I skyggen av en stor mann

Utstillingen «Frits Thaulow» på Haugar kunstmuseum i Tønsberg var fjorårets store hendelse for meg på kunstfronten. Kunstnerskapet jeg ikke tidligere hadde vært nevneverdig interessert i, appellerte nå til meg. Alle mulige av Thaulows motiver var fengslende: mørke skyer over et flatt landskap, en ung kvinne i en kålåker, legens hest utafor ei grind, en fabrikk ved en elv, tømmerkjørere og hester på vei hjem til stallen, en slapsete senvintersgate i byen. Jeg studerte hvordan malingen var lagt på lerretet, opplevde fargevirkningene uten det forstyrrende filteret som en fotografisk gjengivelse innebærer, og – ikke minst – fikk en fornemmelse av å være ganske nær det mennesket som en gang laget bildene.

Jeg og reisefølget mitt fikk noen strålende timer i Thaulows univers, og henga oss til gleden ved å se – øyets lyst – noe Thaulow nok ville ha applaudert. Han mente jo at man skulle lage kunst for kunstens egen skyld, og hadde, etter sigende, ingen fortelling eller hensikt med sine bilder utover dette. Da han for eksempel malte arbeidere som losset et kullskip, fokuserte han bare på det visuelle og på koloritten: «at stemme de skidne hvide Bukser mod den optraakkede Sne».[1]

I en monter i utstillingen var gamle tidsskrifter, fotografier og bøker lagt fram: Frits i friluftsantrekk og oppbrettede skjorteermer ved siden av en sykkel, Frits i tverrstripet badedrakt med familie og venner på stranda, Frits sammen de tre barna, og kona Alexandra arbeidende ved en pult i bakgrunnen, og Frits iført diger pels utendørs foran staffeliet, blant annet. Liggende i monteren lå også en bok med tittelen Mens Frits Thaulow malte, skrevet av Alexandra.[2] Den vekket min nysgjerrighet. Hva handlet den om?

På toget på vei hjem til Oslo tok jeg opp mobilen og søkte etter boka i Nasjonalbiblioteket – og der lå den jammen. Jeg begynte straks å lese, begeistret over hvilken lett tilgang digitaliseringen gir til slike gamle bokskatter.

Boka er utgitt i 1929, 23 år etter Frits Thaulows død, og består av en rekke anekdotiske og underholdende fortellinger om de «mange høit begavede interessante folk» som ekteparet Thaulow ble kjent med i løpet av årene de bodde i Frankrike fra 1892 til 1906. Alexandras førstehånds møter med kulturpersonligheter som sirkulerer i miljøet rundt ekteparet, gir leseren følelsen av å komme tett på begivenhetene, og bak fasaden. Alexandra Thaulow forteller levende om Alexander Kiellands forfengelighet, Herman Bangs nervøse psyke og August Strindbergs paranoia, og hvordan engelske kunstnere forsvant «i forargelse» da Oscar Wilde nærmet seg kafebordet der de satt – han var nettopp løslatt etter å ha sonet en dom på to års straffearbeid for homoseksuell adferd. Vi får bli med på litterær salong med Anatole France, atelierbesøk hos Auguste Rodin, oppleve en spiritistisk tegneseanse og bivåne japansk skuespill, få år etter at Japan åpnet seg mot omverdenen etter vel 200 års isolasjon. Og vi blir med til Rafaëlis atelier der Isadora Duncan og hennes bror for første gang opptrer i Paris og danser «sine stiliserte rytmer til musikk fra en gammel spinett». Også en rekke andre personer og fenomener fra det franske kulturlivet blir portrettert gjennom forfatterens lune, oppmerksomme fortellerstemme.

Slik hun ser ham

Vi blir også kjent med Frits, som i boken skildres som en litt annen person enn «den store mann» som kunsthistorikere har heroisert. Han beskrives som en humoristisk, konfliktsky og svært sosial mann som alltid arbeidet: «Frits Thalow var en lykkelig natur. En festfigur og et arbeidsjern som faa. Han var solen i sit eget solsystem. Fra alle verdens kanter samledes kunstnere og allslags betydelige mennesker i hans atelier i Paris», skriver hun. Han var en ertekrok når det ble for alvorlig og høytidelig, og var hjelpsom overfor venner og andre som trengte råd og hjelp. Ellers var han impulsiv, tillitsfull og lettlurt. Dette kunne stadig føre ham opp i problemer i møte med kunsthandlere, og i andre situasjoner – som da han tilfeldigvis gikk innom en hesteauksjon av ren nysgjerrighet, og endte opp med å kjøpe en hest som verken han eller de andre i husholdet hadde tid til å ta seg av.

Katzenjammer

Frits Thaulow kalles «Norges mest innbitte friluftsmaler»,[3] og familien bosatte seg gjerne i lengre perioder på steder hvor han fant interessante motiver å male. Iblant måtte de lete lenge før han ble fornøyd, og flytteprosessene kunne medføre mange viderverdigheter. Alexandra forteller om en vinter da de først planla å bo en periode i Arendal, men hvor Frits ombestemte seg før leiekontrakten var underskrevet. «De røde huse virkede saa skarpt i farven, saa nymalte. Luften var saa gjennemsigtig og haard, at man kunde tælle barnaalene paa grantrærne. Nei, det var ikke, hvad han søgte», beskriver hun. De forsøkte deretter Rouen i Frankrike. Men heller ikke dette slo an. Elven, som han hadde hatt store forhåpninger til, «skuffede ham. Den var saa bred og aaben, og havde ikke noget af den intimitet, han ælskede». På dette tidspunktet sank humøret hos Frits. Han mente at feilen lå hos ham selv, han var ikke egnet til å være maler. Han burde ha jobbet på kontor, og sluppet alle de sinnsbevegelser kunstnere er utsatte for. «Jeg kjendte disse anfald af sygdommen, som kaldes “katzenjammer”», skriver Alexandra lakonisk, og foreslo at de kunne forsøke Dieppe i stedet. Og nå løste det seg. Frits likte gamlebyen, fiskemarkedet, båtene. Her var lave hus i bleke farger, med tak «som i aftensbelysningen saa ud som gylden brunrød fløiel.» Familien slo seg til her i fire år.

Alexandra og Frits var ofte på sykkelturer sammen og oppsøkte gjerne små avsidesliggende landsbyer som hadde «bevaret sit opprindelige utseende og tidens patina, og hvor indvaanerne var enkle lykkelige landsens folk med uforandrede skikke og traditioner». Vi mer enn aner en idyllisering av livet på landsbygda her, og en nostalgisk lengsel etter det førmoderne. Alexandra er oppriktig interessert i de sosiale forholdene i disse landsbyene. Frits, derimot, merket det ikke engang, «optaget som han var af sin begeistring over rigdommen paa inspirerende motiver».

Til tross for den store produksjonen, var Frits hjemsøkt av selvkritikk. «Selv var han aldri fornøiet over hva han havde gjort», skriver Alexandra.[4] Når han deltok i Salongen i Paris, dro hun gjerne til åpningen for å se hvordan bildene hans hang, og telegraferte hjem. Han flyktet ofte fra byen for å slippe å «være tilstede ved “nederlaget” som han kalte det».[5] I så måte liknet han på andre kunstnere, mener Alexandra: «Jeg har ikke truffet en kunstner, som var fornøiet over sit resultat. Han havde tenkt det anderledes. Men har det lykkes ham at give en end svag gjenspeilen af sin conception, maa han være glad», framholder hun.[6] Til tross for selvkritikken syntes Frits å ha både evnen og muligheten til å hengi seg til det kunstneriske arbeidet fullt og helt, mens Alexandra, barnepiken og andre rundt ham holdt de praktiske hjulene i gang.

Boka vekker nysgjerrighet rundt hvilken kvinnerolle Alexandra inntok. Ved en anledning ankom de to syklende til en fest. Hun beskriver at hun ble geleidet opp i andre etasje, hvor kvinnene kunne gjøre seg i stand. De andre la stort arbeid ned i å sminke og parfymere seg. Hun nøyde seg med å vaske bort veistøvet og smurte ansiktet med en hudkrem, og var glad da hun kunne «forsvinde ned til mine brunbarkede venner malerne, hvor jeg følte mig som kammerat og ligestillet».[7] Hun synes å reagere på at kvinner forble i en tradisjonell rolle når de hadde andre muligheter, som Rodins kone, som for det meste oppholdt seg på kjøkkenet, hvor hun hadde selskap av en tam apekatt og en papegøye. Inntrykket er at Alexandra var en sterk person, med egen stemme og vilje.

Men hvem var Alexandra?

Alexandra var Frits' andre kone. Hun var født i 1862 og var 15 år yngre enn ham, og de fikk tre barn sammen. Hennes far var regjeringsadvokat, moren stammet fra en adelsslekt. Hun beskrives som ukonvensjonell. Flere av hennes mer kjente søsken tilhørte Kristiania-bohemen, som Oda Lasson (senere Krohg) og Caroline (Bokken) Lasson.[8]

I sin beskrivelse av omgivelsene, landskap, kunst og folk, går det frem at hun har et skarpt øye og en stor innsikt i det kunstfaglige. Kunnskapen kom nok av at hun hadde levd så tett på Frits, tenker jeg da jeg leser boka. Utover dette gis ikke noen svar på hva Alexandra drev på med forøvrig. Antakelig var hun først og fremst var Frits' bakkemannskap, den som ga ham og barna og de besøkende kunstnerne omsorg, og holdt de praktiske hjulene i gang – en tradisjonell kvinnerolle. Og det er slik hun i stor grad portretterer seg selv i teksten. Det er først da jeg senere leser Nicholas Parkinsons «Alexandra og Frits Thaulow. Kunst for hjemmet», en av tekstene i boka som følger utstillingen «Frits Thaulow», at svaret på fra hvilket faglig ståsted hun skrev fra kommer.[9] Og jeg blir svært overrasket.

En av de fremste i sitt fag

Alexandra var kunsthåndverker. Hun arbeidet i art nouveau-stil med flerfargede skinnarbeider som ble anvendt til bokbind, esker, møbeltapetsering og diverse andre gjenstander, både til bruk og pynt. I Frankrike betraktet kritikerne henne som en av de fremste i sitt fag. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde hun en omfattende utstillingsaktivitet i Frankrike og andre land i Europa. Ved Verdensutstillingen i Paris i 1900 ble hun tildelt sølvmedalje. Så da hun nøyde seg med å bare vaske av seg veistøvet for så å gå ned til sine «brunbarkede venner malerne», var hun der ikke bare i kraft av å være Frits' kone. Hun var, i følge Parkinson, «et fullverdig medlem av det parisiske avantgardemiljøet ved århundreskiftet».

Etter å ha fått disse for meg nye opplysningene om Alexandra, leser jeg Mens Thaulow malte om igjen, og leter etter spor av hennes aktivitet som kunsthåndverker. Jeg finner noen ytterst få hint, og en faktaopplysning. I starten av boka står det: «Vi reiste meget vaar og høst for at male studier.»[10] Det var altså et vi, ikke bare Frits, som malte studier.[11] Alexandra malte akvarellskisser før hun arbeidet videre med motivene på skinn. Et par ganger er atelieret omtalt som felles for ekteparet: Krøyer lånte «vårt atelier», Charles Conder malte ofte på atelieret «hos os».[12] Og da Alexandra skriver om den framtredende kunsthandleren Siegfried Bing, kommer den ene faktaopplysningen jeg overså da jeg leste boka første gang: «Jeg selv havde kontrakt med ham nogle aar om at levere læderarbeider.»[13]

Utover dette finner jeg ingen andre spor av Alexandras yrkesliv i teksten. Jeg leter videre i Nasjonalbiblioteket, men finner ingen bøker om henne. Parkinson skriver da også at kunsten hennes i ettertid er så og si usynliggjort, hun er fullstendig overskygget av sin mann. Årsaken er «kjønnsdiskrimineringen som lenge har preget kanoniseringen av det tjuende århundrets avantgarde», samt fordommer mot kunsthåndverk og dekorativ kunst, mener han.[14] I eldre bøker om Frits er hun kun omtalt ut fra hvilken funksjon hun hadde i relasjon til ham privat.[15] At hun hadde en egen karriere antydes riktignok senere.[16] Men det er først med boka for utstillingen som nå vises på KODE i Bergen at hennes yrkeskarriere virkelig kommer fram i lyset. Parkinson lanserer til og med en påstand om gjensidig påvirkning mellom Alexandra og Frits, der de arbeidet ved siden av hverandre på atelieret. Åsmund Thorkildsen diskuterer den i sin anmeldelse «Fra full treff til overflateeffekt» her i Kunstavisen. Jeg går ikke videre inn på dette interessante temaet her. Men at hun overhodet blir nevnt i en bok om hans kunst, viser at hun endelig får oppmerksomhet for den posisjonen hun hadde i livet til Frits – også som fagperson.

Som Parkinson skriver: «Når vi løfter fram Alexandra Thaulows kunstnerskap og gir henne den kunsthistoriske posisjonen hun fortjener», vil det «gi en mer helhetlig og nyansert forståelse også av Frits Thaulow».[17] Det utvider den forståelsen vi har av dem begge.

Usynliggjøringen

Når fasiten gjøres opp i ettertid, er det en lei tendens til at kvinner skrives ut av historien – dette gjelder innen alle samfunnsområder, ikke bare kunsthistorien. I den senere tid har mange glemte kvinner blitt plukket opp fra glemselen og gitt en rettmessig plass. Her ser vi en kvinne som nærmest skriver seg selv ut – egen virksomhet er kun viet noen få ord i en bok hvor det absolutt ville ha vært nærliggende å nevne. Hvorfor lar hun være? Var det fordi hun mente at det ikke hørte hjemme i akkurat denne boka, som jo har fokus på omgangskretsen i Frankrike? Eller syntes hun det var irrelevant å framheve sitt eget virke ved siden av Frits'? Han var tross alt en av de mest populære kunstnerne ved århundreskiftet, hadde en stor produksjon og var en markant stemme for kunstnernes rettigheter, blant annet gjennom å kjempe fram kunstnerrepresentasjon i juryer. Eller var hun bare preget av sin tids kvinnesyn?

Til tross for at hun var ukonvensjonell, var hun en kvinne. Hun vokste opp i en tid da man tenkte at kvinner og menn hadde vidt forskjellige oppgaver her i livet i alle aspekter av tilværelsen – holdninger som skremmende nok igjen er aktuelle i vår del av verden, nylig vist i dokumentaren Louis Theroux – i hjertet av manosfæren. Kvinnens viktigste oppgave var å føde barn, ta seg av hus og hjem, og underkaste seg mannen. De hadde få muligheter til å delta i offentligheten. Høyere utdanning var stengt for kvinner i Norge til 1884. Gifte kvinner var umyndige fram til 1888, to år etter at Frits og Alexandra giftet seg. Og først i 1913 hadde alle kvinner stemmerett. Både medisinske, biologiske og religiøse forklaringer ble brukt for å forklare undertrykkingen. Til tross for at både Alexandra og Frits til en viss grad var ukonvensjonelle, må disse holdningene ha preget dem begge, i hvordan de så på seg selv, og hverandre.

Taushet rundt eget virke

Alexandra var en pioner gjennom at hun klarte å kombinere familieliv og eget virke som kunsthåndverker i en tid da dette var uvanlig for kvinner. Hun festet med sine brunbarkede venner malerne og strakk kvinnerollen så langt hun kunne i et frilynt miljø. Likevel var hun kvinne, med helt andre muligheter enn menn, og vidt forskjellige rollemodeller å forme livet sitt etter. Ut fra dette er det kanskje ikke så overraskende at hun underkommuniserer sin egen aktivitet som kunsthåndverker i denne boka. Tausheten viser hvor dypt undertrykkende holdninger sitter – ikke bare i samfunnets lover og praksiser, men også i hvert enkelt menneske som er formet av dem.

1. Frits Thaulow: I kamp og fest, Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag, 1908, s. 214–215.
2. Alexandra Thaulow: Mens Frits Thaulow malte, Gyldendal norsk forlag, 1929.
3. https://www.kodebergen.no/samlingene/en-innforing-hvem-var-frits-thaulow. lest 12.05.2026.
4. Thaulow, 1929, s. 62.
5. Samme sted.
6. Thaulow, 1929, s. 25.
7. Thaulow, 1929, s. 28.
8. Alexandra Thaulow, Store norske leksikon og Wikipedia, lest 01.05.2026. Einar Østvedt: Frits Thaulow. Mannen og verket, Dreyers forlag, 1951.
9. Øystein Sjåstad, Elsebet Kjerschow, Nicholas Parkinson: Frits Thaulow, Fagbokforlaget, 2025.
10, Thaulow, 1929, s. 5.
11. Parkinson, 2025, s. 161.
12. Thaulow, 1929, s. 9 og s. 66.
13. Thaulow, 1929, s. 102.
14. Parkinson, 2025, s. 153.
15. Jeg søkte etter Alexandra i bøkene om Frits Thaulow i Nasjonalbibliotekets digitaliserte bøker 01.05.2026.
16. For eksempel nevner Vidar Poulsson i en utgivelse fra 1992 at Alexandra arbeidet med dekorative bokbind basert på jugendmønster. Poulsson: Frits Thaulow: (1847–1906), B. A. Mathisen, 1992, s. 97.
17. Parkinson, 2025, s. 153.