Bynatur – et uttrykk for vår tids natursyn

Landskapsarkitektur

Nina Marie Andersen er førsteamanuensis ved institutt for landskapsarkitektur, NMBU; landskapsarkitekt hos Pir II arkitekter.

Sommerroparken, Solli plass, OSLO
Landskapsarkitektkontor: SLA
Oppdragsgiver: Aspelin Ramm; arkitekt: LPO

Sommerfugltrivsel
I september åpnet Sommerro hotell i Oslo med glitter og stas i lokalene til gamle Oslo Lysverker. Bygningen er fra 1931 og er satt i stand med store ambisjoner og en tydelig hyllest av den karakteristiske art deco-stilen. Litt mindre blest har det vært om byrommene utenfor, som også fremstår i ny drakt. I le av den lett krummede, bevarte fasaden og videre mot Solli plass har landskapsarkitektkontoret SLA skapt en skjønn, liten park med gamle spisslønnetrær og en variert og hardfør staudevegetasjon som fremstår som frodig selv langt ut i oktober da jeg tok turen – et stykke «bynatur» med som appellerer til sansene og hvor sommerfuglene trives.

Bygulvet er lagt med store granittheller, gatestein, samt asfalt på kjørearealer som er pyntelig rammet inn av bånd med naturstein som opprettholder et eksklusivt preg. Trapper og kanter er støpt i betong, noe som tillater behagelige buede former i kombinasjon med lineære overganger og vinkelrette trinn og detaljer. Art deco-stilen finner vi igjen her ute i enkeltelementer som sorte, kantede håndløpere og lave plengjerder med et kvadratisk tverrsnitt og kubeformede lamper. Betongens organiske formspråk synes imidlertid litt anstrengt i møte med lampene og fasaden med så klare referanser til stilens kvadrater. 

Den nyetablerte beplantningen som omgir Rodins skulptur, har fremdeles blomstrende blikkfang sent i oktober. Foto: Nina Marie Andersen 

Ukonvensjonelle vegetasjonsstrategier
Landskapsarkitektene har satt sammen ulike «staudemikser» med en bestemt forholdsmessig komposisjon etter økologiske vurderinger. Kombinasjonen av tallrike arter skal, med bidrag av blomsterløk og prydgress, gi et interessant uttrykk gjennom hele vekstsesongen og med et beskjedent vedlikehold. Komposisjonen er tilfeldig i den forstand at gartneren har plassert vekstene vilkårlig innenfor gitte soner i bedet. Mange av plantene er ikke fra vår lokale flora. Resultatet er likevel et uregelmessig, «naturlig» uttrykk. Vegetasjonskonseptet til Sommerroparken skiller seg fra konvensjonelle plantinger, men er svært tidstypisk og føyer seg inn i en rekke landskapsarkitekturprosjekter med klare referanser til naturen selv og som kan knyttes til betegnelsen «bynatur».

En kort spasertur unna, i Ruseløkkveien, finner vi for eksempel to bed som skal bidra til å øke naturmangfoldet, utformet spesielt med tanke på pollinerende insekter. I motsetning til Sommerroparken, er disse komponerte bedene resultat av en planteplan utarbeidet av Asplan Viak, hvor plasseringen til hver enkelt plante er bestemt.

Et «bynatur»-prosjekt som skiller seg ut i ambisjoner og program er det grønne taket på Vega scene, også dette av Asplan Viak utført som et forskningsprosjekt i samarbeid med NIBIO. Plantene er dyrket frem etter frøsanking i Oslofjordområdet og prosjektet utforsker muligheten for å skape et lite stykke Oslofjordbiotop på toppen av kulturhuset, utenfor allmennhetens tilgjengelighet.

Et ganske annet eksempel på hvordan bynaturen kommer til uttrykk er gjennom temporære plantinger. I høst etablerte SLA en midlertidig byskog i Kirkegata og forvandlet byrommene til små felt med norsk natur så å si over natten.

Kampen om naturmangfoldet
Rundt omkring i byen etableres altså små biotoper som bidrar til økt biologisk mangfold. En tiltagende interesse for «bynatur» blant landskapsarkitekter sammenfaller med større bevissthet omkring naturmangfoldkrise, og tendensen synes å være et svar på det alvorlige tapet av natur. Men hva slags bidrag er bynaturen i det store bildet når vi vet at det parallelt foregår et omfattende arealbeslag utenfor byene ved etablering av eksempelvis infrastruktur og hytter, en utvikling som fragmenterer og forringer naturkvaliteter. Til tross for at vi her til lands stort sett bygger og bor i områder hvor naturverdiene anses som store per kvadratmeter, monner naturbidraget i byene temmelig lite.

Satt i sammenheng skaper disse miljøene riktignok en form for grønne «hoppestener» i byen. Sommerroparken ligger i så måte som en biologisk streng mellom Slottsparken og Grindaker og Gabrielsens ikoniske Hydropark. Vi kunne dessuten tenke oss at tilstrekkelig mange og store bed eller grønne tak gjør en forskjell. Det er bare det at byen har så mange andre funksjoner å betjene at den vanskelig kan transformeres til natur. Og, all den tid byen skal ha kvaliteter som står i kontrast til omlandets, er det vel heller ikke nødvendigvis et mål.

I dette perspektivet er den reelle økologiske gevinsten av de små grønne øyene i bylandskapet begrenset. Kampen om naturmangfoldet må altså kjempes et annet sted.

Uttrykk for natursyn
Dette betyr selvfølgelig ikke at bynaturen er verdiløs. Vegetasjon generelt er utrolig viktig i bybildet for at menneskene, som bor stadig tettere, skal trives og føle seg vel, rett og slett. Og bynaturen spesielt danner en lokal, liten verden for små skapninger vi skal være takknemlige for at finnes. Men kanskje er dette lille økosystemet like mye for oss som for naturen selv? I så fall blir den kulturelle dimensjonen desto mer gjeldende og prosjektene mer interessante i et estetisk perspektiv – som et sanselig og kulturelt uttrykk for natursynet i vår tid.

Hagekunstens røde tråd gjennom historien handler om å ordne, komponere og på ulike måter representere natur. Bruken av rogn, gran, bjørk og furu i de temporære plantingene i Kirkegata er i så måte en form for stilisering av den norske naturen. Prosjektet synes å uttrykke et verdisyn der det grønne settes høyere enn bilen, men selv om dette er et av de mer ambisiøse prosjektene i sin kategori er skalaen for liten til at det får en tilstrekkelig kraft som natur i by. Vil vi få se mer kompromissløse versjoner i fremtiden?

Den etablerte vegetasjonen på Vega scenes takflate kan oppfattes som natur, om enn så begrenset og tydelig avgrenset at vi heller ikke her kan snakke om annet enn en representasjon. At det i prinsippet kun er tilgjengelig gjennom vår forestilling, gir budskapet om å reparere eller skape natur en poetisk dimensjon.

Naturen figurerer som forbilde for det uttalte byøkologiske prosjekt i Ruseløkkveien, selv om det er tydelig komponert og behersket, og dermed vel tilpasset det veloppdragne byrommet. Hellene er tilsynelatende vilkårlig fjernet og skaper et brudd i bygulvet som likevel gir et inntrykk av en sterk natur som kjemper for sin plass i den urbane situasjonen. Og med sin uregelmessige og artsrike beplantning kan Sommerroparken forstås som en feiring av naturen på en måte som bryter med den minimalistiske monokulturen som har preget deler av landskapsarkitekturen en stund.

Vår tids wild garden
Den mimetiske naturen vi finner i bynatur-prosjektene er imidlertid ikke noe nytt. For vel 150 år siden ga den irske gartneren William Robinson ut boka The Wild Garden (1870) for første gang. Inspirert av egne observasjoner av naturlige habitater tok Robinson til orde for en uformell design og kombinasjon av prydplanter og spiselige planter tilpasset lokale vekstforhold. Dette utfordret den rådende formale strukturen og var banebrytende i sin tid.

I dag er bakteppet et annet, og vår tids «wild garden» – bynaturen – kan forstås som en slags opposisjon til tap av natur og dens mangfold. Uten å løse naturmangfoldkrisen kan bynaturen likevel være bærer av et moralsk budskap om å vise omsorg for naturen, og minne oss på hvilke strukturelle endringer som må gjøres for at det virkelig skal monne.

Artikler om landskapsarkitektur er støttet av: