Knud Bergsliens «Birkebeinerne» – Et hovedverk i norsk historiefortelling

Av dr.philos. Knut Ljøgodt, direktør, Nordic Institute of Art

Birkebeinerne er antagelig ett av de mest kjente maleriene fra norsk kunst i annen halvdel av 1800-tallet – og er på mange måter blitt et symbol på fortellingen om det norske folks historie. Birkebeinerne på ski over fjellet fører Håkon Håkonsson som barn til Trondheim ble malt i 1869 av Knud Bergslien. Paradoksalt nok er maleriet i dag antagelig bedre kjent enn kunstneren bak det. Men hvem var så Knud Bergslien?

Knud Bergslien
Knud Larsen Bergslien (1827–1908) vokste opp på Voss sammen med broren, billedhuggeren Brynjulf Bergslien; best kjent for ryttermonumentet av Karl Johan på Slottsplassen i Oslo. Knud Bergslien selv vervet seg først som soldat. Ved den stedlige tegneskole i Bergen fikk han undervisning av landskapsmaleren Hans Reusch, som i sin tid hadde vært elev av J.C. Dahl i Dresden. Takket være støtte fra en gruppe borgere i Bergen kunne Bergslien dra til Antwerpen for å studere ved Kunstakademiet der i 1849–52 under Josephus Laurentius Dyckmans, avbrutt av et opphold i Paris der han var elev av den sveitsiske maleren Charles Gleyre.

At norske kunstnere måtte ut i verden var ikke noe nytt; uten et eget kunstakademi var det en nødvendighet for å lære seg faget. Men hvorfor valgte Bergslien nettopp Antwerpen? Dette var et uvanlig valg i en tid da de fleste norske kunstnere flokket seg rundt Adolph Tidemand og Hans Gude i Düsseldorf. Svaret ligger kanskje i at Antwerpen hadde vokst frem som noe av et sentrum for en ny bevegelse innen historiemaleriet.

Det var åpenbart at det var nettopp historiemaler Bergslien ønsket bli. Mens det tradisjonelle historiemaleriet hadde konsentrerte seg om temaer fra den klassiske verden – som ble ansett som allmennmenneskelige eller iallfall  som en felles europeisk kulturarv – så vel som fra bibelhistorien, kom det på 1800-tallet til å bevege seg i andre retninger: For det første kom man i det såkalte nye historiemaleriet til å fokusere mer på det realistiske i fremstillingen, så vel som det psykologiske og allmennmenneskelige i motivene, slik det kom til uttrykk i Antwerpen og andre kunstsentra. For det andre ble historiemaleriet parallelt mer nasjonalt og tok opp motiver fra de enkelte folks historie og mytologi. Dette var en utvikling som kan føres tilbake til 1700-tallet og som ble desto viktigere under romantikken på 1800-tallet. I kjølvannet av Napoleonskrigene ble det av betydning for de enkelte land og folk å definere sin egen kultur og historie. Ikke minst gjaldt dette for unge nasjoner som Norge og Finland, som hadde oppnådd en viss autonomi, men ennå ikke full selvstendighet. 

Nordiske kunstnere kom især til å konsentrere seg om landskap, folkelivsskildringer, samt motiver fra norrøn mytologi og sagahistorie. Sistnevnte var en tematikk som Bergslien ble opptatt av allerede i studietiden, da han fikk tilsendt et eksemplar av Snorres kongesagaer med oppfordring om å gripe fatt i motivkretsen fra konsul Wollert Krohn, en av hans velgjørere i Bergen. I 1855 dro Bergslien videre til Düsseldorf, hvor han ble boende i nesten femten år. Her tilhørte han kretsen rundt Tidemand, og det ser ut til at Bergslien i hovedsak arbeidet på egen hånd. En periode delte han atelier med Peter Nicolai Arbo – en av de få av tidens kunstnere ved siden av Bergslien som spesialiserte seg som historiemaler med motiver fra nordisk historie og mytologi – kjent for bilder som Valkyrjen og Åsgårdsreien. Det må ha vært i dette miljøet at ideen til Birkebeinerne ble unnfanget.

Bergslien og historiemaleriet
Da Bergslien vendte hjem til Norge i 1869, slo han seg ned i Christiania. Her begynte han å undervise på Eckersbergs Malerskole, som han fra 1872 overtok og drev under navnet Bergsliens Malerskole. Gjennom sitt virke der kom han til å få betydning for mange av tidens yngre norske kunstnere – representanter for realistgenerasjonen – deriblant en rekke kvinnelige malere som Harriet Backer og Asta Nørregaard. 

Som maler konsentrerte Bergslien seg om motiver fra sagatidens og middelalderens historie – som Birkebeinerne – og fra norsk folkeliv. Tilsvarende hadde også Tidemand begynt sin karriere som historiemaler, før han slo over til folkelivsskildringene etter en studietur i norske dalfører. En kunstner som Knud Baade spesialiserte seg opprinnelig på sagatidsmotiver, men kom etter hvert til å konsentrere seg om landskapsmaleri. Dette kan ses som utslag av romantikkens nasjonale idealer, der skildringer av natur, folkeliv og historie alle ble betraktet som forskjellige uttrykk for et folks og et lands særegne karakter. Kunstnerne benyttet seg gjerne også av det samme apparatet av drakter, byggeskikk og gjenstandskultur i folkelivsskildringene som i historiemaleriene. Samtidig kan motiv-valgene skyldes mer pragmatiske årsaker: historiemaleri forutsatte oppdrag, og markedet for dette var begrenset i det unge Norge. At Bergslien som andre kunstnere tok opp forskjellige genre – han malte blant annet en rekke portretter – kan derfor også ha vært en dyd av nødvendighet.

Interessen for nordisk mytologi og historie kom til blomstre blant kunstnere og forfattere under romantikken på begynnelsen av 1800-tallet og fremover. Dette gjelder spesielt i miljøene rundt kunstakademiene i våre skandinaviske naboland, men fikk altså også enkelte nedslag i norsk kunstliv.  Imidlertid var ikke alle like begeistret for tematikken. Johan Sebastian Welhaven, for eksempel, advarte mot «nordiske Marmorguder», som han fant «ubekvemme for den bildende Kunst». Én av utfordringene var at man for en stor del manglet visuelle forlegg fra sagatidens kultur. De fleste utgravningene av vikingskipene fant først sted nærmere århundreskiftet. Dette løste man gjennom å forsøke å rekonstruere fortidens gjenstandskultur gjennom forlegg dels fra europeisk middelalder og dels fra bondekulturen – som man betraktet som en forlengelse av oldtiden. Utover i annen halvdel av 1800-tallet kom man til å stille større krav til realisme i historiefremstillingene, slik vi ser det uttrykt i Bergsliens og Arbos malerier. Dette skjedde parallelt med at arkeologien og historiefaget skaffet tilveie større kunnskaper om perioden, samtidig som det reflekterte den allmenne utviklingen i billedkunsten. Man tok også i større grad opp motiver fra middelalderen eller senere epokers historie.

«Birkebeinerne» og «Kong Sverre» som bilder på det norske folk
Bergslien har utført tre malerier som vi kjenner til av Birkebeinerne på ski over fjellet fører Håkon Håkonsson som barn til Trondheim; to i private samlinger i Norge og et tredje som nylig ble gjenoppdaget i utlandet, som nå altså er innkjøpt av Voss Sparebank Kunstsamling – med tanke på det planlagte Bergslien Kunstmuseum på Voss. Både den sistnevnte versjonen og én av de andre er datert og stedsbestemt «Christiania 1869», mens et tredje maleri skriver seg fra 1873. Birkebeiner-bildene ble altså etter alt å dømme malt i atelieret i Christiania, men kunstneren kan selvsagt ha begynt å arbeide med motivet i Düsseldorf-tiden.

Motivet er hentet fra den såkalte borgerkrigstiden i Norge i tidlig middelalder (11–1200-tallet), da maktkampen stadig pågikk mellom «birkebeinerne» – menn av folket og kong Sverres følgesvenner – og «baglerne» – adelens og den høyere geistlighetens parti. I maleriet er vi vitne til den heroiske ferden over fjellet, der to krigere eller birkebeinere som redder kongsbarnet – Håkon Håkonsson, barnebarn av Sverre og senere selv en betydelig monark – unna fienden. Scenen har kunstneren åpenbart funnet i Håkon Håkonssons saga:  

«Det ble en vond ferd med mye styggevær og frost og snø. De var stundom ute om nettene i skoger og ubygde strøk. En kveld ble det så fælt et vær at de ikke visste hvor de var. Da lot de to av dem som var best til å fare på ski, dra av sted med gutten; den ene het Torstein Skeivla, den andre Skjervard Skrukka.»

Kongsbarn kunne friste en farefull tilværelse i middelalderen. I eksempelvis Henrik Ibsens Kongs-Emnerne (1863) leter hertug Skule etter sin rivals sønn: «Drep kongsbarnet hvor I finner det! Drep på kongssetet; drep det for alteret; drep det, drept det i dronningens arm!» Det emosjonelt gripende motivet i Birkebeinerne plasserer verket inn i det nye, psykologiske historiemaleriet som Bergslien kjente fra Europa, og kan sammenlignes med for eksempel Paul Delaroches fremstilling av de to engelske prinsene i Tower. Den detaljerte gjengivelsen av våpen, tekstiler og annet utstyr er også i tråd med tidens realistiske idealer. 

Arbeidet med Birkebeinerne må ha gitt mersmak, for i 1870 utførte Bergslien et annet maleri med motiv fra borgerkrigstiden: Kong Sverre og hans menn i snestormen på Vossefjellene. Handlingen er hentet fra Sverres Saga. Etter et slag med bøndene på Voss, flyktet kong Sverre og hans menn opp i fjellene, der de ble overrasket av uværet. Mennene var trette og ville gi opp, men kongen påkalte Gud og Olav den hellige. Som ved et under brøt solen frem, og Sverre og hans følge kunne trygt reise videre.

Flere av tidens kunstnere og forfattere interesserte seg for borgerkrigstiden generelt og kong Sverres historie spesielt, som Andreas Munch med dramaet Kong Sverres Ungdom (1837) og Bjørnstjerne Bjørnson med Kong Sverre (1861). I billedkunsten ble motivkretsen behandlet av bl.a. Arbo, Marcus Grønvold og svenske August Malmström.  Interessen for denne epoken kan antagelig ses i sammenheng med 1800-tallets politiske situasjon. Det er ikke vanskelig å se parallellene mellom Sverre og birkebeinernes kamp mot den gamle overklassen – ofte ansett som representanter for utenlandske makter – og datidens kamp for større selvstendighet i forhold til unionen med Sverige og for et mer demokratisk system. Et slikt nasjonalt narrativ i historiefremstillinger finner vi blant annet i Bjørnsons nevnte drama og hos fremtredende historikere som P.A. Munch og Ernst Sars. Bergslien og hans bror Brynjulf tilhørte da også kretsen rundt Sars, sammen med Bjørnson, Fridtjof Nansen og andre ledende intellektuelle. I en slik sammenheng kan Birkebeinerne og Kong Sverre tolkes som bilder på det norske folks pågående politiske kamp for et mer representativt system – parlamentarismen ble innført i og med Sverdrup-regjeringen i 1884 – og etter hvert løsrivelse fra unionen med Sverige i 1905. 

Et ikonisk verk
Bergslien ga aldri slipp på historiemaleriet, selv om andre oppgaver også krevet hans oppmerksomhet. Han utførte iallfall ytterligere et par malerier med motiver fra sagatiden og dessuten flere genrescener i historiske omgivelser. I 1873 fikk Bergslien i oppdrag å male kroningen av Oscar II i Trondheim Domkirke (tilhører De Kongelige Samlinger, Oslo). Dette vitner åpenbart om at han hadde skapt seg et navn som historiemaler. I forbindelse med kroningen utførte kunstneren dessuten, med assistanse fra nevøen og eleven Nils Bergslien, en serie på fem malerier til festpaviljongen oppført i Stiftsgårdens hage. (Maleriene tilhører i dag Stiftinga Bergsliminne på Voss). De viser forskjellige historiske scener: Harald Hårfagre etter slaget ved Hafrsfjord, Hellig Olavs omvendelsesverk, Kong Sverre og Birkebeinerne (gjentagelse av Kong Sverre og hans menn i snestormen på Vossefjellene), Kong Håkon den Gamles kroning i Bergen, samt Karl Johans kroning (kopi etter Jacob Munchs maleri). Gjennom å inkludere Karl Johan, ble Bernadotte-dynastiet malt inn i fortellingen om de gamle sagakongene. Med tanke på Bergsliens politiske sympatier og tilknytning til kretsen rundt Sars og Bjørnson, kan dette kanskje fremstå som paradoksalt, men verden er ikke alltid sort-hvitt: Det var langt imellom oppdragene for norske historiemalere, og dette var selvsagt en oppgave av betydning for kunstnerens karriere. 

Birkebeinerne ble åpenbart berømt allerede i Bergsliens samtid. Det ble reprodusert i Asbjørn Knutsens plansjeverk Billeder til Norgeshistorien for Skolen og Hjemmet efter nordiske Malere (1879) – sammen med blant annet Kong Sverre – og dermed spredd til skoler og de tusen hjem. At motivet ble omskapt til sølvsmykker i nasjonalromantisk stil vitner om dets popularitet. Rundt 1890 utførte tekstilkunstneren Frida Hansen, som en av sine første billedvever, en variant av Birkebeinerne basert på et trykk etter Bergsliens maleri. Utover på 1900-tallet ble Birkebeinerne gjengitt i historiebøker og mange andre sammenhenger. De to krigerne på ski ble et symbol for OL på Lillehammer for 30 år siden. Motivet har også funnet veien til populærkulturen og er benyttet til markedsføring av forskjellige produkter. I 2016 kom filmen Birkebeinerne, basert på fortellingen fra sagaene – og visuelt åpenbart også inspirert av Bergsliens maleri. 

Som Munchs Skrik lever motivet sitt eget liv, nærmest løsrevet fra kunstneren som skapte det. Birkebeinerne er blitt et symbol på det norske folk, slik Knud Bergslien antagelig tenkte det, og nærmest å anse som et ikonisk verk. Når bildet i fremtiden vil få sitt permanente hjem i Bergslien Kunstmuseum – et museum for Knud og Brynjulf Bergslien på deres hjemsted Voss – blir dette hovedverket i norsk historiemaleri omsider tilgjengelig for et bredt publikum.