Mosaikkverkstedet

Det var en konsentrert stemning i det luftige arbeidsteltet på Johan Nygaardsvolds plass i Regjeringskvartalet i Oslo, da jeg var innom en torsdag i begynnelsen av mai. Jeg kom for å se de italienske steinleggerne fra verkstedet Fantini Mosaici i Milano ferdigstille den store mosaikken som skal bli en del av det nye minnestedet etter 22. juli, Matias Faldbakkens En opprettholdelse. Skisser, bilder og tegninger var hengt opp på provisoriske vegger. Det var steiner, sand, redskaper og stabler med trekasser, alt i sirlig orden. Faldbakken selv bladde i noen papirer og gikk rundt de tre-fire langbordene der folk holdt på å ferdigstille mindre felter av mosaikken som til slutt skal måle 11 ganger 15 meter.

Mosaikken skal vise en fugl og dens speilbilde, opp-ned. De siste ukene har enkelte grupper blitt invitert inn i teltet for å delta i ferdigstillelsen av kunstverket. I tillegg har det vært arrangert åpne dager for alle andre som har ønsket å være med. Jeg tilhører sistnevnte kategori. Den torsdagen jeg besøkte stedet var publikum egentlig bare invitert for å se, ikke røre, og jeg ble overrasket da en hyggelig dame spurte om ikke jeg også ville bli med å legge mosaikken. Hun ga meg en skål med to små hvite steiner og vi måtte bruke litt tid på å finne den riktige, ruglete siden, som skulle ligge opp. Etterpå krysset jeg av i feltet 211 på en lapp med en skisse over det ferdige bildet, for å markere hvor i mosaikken jeg har bidratt. Frem til nå hadde alt gått bra, og det var da hun så meg i øynene for å takke for innsatsen, at jeg husket hvorfor vi befant oss her.

Det er lett å fremkalle de store følelsene når kunsten handler om 22. juli. Det som ikke er så lett er å lage situasjoner som gjør publikums aktive deltakelse i kunsten til noe meningsfullt. For min del har jeg utviklet en mild aversjon mot slike relasjonelle kunstverk og intime seanser enkelte kunstinstitusjoner arrangerer om dagen, der institusjonen anstrenger seg for å vise omsorg for publikum. I slike sosiale situasjoner risikerer publikum å bli redusert til kunstverkets materiale, som en slags livløse ting galleriet behøver for å kunne utføre og påføre noen omsorgen sin.

I teltet på Johan Nygaardsvolds plass skulle deltakelsen min ikke bare tilfredsstille noen andre. Det kjentes som en liten gave at jeg fikk lov til å bli en del av fellesskapet som har laget dette bildet som skal stå så lenge, det var som om jeg var med å plante et tre. Den vennlige verten min minnet meg dessuten om representanter for velferdsstaten jeg tidligere har møtt, slik som sykepleiere og andre profesjonelle omsorgsarbeidere. Hun forbarmet seg ikke over meg, men gjorde meg i stand til å gjøre det jeg ville på egenhånd. Det var en velferdsstat i miniatyr som utspilte seg i teltet, og det syntes jeg var vakkert.