– Det er bare å minne seg på hvor mye makt som faktisk finnes i den frie kunsten. Og hvor viktig den er akkurat nå.

I Wrånes’ performance kryper en hodeløs skikkelse med tunge skritt opp den bratte steintrappen i Sverre Fehns nordiske paviljong. De overdimensjonerte føttene ser vanskelige ut å flytte, likeså de tunge hendene i bronse. På toppen av trappen begynner vesenet å synge gjennom gylfen i buksene sine.

How Many Angels Can Dance on the Head of a Pin? viser verk av Klara Kristalova, Benjamin Orlow og Tori Wrånes, og er kuratert av Anna Mustonen, sjefskurator ved Museum of Contemporary Art Kiasma. Med utgangspunkt i myter, folketro og eventyrtradisjoner svarer de tre kunstnerne på samtidens erfaringer knyttet til fremmedgjøring og frakobling.

Utstillingens tittel henter inspirasjon fra et middelaldersk filosofisk spørsmål om hvordan flere vesener kan oppta samme rom. Klara Kristalovas Lust for Life er sentrert rundt et monumentalt veltet tre som samtidig antyder formen til en hvilende eller fallen kvinneskikkelse. Utenfor sitter Bird Disguise, en gåtefull uglelignende figur som retter blikket mot de nærliggende paviljongene. Benjamin Orlows Ritual City fyller paviljongens indre med en kolossal skulpturell form, improvisert på stedet av rå leire.

I Tori Wrånes Human Lace flettes høye, hodeløse figurer sammen og strekker seg gjennom arkitekturen, slik at skillet mellom inne- og uterom oppløses. I Erotic poetry by the architect, nature and me beveger en kinetisk figur seg gjentatte ganger opp og ned et tre. Wrånes bidrag inkluderer også et lydverk.

Veneziabiennalen er nesten som de olympiske leker for kunsten. Gratulerer med åpning. Hvordan har du det, Tori?

– Det er en skikkelig lettelse å være ferdig med første performancen. Nå kan jeg kose meg litt før neste på lørdag.

Hvordan har det vært å jobbe her?

– Altså, bygningen til Sverre Fehn er jo utrolig. Den er sykt fin å jobbe i. Før installering har jeg vært der og bare sunget. Jeg fikk nøklene i hånda, kunne låse meg inn hvor som helst. Det har kjentes luksuriøst å ha denne paviljongen som øvingslokale.

– Vi er tre kunstnere i rommet, så det er litt som å forholdet seg til fire fysiske og psykiske rom. Arkitekturen, og så sitt eget og de andres. Man har liksom aldri fullstendig kontroll, men vi har jo hatt dialog og det har kjentes viktig sånn som det er i dag, når verden går av hengslene. Å møte hverandre og lytte. Finne en balanse mellom aksjon og lytting. Det er viktigere enn noen gang å ha tillit til dialogen. Så det har vært spennende.

Den italienske ambassadøren benytta anledningen i dag til å snakke om demokratiet i Norden. Den nordiske paviljongen ligger jo rett overfor den russiske. Tror du på at kunsten kan bygge broer?

–Pussy Riot hadde en demonstrasjon tidligere i dag, det var fantastisk. Det er jo helt klart at kunsten blir påvirka av det som skjer i verden. Det jeg gjør, er jo påvirka av den verden som vi lever i. Men kunsten påvirker også verden. Og det er bare å minne seg på hvor mye makt som faktisk finnes i den frie kunsten. Og hvor viktig den er akkurat nå.

Hvordan opplever du det å være representant for den nordiske paviljongen?

– Jeg har laget en kjede av mennesker som vokser innefra paviljongen, opp i taket og ut på fellesområdet. Det kan være et portrett av en person, eller generasjoner av mennesker som samarbeider om å komme seg opp og ut. Så bygger vi på skuldrene til hverandre, og så kommer vi oss ut til den felles plassen. Det er så nødvendig med Pussy Riot og med disse marsjene i solidaritet med Palestina. Det oppleves viktig å vise arbeider som står for det motsatte av Putin, Trump og Nehanjahu. De må for all del stoppes. De må bort.