Lykkejegere og gledesdrepere

Ifølge filosofen Arthur Schopenhauer befinner mennesket seg i en evigvarende og utmattende jakt på lykke. Det eneste som gir et øyeblikks fred fra livets svingdør mellom kjedsomhet og frustrasjon, er kunsten.

Tre menn befinner seg på en forblåst fjelltopp i Jotunheimen. Kroppenes beskjedne størrelse står i kontrast til de vidstrakte omgivelsene. Den mest utholdende av fjellklatrerne utstråler en rolig verdighet og tilfredshet med livet som Aristoteles selv kunne nikket anerkjennende til: «Han er et lykkelig menneske som lever ut sitt potensial gjennom aktiviteter som samsvarer med selvforbedrende måtehold.»

Vi trenger stadige avbrekk fra hverdagsstrevet, enten det måtte skje i form av en fjelltopp, eller en «utenfor deg selv-opplevelse» i møte med et abstrakt maleri, eller på fest med vinguden Bacchus. Men selv om man skulle tro på teorien fra Thomas Vinterbergs Et glass til – at vi stort sett ligger ett glass bak lykken – glemmer vi den slitsomme og fornedrende bakrusen.

Følger vi de klassiske lykkeidealene, må vi navigere gjennom fristelsene og distraksjonene med et tydelig moralsk kompass. Retningsløs frihet kan gjøre oss til offer for tilfeldigheter eller andre menneskers destruktive kraft. Særlig i en tid som oppleves flytende og uforpliktende, både politisk og relasjonelt. Når samfunnsstrukturer går i oppløsning og uforutsigbarhet blir den nye normaltilstanden, trekkes vi mot stabiliserende lykkefortellinger som hegner om velkjente kjønnsfortellinger; han som klatrer i fjellet og hun som holder alt samlet på hjemmebane.

Og hva med alle gledesdreperne som hverken forsyner seg av sjampanjen eller bidrar til god stemning ved å innrette seg etter omgivelsenes krav til vellykkethet?

I den norske kunstneren Jennie Bringakers praksis møter vi mødre og kvinner som hverken har overskudd til å drikke seg fulle, eller bidra til fellesskapet gjennom å befeste tradisjonelle, sunne verdier. De er det teoretiker Sarah Ahmed kaller feminist killjoys – altså individer som unndrar seg standardfortellinger om lykke, og som det følgelig ikke gjøres plass til rundt middagsbordet. Hvem vil sitte overfor et uflidd, negativt innstilt menneske som ikke er i stand til å ta seg sammen?

Ahmed skriver om de strevsomme iblant oss, de som hverken har kapital, karisma, status eller lyst til å ta for seg av livet, eller bidra positivt inn i andres liv ved å vise takknemlighet og glede.

Bringakers utskudd står i en forfriskende motvekt til fremstillinger av heroiske menn og forførende skognymfer. Figurene hennes sitter fast i svingdøren mellom frustrasjon og kjedsomhet, og har ingen forventninger om å komme seg til toppen av fjellet for å nyte utsikten.

Som i myten om Sisyfos ruller de steinen opp bakken, vel vitende om at den kommer til å trille ned igjen hver gang. Kanskje finnes det en trassig form for lykke i dette absurde møtet med verden? En liten lomme av frihet og fandenivoldskhet som tar plass når vi motsetter oss egne og samfunnets forventninger til det gode liv?

I en tid der lykken måles, nytes, kjøpes, deles, poleres og vises fram, trenger vi kunsten som vier sin oppmerksomhet til det ufullendte, uproduktive, ikke-instrumentelle og mislykkede.

Kunstavisen gjør oppmerksom på:

Fredag 20. mars er det FNs internasjonale dag for lykke, og 24.mars inviterer Nasjonalmuseet til samtale om lykke med filosof Einar Øverenget, psykolog Lars Dehli og billedkunstner Jennie Bringaker. Sammen utforsker de i hvilken grad vi kan påvirke egen opplevelse av lykke, og rollen kunsten spiller både som tilfluktsrom og vei inn til de ærlige perspektivene på livet.