en liten vridning i ryggsøylen og samler seg i det kraftige skulderpartiet med den senkede nakken. Lemmene skaper negative rom i mellomrommene, så de enkelte delene fremstår som elementer som griper inn i hverandre og låses fast i en samlet figur. Storm henspiller i den gjennomarbeidede ryggtavlen på den status Torso Belvedere har i den klassiske skulpturtradisjonen.

Mennesket som sentrum og mål

Storms skulptur er en demonstrasjon av tanken om at selv det minste fragment bør peke på helheten. Konteksten av plassering i tilslutning til skole og rådhus, peker på en humanistisk forestilling om at institusjonene er til for å foredle og forme mennesket, med mennesket som sentrum og mål for såvel dannelse som maktutøvelse i et kunnskapsbasert demokrati. Per Palle Storm var å regne som det nærmeste vi kommer en offisiell «Arbeiderparti-kunstner» i sin generasjon, med en rekke offentlige oppdrag.