fbpx TV-mediets trollmann

TV-mediets trollmann

Nam June Paik jobbet mye med komponister og dansere. Den banebrytende koreografen Merce Cunningham ble en nær venn, og de jobbet sammen på flere prosjekter. «Merce by Merce by Paik» var hans hyllest til den viktige koreografen. I «Part One: Blue Studio: Five Segments» (1975-76) danser Cunningham en koreografi spesielt laget for videoen. Nam June Paik, Foto/Courtesy: © Estate of Nam June Paik
LONDON (KUNSTAVISEN) Nam June Paik var både fremtidsrettet og global i praksis. Hans kunst har langt på vei snudd verden på hodet ved å bygge bro mellom kunst og teknologi.

«Nam June Paik»
Tate Modern, London, 17/10 2019 – 9/2 2020
Utstillingen skal videre til Stedelijk Museum, Amsterdam, (14/3 – 23/8 2020), Chicago, San Francisco og Singapore

I dag forholder vi oss til skjermer store deler av døgnet. Da Nam June Paik (1932–2006) var ung var TV fortsatt en fersk oppfinnelse. Det første elektroniske televisjonsapparatet ble funnet opp i 1927, men det var først etter andre verdenskrig at TV-apparatene og sendingene fikk en viss utbredelse – i USA. Der tok ting av på 1950-tallet. Her hjemme ble NRKs offisielle fjernsynssendinger åpnet av Kong Olav 20. august 1960. Men det skulle gå tid før sendingene strakk seg ut over de sentrale delene av Østlandet. Fastlands-Norge var først fullt dekket i 1967.

Zenbuddhisme er en sentral rettesnor for Nam June Paik. Installasjonen «One Candle (Candle Projection)» (1989) er blant det siste du møter i utstillingen i Tate Modern. Nam June Paik, © Estate of Nam June Paik Foto: Andrew Dunkley ©Tate / Courtesy: Museum für Moderne Kunst, Frankfurt am Main

Det er en grunn til å ha disse enkle faktaene i bakhodet når vi skal ta en titt på Nam June Paik og utstillingen som er laget med kunsten hans på Tate Modern i London. Det er liten tvil om at få kunstnere eller enkeltpersoner har hatt like stor betydning for vår forståelse av TV-mediets muligheter (og begrensninger) som den sørkoreanske kunstneren. Han har hatt stor betydning for utviklingen av mediets alternative forståelsesrammer.

I en tid da konsumkulturen eksploderte og den kommersielle utnyttingen av det nye mediet gikk hånd i hånd, så han fjernsynsskjermen som et kunstnerisk uttrykksmiddel. Utover på 1950 og 60-tallet brukte han TV-skjermen og kabinettet som skulpturelle elementer. (Dette var før flatskjermens tid da fjernsynsapparatet var et møbel kledd i tre slik at det skulle passe inn som et stasmøbel i folks stuer.) Han laget til og med TV-roboter som kunne bevege seg. På 70-tallet laget han et frempek mot dagens økologiske bevissthet med sin «TVGarden» (1974–77). TV-hagen er noe av det første du møter når du kommer inn i utstillingen i Tate Modern

På 70-tallet laget Nam June Paik et frempek mot dagens økologiske bevissthet med sin «TVGarden» (1974–77). TV-hagen er noe av det første du møter når du kommer inn i utstillingen i Tate Modern.  Nam June Paik, © Estate of Nam June Paik – Single-channel video installation with live plants and color television monitors; color, sound  Foto Andrew Dunkley ©Tate / Courtesy: Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen, Dusseldorf

Da han vokste opp i Seoul var Korea okkupert av Japan. Sammen med sin velstående familie flyktet han til Japan da Korea-krigen brøt ut i 1950. Da var han 18 år gammel. I en tid da det å krysse landegrenser var veldig mye vanskeligere enn i dag ble han raskt en «globetrotter» og en talsmann for den «globale landsbyen» slik den ble beskrevet av den kanadiske medieteoretikeren Marshall McLuhan i 1962. Da hadde Nam June Paik allerede bodd i Tokyo, München og Köln, og var blitt spesielt inspirert av komponisten John Cage og konseptkunstneren Marcel Duchamp. Paik ble en del av den internasjonale Fluxus-bevegelsen, og han brukte alt dette til å utvikle sin elektroniske kunst og avantgarde performancepraksis. Under de senere så berømte sommerkursene i Darmstadt møtte han den banebrytende komponisten John Cage (han med «4’33» (komponert 1952) som består av like lang tid stillhet). I 1959 fremførte Paik sin «Hommage a John Cage: Music for Audiotapes and Piano» i et galleri i Düsseldorf.

Nam June Paik var en pioner fra første stund. Hans interesse for performance resulterte i at han laget gående skulpturer som «Robot K-456» (1964). Nam June Paik, © Estate of Nam June Paik Aluminium, wire, wood, electrical parts, foam and radio-control devices. Dimensions 1830 x 1030 x 720 mm Foto/Courtesy: Friedrich Christian Flick Collection in Hamburger Bahnhof, Berlin

Performancen ble beskrevet slik i en samtidig anmeldelse: «På toppen av stigen satt poeten Helms, som leste fra manus på en toalettrull. Under ham stod instrumentene: to pianoer (det ene uten tangenter), båndopptagere, blikkbokser med steiner, en leketøysbil, et plastikktog, et egg, en glassrute, en flaske med en lysstump, og en spilledåse. Publikum ble oppfordret til å være forsiktige: Trekk tilbake, vær så snill! Ropene fra tyve nødlidende jomfruer runget fra båndene, så kom WDR-nyhetssendingen (tysk radio, red.merk.) ... I fjerde sats, den siste furioso, løp Paik rundt som en gal, saget gjennom pianostrengene med en kjøkkenkniv og veltet deretter hele greia. Pianoforte est morte. Applausen tok aldri slutt.»
(Min oversettelse, sitert fra Tate Moderns katalog)

Samarbeidet med cellisten Charlotte Moorman skapte mye oppstyr på grunn av dristig innhold. Men det hadde også positive virkninger. Nam June Paik, © Estate of Nam June Paik Foto: Andrew Dunkley ©Tate /Courtesy: Walker Art Center, T. B. Walker Acquisition Fund, 1992, Minneapolis. Formerly the collection of Otto Piene and Elizabeth Goldring, Massachusetts

Også i dag ville denne aksjonen vakt oppsikt. Vi kan bare forestille oss hvordan dette ble tatt imot i 1959. Folk flest fikk antagelig aldri høre om dette før flere år etter, selv om media, antar jeg, på den tiden var langt mer åpne for eksperimentelle uttrykk enn kunstscenen opplever at «mainstream media» er i dag. Etter dette tok det fortsatt noe tid før Paik slo igjennom. I 1963 hadde han sin første galleriutstilling i Tyskland, men det var først da han i juni året etter emigrerte til USA og slo seg ned i New York, at han ble en størrelse å regne med. Her traff han og utviklet et samarbeid med den klassiske cellisten Charlotte Moorman, han fikk tilgang til elektronikk og han ble kjent med mulighetene TV-mediet ga. I 1967 ble Moorman arrestert på grunn av uanstendig oppførsel (les: hun opptrådte naken) i en av deres felles performancer, «Opera Sextronique». Det skal ha ført til en større åpenhet for kunstnerisk frihet.

Nam June Paik var blant mye annet spesielt opptatt av zenbuddhisme, som han fant ut knyttet ham og John Cage sammen. I utstillingen kan du se «TVBuddha» (1974) der en Buddha-skulptur ser på bildet av seg selv i en TV-skjerm. Hans livslange utforsking av zenbuddhismen og meditasjonens bevissthetsutvidende potensiale finner du reflektert i «One Candle (Candle TV)» fra 2004, laget bare to år før han døde. Det er en installasjon der flammen på et stearinlys fanges av et kamera hvorfra signalet overføres til en prosjektor som viser bildet av lyset og flammen på veggen – i ulike manipulerte variasjoner.

Marianne Heske var nær venn med Nam June Paik. De var i det samme miljøet og stilte ut sammen flere ganger. Her har Marianne Heske fotografert ham da de spiste frokost i Spring Street i New York i 1987. Til høyre installasjonsbilde fra Marianne Heskes «Petrified Video (Nam June Paik.)» (1993), i en steinrøys etter et ras i Tafjord. FOTO/©: Marianne Heske

Nam June Paik regnes gjerne som den største mediekunstneren i sin generasjon. Han har hatt stor betydning for utviklingen av multimediale kunstuttrykk, som er kommet som en bølge i tiårene etter at han begynte. For eksempel var Marianne Heske i det samme miljøet på 1970- og 80-tallet. De stilte ut sammen flere ganger. Heskes videoarbeid «Voyage Pittoresque» med «Prosjekt Gjerdeløa» (1980) er vanskelig å tenke seg uten innflytelsen fra Paik. Hun har også samarbeidet med ham flere ganger, blant annet i installasjonen «Petrified Video», i en steinrøys etter et ras i Tafjord, i 1993. Paik gjorde også mer «vanlige» konseptuelle aksjoner, som da han dyppet håret i blekk og tegnet en stripe på en strimmel papir som lå på gulvet. «Zen for Head» ble fremført på «Fluxus Internationale Festspiele Neuester Musik» i tyske Wiesbaden i 1962. Det kan ha vært ett av forbildene da Matias Faldbakken sprayet en sølvgrå stripe over vinduene i Galleri Standard (Oslo) i 2007.

Slik kunne jeg fortsatt en god stund. Paiks innflytelse har vært enorm. Men når det koker ned til denne konkrete utstillingen skal jeg innrømme at jeg kom ut av den uten den store begeistringen. Det teknologiske aspektet overskygger det relasjonelle og filosofiske utgangspunktet i litt for stor grad. De tekniske omstendighetene med relativt primitive apparater skaper også en distanse til publikum. Men når det er sagt er det ting her som vil bli sittende i minnet mitt. Og tidvis glimtet fascinasjonen til. Det var flere skulpturer, installasjoner og aksjoner som gjorde stort inntrykk. Tatt i betraktning at jeg bare har sett noen få av hans skulpturer (to befinner seg på Henie Onstad Kunstmuseum, i tillegg til flere objekter i Fluxus-samlingen) og enkelte videoer tidligere, ble utstillingen en bekreftelse av noe jeg har visst lenge, nemlig at det er kunstnerskap som Nam June Paiks som bringer verden videre. Hans bruk av en teknologi som er blitt så vanlig at vi ikke reflekterer over den lengre åpner opp for nye måter å forstå og se verden på.

lars.elton@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.