Tilsvar til Mona Pahle Bjerke

Av Jarle Strømodden, museumsleder, Viglandmuseet.

Mandag 11. desember viet Mona Pahle Bjerke spalten «Kort om» i Kunstavisen til Monolitten. Her deler hun noen personlige betraktninger, samt skriver litt om Monolittens historie. Så langt, alt godt. Hun avslutter imidlertid teksten sin med et avsnitt der hun kommer inn på Vigelands mulige nazisympatier. Dette avsnittet inneholder flere udokumenterte påstander som må kommenteres.

Pahle Bjerke skriver blant annet at det kanskje ikke er så rart at man stiller spørsmål ved Vigelands holdninger, «for ulikt Munch tok han aldri avstand fra nazismen». Jeg skal ikke gå inn på hvilke motiver Vigeland kan ha hatt for ikke å offentlig gå ut mot nazismen og okkupasjonsmakten – det har andre gjort før meg, men jeg vil minne om at det på ingen måte gjør ham til nazist. Jeg er også nysgjerrig på å vite hvordan Munch tok avstand fra nazismen.

Vi kjenner til at Vigeland ikke hadde noe ønske om å bli knyttet til nasjonalsosialismen eller nazismen. Høsten 1942 hadde Nasjonal Samling og Quisling et massemøte i parken i forbindelse med et planlagt Riksting. Vigeland skrev i forkant av møtet et brev til Oslo daværende ordfører Fritz Jensen hvor han ba ordføreren om å hindre at slikt skjedde: «Jeg maa be Dem, hr. ordfører, om De vil bruke all Deres innflytelse for aa søke aa hindre at noe saant massemøte med tilsvarende utstillinger blir forlagt til Frogneranlegget. Hvad formaalet enn kan være, like lite vil det stemme med den tanke og den aand som har skapt det hele.»

Pahle Bjerke skriver videre at Vigeland tvert imot inviterte okkupasjonsmakten til «parken sin». La det være helt klart; dette har aldri vært Vigeland sin park. Helt siden området i 1896 ble kjøpt av daværende Christiania kommune har utviklingen av det vi i dag kjenner som Frognerparken vært et offentlig anliggende. Det har også vært private støttespillere og bidragsytere til dette kommunale området. Dernest vil jeg gjerne vite; når var det Vigeland inviterte okkupasjonsmakten til parken? Dersom Pahle Bjerke sikter til brevet Vigeland sendte til Kulturdepartementet i 1941, så bør det nevnes at dette var svar på en henvendelse fra departementet i april samme år. Der ba de om et besøk i atelieret. De fikk komme, men Vigeland skrev i sitt svar at han selv ikke kom til å være tilstede under deres besøk. Selv om Vigeland i sitt svar var unødvendig imøtekommende så gjør ikke dette ham til en nazist eller medløper.

Setningen «og han skal også ha forsøkt å komme i kontakt med Hitler gjennom Knut Hamsun» blir stående å dirre nazisympati. Hva ville Vigeland med Hitler? Jeg vet ikke hva Pahle Bjerke her sikter til.

På et tidspunkt forsøkte Vigeland å skaffe tilveie noen kanoer til bruk i Frognerdammene. På grunn av krigen og materialmangel var dette vanskelig, og han ville forsøke å kjøpe dem fra København. I den anledning skrev han til ordfører Jensen om hjelp til å skaffe disse kanoene tilveie. I dette brevet skrev han – og dette er det historisk interessante – at dersom ordføreren og kommunen ikke kunne bistå, så ville han vurdere å skrive til sin «gamle venn Hamsun» og be ham om å ta kontakt med Hitler for å kunne skaffe kanoer til Frognerdammene. Ut fra det vi kjenner til i dag, så er det ingenting som tyder på at brevet noen gang ble sendt til Hamsun. Vigeland og Hamsun var venner gjennom 1890-tallet, men etter 1903 hadde de så å si ingen kontakt. Det finnes ikke, så langt vi kjenner til, brevveksling mellom Hamsun og Vigeland etter 1929.

Videre skriver Pahle Bjerke: «Han var aldri medlem av NS, så kanskje var han mer pragmatisk enn politisk.» Javel? Av dette kan man altså utlegge at alle som ikke var medlem av NS før og under krigen var mer pragmatiske enn politiske. Når hun runder av sin rekke av påstander som ikke lar seg etterprøve, med formuleringen «Hva han tenkte og mente får vi antakeligvis aldri vite.», ja, så understreker dette hvor omtrentlig og unøyaktig hun er i sin tekst.
 

Teksten av Mona Pahle Bjerke, som det refereres til, finner du her.