Kritikk krever presisjon

Av Christian Pagh, Direktør og Sjefskurator, Oslo arkitekturtriennale

Man må kunne forvente seg mer presis kritikk enn det Kunstavisens skribent Bjarne Asp leverer i sin anmeldelse av Oslo arkitekturtriennales utstillinger på det Gamle Munchmuseet.

Den åttende utgaven av Oslo arkitekturtriennale, med tittelen «Oppdrag nabolag – (Re)former for fellesskap», avsluttet 30. oktober etter seks intensive uker med utstillinger, samtaler, konferanser, byvandringer, kunstprosjekter og mye annet. Dagen før triennalen var overstått (!) publiserte Kunstavisen en kritisk anmeldelse av (deler av) triennalen ved anmelder Bjarne Asp. Anmeldelsen havarerer dessverre, idet den ikke bare fremstår overfladisk, men også er faglig problematisk.

Christian Pagh, Direktør og Sjefskurator, Oslo arkitekturtriennale. Foto: Jan Kuhr

Asp gir inntrykk av å anmelde triennalens hovedutstillingene på Oslo Nabolagslab på Gamle Munch, men formidler lite om laboratoriets intensjon, ambisjon eller aktiviteter. Han går inn i det første og beste rommet der han finner, og klager på Hav Eiendoms utstilling av Grønlikaia. Dette er en del av utstillingen «Oslo under utvikling», men leseren får ikke vite noe om utstillingens premisser. Tillat meg å hjelpe til: «Oslo under utvikling» er, som det står skrevet ved inngangen til utstillingen, «en anledning til å reflektere over og diskutere det Oslo som er under utvikling.» Asp unnlater også å fortelle at de utstilte prosjektene fra Grønlikaia inngår i en aktuell arkitektkonkurranse som publikum har mulighet for å respondere på. Formatet som han er kritisk til – med mye tekst, etc. – skyldes nettopp arkitektkonkurransens predefinerte formater.

Den formulerte intensjonen med utstillingen «Oslo under utvikling» er altså å gi Oslos borgere og andre besøkende en anledning til å følge med på hva som skjer i byen – og diskutere det! Slik Asp selv gjør, når han ønsker seg andre premisser for utviklingen av Grønlikaia. Og slik det også skjedde under Tøyen boligkonferanse, som ble avholdt under triennalen. Her diskuterte aktivister, fagfolk og politikere den (manglende) sosiale sammensetningen av boliger på Grønlikaia – midt i utstillingen.

For den som følger med på triennalens aktiviteter vil det ikke være mye tvil om at vi er kritiske til samtidens byutvikling og jobber for forandring. Vi har formulert Oppdrag nabolag som en «oppfordring til handling: Vi kan – og bør – planlegge og forme mer sosiale og oppløftende steder.» Vi har valgt en retning der vi vil komme tettere på Oslo og på de som bygger byen, fra politikere og utviklere til fagfolk og offentligheten. Dette kan man gjerne være uenig i og diskutere, men fremfor å ta opp dette spørsmålet tegner Asp et bilde av at triennalen som helt ukritisk. Når anmeldelsen rett og slett ikke formidler premissene for utstillingene om Grønlikaia til leseren, får man heller ikke diskutert de viktige spørsmålene: Hva må til for å skape en mer mangfoldig by? Hvor tett bør man jobbe som faglig aktør (som en triennale) på makten og kommersielle aktører?

Men den manglende presisjonen stopper ikke der. Den største utstillingen, «Oppdrag nabolag – (Re)former for fellesskap», viser frem 28 prosjekter, installasjoner, kunstinitiativer, studentarbeider, filmfortellinger og aktiviteter fra Norden og Europa. Her finner ikke anmelderen det bryet verdt å fortelle om ett eneste prosjekt. Leseren må nøye seg med smaksdommen til Asp: «ikke noen nye idéer», uten noe inntrykk av det som vises frem, eller av kriteriene for anmeldelsen (må noe egentlig være nytt for å være bra?). Til forskjell fremstår anmeldere fra Morgenbladet, Wallpaper, Le Monde Koozarch og mange andre nysgjerrige til både temaer og prosjekter. Fra Malmö, der man fremmer produksjon i byen og motvirker gentrifisering ved å tillate støy – til kampen for et autentisk gateliv i Zagreb; fra radikale grønne bytransformasjoner i Århus til ferske visjoner for Oslos fremtidige mobilitet og byliv (omtalt i Aftenposten og Morgenbladet). «Garden of ideas» er utstillingens pop-up-lab, der studenter i strategisk design har arbeidet daglig med nabolagsspørsmål. Her flommer det formelig over av nytenkende spørsmål og svar, skisser og bilder på byens utfordringer – symptomatisk er det at Asp der ikke finner annet enn «bare ord».

Asp avfeier alle 28 prosjekter med et negativt utsagn. Det er påfallende arrogant og usjenerøst tatt i betraktning krafttaket som er levert av arkitekter, kunstnere, aktiviteter, utviklere, studenter, frivillige og mange andre. Og det gir ikke leseren noen forståelse av det anmeldte eller noen argumentasjon. Bare en (for)dom.

Anmelderen tar til slutt opp triennalens organisasjonsmodell, og stiller spørsmål ved om det er lurt at kurator og direktør er samme person. Dette uten å forholde seg til triennalens arbeidsbetingelser, ambisjoner og aktiviteter for øvrig. Bør man da ikke ta opp spørsmål som hva det betyr at triennalen for første gang selv har finansiert og produsert tre utstillinger, og åpnet en sosial og faglig møteplass i Oslo (der utgangspunktet var drastisk redusert offentlig støtte)? At vi har åpnet opp Gamle Munch for offentligheten og fått med en rekke lokale aktører? (Kaféen er ikke magisk gjenåpnet – vi har fått med oss fantastiske Forandringshuset og lokale ungdommer i jobbtrening og Tøyen Legoklubb) At triennalen har vært vertskap for en rekke arrangementer som tar for seg praktiske og systemiske utfordringer for by- og nabolagsutvikling i Oslo og Norden – med et publikum som er langt bredere og mer sammensatt enn tidligere?

Privatpersonen Asp står naturligvis fritt til å finne utstillingene våre slitsomme. Det er helt sant at utstillingene på sitt vis er ganske gammeldagse – både i form og innhold – og de krever mye av sine besøkende. Som ansvarlig er det mye jeg selv kunne ønske meg bedre. Asp er også velkommen til ikke å bry seg om triennalens betingelser, aktiviteter og intensjoner. Men man må kunne forvente større presisjon av en anmeldelse – ikke minst når den inntar rollen som «kritisk».