Kunst i sommerrus – Kunstavisen

Det er sesong for sommerfester i kunstverden, og de siste ukene har jeg deltatt på små og store begivenheter i Bergen, Stockholm og Oslo, for å se på kunst og drikke sjampanje. Det var én av disse festkveldene jeg trodde jeg hadde klart å beholde min verdighet, da jeg hyrte en taxi som skulle frakte meg hjem i rimelig tid og til en avtalt pris på 450 kroner. Men da jeg våknet i baksetet foran blokka jeg bor i, sto taksameteret på et beløp jeg nektet å betale. Det ble krangel. Sjåføren låste meg inne. Jeg ringte politiet. Politiet ba meg betale! Men nå var bildøra åpen og jeg løp ut mens taxisjåføren løp etter og skreik og ropte at jeg ikke kunne vekke hele nabolaget bare for å spare 300 kroner.

En annen reise jeg ikke har villet betale for denne våren, er til kunstbiennalen i Venezia. Sist gang jeg besøkte den, i 2024, fikk jeg inntrykk av at alle helst ville se hele biennalen synke i havet, slik at de kunne slippe å se mer av dens velmenende samtidskunst. Skal vi tro den britiske kunstkritikeren John Ruskin (1819-1900) har Venezia alltid utøvd en slik dekadent tiltrekningskraft. I boka Stones of Venice (1851–53) påstår han at byen nådde sin storhetstid allerede under gotikken, og i motsetning til de fleste andre omtaler han renessansen i Venezia som en periode preget av overforbruk, gull, glitter og moralsk undergang. Heretter utviklet byen seg til en stor sørgelig pøl, skal vi tro Ruskin. Likevel kom han tilbake gang på gang.

For min egen del tenkte jeg Israel og Russlands deltakelse på årets Veneziabiennale ville bli spiker’n i kista og det endelige beviset på utstillingens forfall. På den annen side angrer jeg på at jeg ikke får se Østerrikes paviljong med kunstneren Florentina Holzinger (f. 1986). Hun har tydeligvis gått inn for å resirkulere kloakken på biennaleområdet, kanskje i et forsøk på å rense opp i kynismen og undergangsfølelsen som preger byen like mye som utstillingen. Jeg elsker bildene fra performancen hennes, at hun lot seg heise opp fra under sjøen, naken og dinglende i en kirkeklokke, som en amasone.

Holzinger lager spektakulære forestillinger av gamle myter, der hun presser kroppen til det ytterste. Her hjemme mener jeg å ha sett en lignende energi, riktignok i et langt mindre format, i utstillingen med den tyske kunstneren Lena Henke (f. 1982). Utstillingen åpnet på galleriet Allé Allé i Oslo fredag 5. juni, og blant flere kunstverk lot jeg meg forføre av et stort kors Henke har laget av mørkerødt og glinsende lær.

Midt på korset har Henke klistret et bildekk. Inni dekket ligger en sovende, kvinnelig figur som et lite krusifiks. Bildekket synes dessuten å ha kjørt over deler av korset og etterlatt seg dype, grove spor som ligner raske penselstrøk – eller kloremerker fra et udyr. Mens de religiøse formene hinter om oppofrelse, død og gjenoppstandelse, forteller bilsporene om hensynsløs fart og kraft. Kunstverket gir en vag erotisk fornemmelse. Foran korset får jeg ferten av galskap og krigersk glød; jeg ser for meg kunstneren på atelieret i en slags bestialsk rus, som trakterer det store dekket som om det var en lett, liten pensel. Hvis det stemmer at samtidskunsten er omgitt av kynisme og en følelse av undergang, blir jeg håpefull av kunstverk som dette, for her ser jeg vitalitet og pågangsmot.