Ny vår for Fotogalleriet?

Etter en utstillingsåpning forrige uke drakk jeg øl og møtte en kunstner som snakket engasjert om en anmeldelse hun nylig hadde lest og som tydeligvis irriterte henne grenseløst. Selve anmeldelsen var for så vidt grei. Men i tittelen hadde anmelderen visst nok blandet kortene så grundig, og kommet til å beskrive det som skulle være et undersjøisk univers som et slags karneval, at det svartnet for min kunstner-venninne. Kunstfeltet trenger at flere skriver og ytrer seg, og irritasjon kan være et godt utgangspunkt. Det gjelder bare å kna engasjementet og moderere følelsene litt, så man slipper å virke helt hysterisk. Derfor ropte jeg til henne over den andre siden av bordet at hun måtte skynde seg hjem og skrive om den irriterende tittelen!

Dagen derpå tenkte jeg ikke noe mer på saken, men oppsøkte en annen utstillingsåpning, på Fotogalleriet: (UN)Commons: towards an institution otherwise. Her likte jeg godt kunstverket Butterfly Logic av den finske kunstneren Inari Sandell (f. 1991), som besto både av en video, der kamera stille og mekanisk fulgte sommerfugler inni en gammel fabrikk, og en serie stillbilder fra videoen, trykket på aluminiumsplater. Det var arbeidets fine, metalliske farger, og sommerfuglenes flagrende bevegelser i det post-industrielle miljøet, som slo meg.

Likevel var det den kryptiske utstillingstittelen jeg hengte meg opp i, (UN)Commons: towards an institution otherwise. Så vidt jeg forstår denne setningen, ønsker Fotogalleriet å forandre seg som visningssted. «Commons» kan oversettes til «allmenning» på norsk, hvilket kan bety et torg der allmenheten kommer sammen, eller i vårt tilfelle: et kunstgalleri. Når tittelen setter «un» foran «commons», tror jeg den peker på en oppløsning av dette torget eller av fellesskapet som samles der. En fortolkning kan altså være at Fotogalleriet ønsker å oppløse seg selv og sitt publikum, og liksom sette disse bitene sammen på nytt slik at galleriet kan være til for en litt annen gruppe kunstnere og et litt annet publikum. Phew!

Dét er i alle fall slik jeg har forstått Fotogalleriet det siste året eller så: et visningssted som vil finne seg selv på nytt. For de gangene jeg har gått innom utstillingene har jeg hatt vanskeligheter med å finne et lite kunstverk eller noe annet av interesse. Istedenfor har jeg støtt på merkelige sosiale situasjoner, som har gitt meg følelsen av å krasje en fest. Mens pressemeldinger og annet tekstmateriale har fulgt det samme, høyttravende kunstspråket á la an institution otherwise. Da frister det ikke å besøke.

Det ironiske med dagens (UN)Commons er at den til tross for tittelen ligner en helt vanlig utstilling på Fotogalleriet. Videoverket Butterfly Logic vises i rommet man alltid viser video, det henger bilder på veggene, det er TV-skjermer og høretelefoner, mens en stor trekonstruksjon står midt i det største rommet. Men dette er en god ting, fordi kunsten kommer mer til sin rett. Kanskje galleriet har funnet seg selv?