Rare fjell i magisk lys

Ikke ved sin størrelse, da formatene er relativt små, men ved sin intensitet, magiske lys og underlighet. Blått er det første verket som publikum møter på toppen av trappen inn til overlyssalene; som en slags moderne og eksplosiv versjon av Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane (1914). Bildet setter umiddelbart tonen for hva som venter videre i utstillingen; visning av banebrytende og spennende kunst gjennom 100 år. Inne i en av salene møter vi Montagnes bizarres – eller på norsk: Rare fjell. Jeg er veldig glad i ordet rart; et av de fineste ordene jeg vet om. For hvordan hadde verden vært uten at noe var rart? Trolig ganske humør- og fantasiløst, kanskje også bakstreversk og ganske sikkert reaksjonært.

Anna-Eva Bergman
Lys, poesi og landskap kjennetegner Anna-Eva Bergmans (1909-1987) kunstnerskap. Hennes særegne univers kan gi følelsen av å befinne seg på en reise på vei til det ukjente; til havs, til fjells, i verdensrommet - eller kanskje mest av alt i seg selv. «Et bilde skal være levende – lysende – inneholde sitt eget indre selvlevde liv. Det skal ha klassisk storhet, ro og styrke som får tilskueren til å føle den indre stillhet, i likhet med det man føler når man trår inn i en katedral», skrev hun i 1946, og skapte med det et program for sitt kunstneriske arbeid.

Det abstraherte norske landskapet
Det norske landskapet er sentralt i Bergmans kunst, hvilket bekreftes med bildetitler som ofte refererer til norsk natur. Reisene til Nord-Norge i 1950 og 1964 bidro i høy grad til det. Det figurative utgangspunktet ble abstrahert og forenklet så langt som vel mulig, men er som regel gjenkjennbart.

Hennes eget personlige uttrykk gjør seg gjeldende allerede i de tidlige arbeidene fra 1930- og 40-tallet med innflytelse fra mange hold, blant annet surrealismen. Utover på 1950-tallet utviklet hun et helt særegent og abstrahert formspråk med bruk av metallfolie - landskapsabstraksjoner i en klasse for seg – med en sjelden poetisk monumentalitet. Sterke naturopplevelser, en søken etter det åndelige og kunnskap om matematiske prinsipper, bidro til å forme Bergmans særegne kunstnerskap.

Montagne bizarres – Rare fjell
Montagne bizarres er et abstrahert landskap malt i friske farger, hovedsakelig i blått og gylne toner, med mange surrealistiske elementer. De steile fjellene er rytmisk og spontant utformet, som en slags skikkelser som strekker seg mot den blågrå himmelen, fylt av stjerner, måner, snøfnugglignende sirkler og sol. Fjellene ruver og står tett – på en øy ute i havet. Et av fjellene har rund form og ender i en utkikkspost, som et fyrtårn. Et par enkle båter ligger fortøyd ved den bratte bergveggen, mens fyrstikklignende mennesker forsøker å bestige fjellene, opp ulike stier og trapper – som synes å starte i sjøkanten og under havflaten. En av undervannstrappene, som starter under rammekanten, passerer fjellets omriss og ender i en stjerne! Motivet er vinterlig og kan gi assosiasjoner til jule- og nyttårstiden – med kjølige dager, stjernehimmel, snø - og tid til refleksjon; hvilket kan gi mulighet til å gjøre opp status for hvem vi er og hvor vi er på vei. Og – som igjen leder tankene til Paul Gauguins symbolistiske bilde Hvor kommer vi fra Hvem er vi Hvor går vi (1898) som henger i Museum of Fine Arts i Boston. Det er nærliggende å tolke Bergmans bilde som en surrealistisk reise i eget indre - til en nordhavsøy, på vei mot et slags Babels tårn; tårnet som skulle forbinde jorden med himmelen.

Motivets lekende, abstraherte og surrealistiske stil er typisk for bildene Bergman stilte ut på Unge Kunstneres Samfund i 1950, samme år som av mange fortsatt regnes som modernismens og det abstrakte maleriets gjennombrudd i Norge – med kunstnere som Inger Sitter, Gudrun Kongelf, Jakob Weidemann og Gunnar S. Gundersen. Dette til tross for at kunstnere som Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel allerede i midten av 1920-årene malte abstrakt - og også gikk lenger enn det – helt over i det nonfigurative.

En av etterkrigstidens mest sentrale kunstnere
Anna-Eva Bergman betraktes av mange som en av de mest sentrale kunstnere i etterkrigstidens kunsthistorie, og har hatt stor betydning for mange norske billedkunstnere. Det anes i flere senere kunstnerskap, blant annet hos Hanne Borchgrevink, Marie Buskov og Hedevig Anker, alle sentrale kunstenere på den norske kunstscenen i dag. Sommeren 2022 skal Vestfossen Kunstlaboratorium vise en utstilling med Anna-Eva Bergman, og når det nye Nasjonalmuseet åpner i juni 2022 vil hun få en sentral plass. Det er bare å glede seg.