Jon Fosses konsistens

I de 8 første tekstene i Gnostiske essay fra 1999 skriver Jon Fosse om billedkunst.  Alle er korte katalogforord skrevet mellom 1992 og 1999 og utgjør knapt 20 sider. Men Fosse har altså valgt å plassere dem først i essaysamlingen. De slår an tonen. Han må ha vært fornøyd med dem. Litt lenger ut i samlingen, under overskriften Teoretisk, skriver han teksten Om det same i litteratur og biletkunst: «I kvar sitt språk klarer den gode forfattaren og den gode biletkunstnaren på ein måte å seie det same, gjennom at dei seier noko avgjerande nytt og meiningsfylt, som likevel kjennest gammalt og velkjent ut og som det er uråd å seie kva "eigentleg" betyr. Slik sett er litteratur og biletkunst i vesentleg forstand det same». 

Billedkunsten som privilegert
Flere steder ser det ut til at Fosse oppfatter billedkunsten som privilegert ved det at den på en direkte måte befatter seg med det «språkløse». I litteraturen må dette som ikke kan sies få form gjennom ord.  I Septologien er både Asle og Asle malere. Fosses innsikt i og interesse for billedkunst er åpenbar. Min reaksjon på essayene, den gang for 24 år siden, var at de var skrevet fra et vakkert og troskyldig sted, men også på sett og vis naivt. Det er rett og slett ikke slik kunstsamtalen forgår. Hvor mye jeg enn skulle ønske at det var slik, visste jeg jo at inn i den samtalen, som i kunsten kalles diskurs, kan man ikke komme med at kunsten utsier en sjels avstand til verden, at den målbærer ikke-begrepslig erkjennelse, mysterium og at bildet vet noe som bare kan uttrykkes slik det er i bildet.

Samtidskunsten som institusjon, ikke verk
På samme tid var Lars Vilks professor i kunstteori på Vestlandets kunstakademi. Hans utgangspunkt var at samtidskunsten er institusjon, ikke verk. I institusjonen kan alt være kunst; et urinal, en overnatting på et supermarked, avfall av alle slag, absolutt hva som helst.  Dette hva som helst blir kunst når det behandles av kunstinstitusjonen. Avvisningen av at det kunne finnes noe i verket selv som gjør det til kunst omfattet også alt av tradisjonelle kunstmedier, malerier, skulpturer osv. Et maleri av Mark Rothko er ingenting før institusjonen fyller det med innhold og mystifiserer det. Uten kunstinstitusjonen finnes det egentlig ikke.

Utfordringen til kunststudenten var altså å forstå hvordan gallerier, museer, kuratorer og skribenter fungerte og agere slik at man ble lagt merke til av dem. Å bruke særlig mye tid på å lage et verk var bortkastet. Visste ikke Fosse noe om dette? Trodde han at kunstnere sto ved staffeliene med palett og pensel og loddet sjelelige dyp. Visste han ikke at vi etter lutfattig evne forsøkte å lese Kristeva, Benjamin og Derrida for på et eller annet vis å finne en vei som kunne gjøre kunsten til noe det faktisk gikk an å skrive om? Vår jobb var å levere smashballer til de som skrev tekster. Rutemaleriet var grundig utforsket og omtrent umulig å vekke interesse for med mindre rutene kom fra et sted, en duk kanskje, kanskje til og med en duk som kom fra et fengsel, eller en skjorte en morder hadde hatt på seg. Vær så god, skriv.

Ser skjørhet og ladede billedflater
Fosse lot til å ikke vite at billedkunsten, da han skrev disse tekstene på 90-tallet, nettopp ikke kunne være nok i seg selv, være det den er. Tekstene hans har ingen referanser til andre kunstnere, ingen historiske linjer eller utgreiinger om hvor kunstnerne har hentet materiale til arbeidene han skriver om, den trygge grunnen for slike tekster. Han ser etter og ser skjørhet og ladede billedflater.

«Det har sitt eige være»
Nå, rundt tretti år seinere, skriver han i nobelforelesningen om det litterære språket at – det formidlar ikkje, det er meining heller enn kommunikasjon, det har sitt eige være. Å skrive er for ham å lytte seg fram til en tekst som føles som allerede ferdigskrevet. Han lytter seg framover i en tekst som ikke formidler noe han har på hjertet og som ikke kan beskrives og ikke få noen annen form enn den den har. Det som er slående når de gamle tekstene holdes sammen med nobelforelesningen, er hvor konsistent Fosse er gjennom dette spennet av tid. Han har hele tiden insistert på at kunsten inntar et eget rom der det uutsigelige, det som ikke kan sies annerledes, kan sies. Fosse var selvsagt ikke naiv den gang på 90-tallet heller. Etter overskriften Biletleg kommer altså Teoretisk i essayene fra 90-tallet. Fosse er opplest på alle kanter og en leverandør av teori selv. Så, jo, han visste nok at katalogtekstene ikke føyde seg fint inn i sjangeren, men lot være å bry seg om det. Befriende nok.

Selv om jeg ikke på noen måte vil avvise kunstteori, kritisk diskurs, samfunnsengasjert kunst eller tekster som er vanskelige å forstå, husker jeg nemlig også at jeg ble glad over å se denne oppriktige og nakne viljen til å gå inn i kunsten og forsøke å sirkle inn opplevelsen. Tekstene var helt blottet for kynismen som tøt ut overalt i feltet, også hos meg selv som leser den gang.

For jeg kjente og kjenner det jo igjen, lyttingen. Masse kan sies om alle kunstnerskap som har pågått en stund. Alt står i en historie, for alt finnes det en tenkning, men for alt gjelder også at uansett hvor storartet dette fundamentet av det vi gjerne kaller referanser er, ender vi opp foran et verk som skal løses. Og jeg vet at en ørliten forandring i en farge vil endre bildets betydning. Noen slike betydninger er tåpelige og andre er viktige, det gjelder å kjenne godt etter. Lyttemetaforen til Fosse er fin, ja rent ut nyttig.