Kulturell beredskap

I et berømt brev forteller den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel om hvordan han så Napoleon komme ridende til hest før hans avgjørende seier i slaget ved Jena i 1806. Hegel omtaler Napoleon som selve verdensånden, som behersker historiens utvikling. Forrige uke hadde jeg en lignende opplevelse, da jeg og en kollega kom gående oppover Wergelandsveien i Oslo. Vi diskuterte begrepet kulturell beredskap, og en panelsamtale der deltakerne kvelden i forveien omtalte kulturen som et «bolverk mot fascisme». Akkurat da rundet vi hjørnet av Slottsparken, og der, gående over fotgjengerfeltet, kom forfatter og Nobelprisvinner i litteratur, Jon Fosse. Folk snudde seg, hvisket og pekte. Hvis kulturen er beredskap, ja da må Fosse være dette totalforsvarets fremste representant.

Diskusjonen om kulturell beredskap fikk ny vind i seilene i 2024, da folk oppdaget at kultur ikke var nevnt i forslaget til ny beredskapsplan. Daværende direktør for Kulturdirektoratet, Kristin Danielsen, kritiserte utelatelsen og skrev at et «samfunn rikt på kunst og kultur står tryggere og mer samlet mot en ytre fiende». Da Totalberedskapsmeldingen kom i fjor vinter, hadde kultur fått et eget kapittel. Nå omtales kultursektoren som viktig for «befolkningens evne til utholdenhet, opprettholdelse av mental helse og kampmoral.» Samme høst skrev kulturredaktør i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen, et manifest for en ny norsk kulturpolitikk. Han mener kulturen må være et bolverk mot fascisme.

Det er selvsagt legitimt å planlegge vern av kulturarven i tilfelle miljøkriser og konflikter. Men jeg er skeptisk til å lage kultur for å styrke befolkningens kampmoral, bekjempe ytre fiender og fascisme. Hva slags kunst skulle være egnet til slike formål? Videre synes jeg det er påfallende hvordan det nå er ledende stemmer fra kulturlivet selv som går foran for en drastisk instrumentalisering av kulturen. I et sosialdemokrati må vi kanskje godta en grad av slik nyttetenkning. Men ifølge retorikken rundt kulturell beredskap virker det som vi allerede lever i en unntakstilstand, og unntakstilstander blir rutinemessig brukt for å legitimere ekstreme politiske tiltak, slik som den militære opprustning vi ser i Norge og resten av verden.

Jeg liker Ellefsen når han snakker om kunstnerisk kvalitet og om kultur som demokratiutvikling. I manifestet sier han seg villig til å redusere kvalitet ved våre dyreste kulturinstitusjoner, slik at de kan henvende seg til en større del av befolkningen: «kulturpolitikkens reelle subjekt [må] igjen være folket.» Imidlertid er det de store kulturinstitusjonene Ellefsen knytter mest oppmerksomhet til. Han vil at Operaen og Nationaltheatret skal få større kontaktflate med publikum, at Nasjonalmuseet skal sende flere utstillinger på turné.

Men istedenfor å gi enda mer definisjonsmakt til sentrale aktører, kunne vi sett for oss en politikk som ga befolkningens egne initiativer bedre vilkår. Dag Solhjell har beskrevet hvordan 70-tallets desentraliserte kulturpolitikk førte til en enorm oppblomstring av medlemsstyrte kunstforeninger over hele landet, der publikum selv tok ansvar for kunsten. Samtidig førte kunstnernes egne aksjoner i 1974 til opprettelsen av våre 15 regionale kunstnersentre, med ansvar for formidling, utsmykning, kursing, Den kulturelle skolesekken, mm. Kunstforeningene og -sentrene har sørget for livskraftige kunstmiljøer også utenfor hovedstaden. Begge var i sin tid grasrotinitiativer, men i dag er midlene deres svært ulikt fordelt. Solhjell mener denne skjevheten skyldes økte krav til profesjonell drift og kunstnerisk kvalitet. Foreningene som ikke lever opp til kravene, mister offentlig støtte. Jeg mistenker at kunstsentrene deler noen av de samme utfordringene. Hvis målet er å gi mer kultur for pengene, er vi kanskje nødt til å fire på disse kravene.

I diskusjonen om kulturell beredskap hører jeg snakk om opprustning og forberedelser til krig. Diskusjonen har en konservativ slagside, som handler om å bevare selve kulturarven mot utslettelse, og slå ring om de største, nasjonale institusjonene. Jeg mener det er uklokt å la frykt og forestillinger om ytre fiender styre kulturpolitikken. Det er jo fellesskap, liv, kunst og moro vi skal ha.