Tung tids maler – Kunstavisen

Gjennom seks tiår – fra 60-tallet og frem til hun gikk bort 93 år gammel i januar i år – samlet kunstner Beatriz González det som kan betegnes som et omfattende arkiv over Colombias visuelle historie. Til sammen over 100 000 gjenstander, med alt fra møbler til avisutklipp og stoffstykker, postkort, frimerker og små og store bilder med religiøse, folkelige og kunsthistoriske motiver.

Disse gjenstandene brukte hun som utgangspunkt for en hovedsakelig malerisk praksis, som i begynnelsen ofte var satirisk og med glimt i øyet – hun kunne for eksempel gjøre narr av den colombianske overklassens oppheng i det britiske kongehuset – men som etter hvert behandlet langt mørkere temaer, med langt større alvor, i tråd med at situasjonen i Colombia ble stadig mer tilspisset.

Beholdt stilen

I løpet av 80-tallet gikk situasjonen i Colombia fra ille til katastrofal. I 1985 okkuperte geriljagruppen M-19 justispalasset. Da militæret grep inn, brøt det ut en brann. Bygningen ble skadet og rundt hundre mennesker ble drept, blant annet rundt halvparten av Colombias høyesterettsdommere. I etterkant av denne hendelsen uttalte González at hun ikke lenger kunne le.

Samtidig beholdt González hele tiden en leken og fargesterk popkunst-sensibilitet som gjør verkene hennes lett å like.

Bildet som forflatning

Utstillingen viser hvordan González gjennomgående utforsket hvordan bildet og især reproduksjonen av bildet representerte en forflatning. En tidlig serie tar utgangspunkt i avisbilder av et par som tok selvmord. For hver gang bildet ble gjengitt, ble kvaliteten litt forringet, ansiktene litt mer utvisket. Bildets avstand til virkeligheten økte.

Los suicidas del Sisga, 1965, representerer et vendepunkt i González’ praksis. I årene før hadde hun en kritisk, ofte satirisk tilnærming til det å reprodusere europeiske mestere som Velazquez og Vermeer, slik man holdt med på i kunstutdanningene. I utstillingen ser vi hvordan hun tar utgangspunkt i klassikerne, men abstraherer dem; hun zoomer inn på detaljer i bildene, men gjengir motivene detaljløst og med store fargefelt.

Mindre interessante møbler

Etter hvert begynte hun å male på møbler. Som enkeltverk finner jeg disse blant de mindre interessante: Hverdagslige artefakter påmalt diverse motiver knyttet til religion, kvinnekropp, skjønnhetsidealer, mor og barn.

Men i konteksten av utstillingen fungerer disse verkene som nyttige ankerpunkt. De blir stående som en kontrast til politikken, mordene og drapene hun senere skildrer. Samtidig er det som i resten av utstillingen en åpenbar kjønnsdimensjon. Freden, skjønnheten og hverdagen representeres ved kvinnene. Med menn kommer vold. Kvinnene står igjen som gråtende ofre, knuste pårørende.

Speil av lidelsene

I 2016 ble det undertegnet en fredsavtale mellom regjeringen og FARC-geriljaen. Da hadde det gått over 50 år, og nesten en halv million mennesker hadde blitt drept, herunder nesten 200 000 sivile. Det er nettopp ofrene som er Beatriz González' hovedmotiver. Døde kropper, gråtende koner og mødre, går igjen som motiver igjen og igjen.

Slik blir ikke bare motivene, men også González’ oppsamlende praksis et slags speil av konflikten.

Godt grep

Akkurat grepet med å stille ut en del av det oppsamlede visuelle materialet, er sentralt. Etter at man først har sett bildene, henter fremvisningen av de opprinnelige gjenstandene motivene tilbake til virkeligheten. Kanskje er dette et forsøk på å forhindre at publikum, som ikke nødvendigvis kjenner den politiske konteksten for González’ verk, primært oppfatter dem som estetiske objekter.

Slik får Beatriz González’ verk lov til å fortelle historien, uten at veggtekstene blir for dominerende. For dette er en sterk historie, og utstillingen er både god og viktig – heldigvis uten at det siste poenget hamres unødig hardt inn.

Beatriz González

Oslo

Astrup Fearnley Museet

Retrospektiv utstilling med arbeider av Beatriz González (1932–2026)

Samproduksjon mellom Pinacoteca de São Paulo (30.08.25–01.02.26), Barbican, London (25.02–10.05.26), og Astrup Fearnley Museet.

Utstillingen i Oslo er kuratert av Solveig Øvstebø, direktør ved Astrup Fearnley Museet.

12.06 – 11.10