Vigelands menneskesøyle

«Til helvete med Monolitten!» skrev Lars Saabye Christensen i boken «Bly». Her vender romanens unge radikale karakterer sin harme mot Vigelands menneskesøyle, som et bilde på etablissementet og kapitalismen. Og det er ikke tvil om at den spektakulære granittfallosen på Frogner skriver seg inn i en lang tradisjon av patriarkalske maktmanifestasjoner i kunsthistorien. Ganske sikkert var det også nettopp slik de villfarne klimaaktivistene som nylig gikk løs på monolitten med maling, også så den; som et bilde på makten.

Monolitten er blant de første kunstverkene jeg lærte å kjenne som barn. Da jeg var småbarnsmor, var det her jeg trillet barnevognen, og som lærer har jeg ofte stått på monolittplatået og pekt og forklart. For turister er dette en severdighet, men for meg, som for de fleste Oslo-boere, er den en selvfølge som bare alltid har stått der. Men da jeg så den tilgriset med maling var det som om jeg så den litt for første gang og tok innover meg at her finnes det ingenting selvfølgelig; verken ved ideen, prosessen eller resultatet.

Hvem var egentlig Vigeland? Og hvorfor var det hans store drøm å reise en fallisk søyle bestående av menneskekropper klynget sammen? «... Søylen er mitt liv...», sa han selv, «...min religion.» Vigelandsanlegget begynte med monolitten. Vigeland drømte egentlig om å reise sin søyle på Jernbanetorget. Men etter mye frem og tilbake og forskjellige ideer og forslag, fikk han tilbud om å realisere monolitten sammen med sitt store fonteneanlegg i Frognerparken. Han takket ja på den betingelse at han også skulle få lov til å utsmykke broen, samt utforme et inngangsparti mot Kirkeveien. Som vi vet var dette bare begynnelsen: Monolitten står som kronen på verket på høydedraget mot vest over det enorme skulpturanlegget som favner flere hundre skulpturer av både granitt, bronse og smijern.

Den 17 meter høye søylen består av 121 menneskeskikkelser, og er meislet ut av en diger stein sprengt ut av fjellet ved Iddefjorden. Vigeland brukte et snaut år på å utforme en gipsmodell i full størrelse. Siden fikk han hyret inn tre steinhuggere; nemlig svenske Nils Jönsson, danske Karl Kjær og norske Ivar Broe. Det tok de tre kyndige håndverkerne fjorten år å oversette det komplekse flettverket av kropper fra gips til granitt.

Med monolitten feirer Vigeland livet kretsløp. Den handler menneskelig samhørighet, om fruktbarhet og forfall. Han hyllet den frodige kvinnekroppen, og den virile mannskroppen som mektige symboler på mennesket som skapende, tenkende og handlende vesener.

Han er blitt anklaget for å fremheve det «ariske» mennesket, og mistenkt for å være nazist. Kanskje er det ikke så rart at man stiller disse spørsmålene, for ulikt Munch tok han aldri avstand fra nazismen. Tvert imot inviterte han okkupasjonsmakten til parken sin, og han skal også ha forsøkt å komme i kontakt med Hitler gjennom Knut Hamsun. Han var aldri medlem av NS, så kanskje var han mer pragmatisk enn politisk. Hva han tenkte og mente får vi antakeligvis aldri vite. Men Monolitten står der uansett som noe av det rareste og flotteste norsk kunsthistorie har å by på.