Skjønnheten selv

Edward Burne-Jones: Prerafaelittene og Norden
KODE 1, Permanenten, Bergen
21. februar – 31. mai 2020

Det må være lov å si at begrepet «skjønnhet» har vært upopulært i kunsten i de siste drøyt hundre årene. Da impresjonistene slo gjennom på 1870-tallet betød det starten på slutten for de skjønnhetssøkende; prerafaelittene, kunstnergruppen som ble stiftet i England i 1848. Edward Burne-Jones (1833–1898) var ikke med fra starten, men han ble assosiert med bevegelsen etter at han brøt med teologistudiene og begynte i lære hos Dante Gabriel Rossetti på slutten av 1850-tallet. Rossetti var en av stifterne av «The Pre-Raphaelite Brotherhood». Brorskapet ble stiftet som en protest mot det rådende kunstsynet som formet undervisningen ved The Royal Academy i London. Da Edward Burne-Jones døde i 1898 var det moderne gjennombruddet i ferd med å sette bevegelsen han tilhørte i skyggen. Hegemoniet i kunstverdenen skiftet, og prerafaelittene ble raskt glemt.

Briten Edward Burne-Jones hadde tett kontakt med resten av Europa. Han dro på studieturer til Italia, og han feiret internasjonale triumfer i Frankrike og Tyskland. Også i Norden kan vi tydelig se hans påvirkningskraft. Han deltok på en stor utstilling i Stockholm i 1897, året før han døde. Prerafaelittene protesterte mot industrialiseringen, men de ble til slutt et offer for den moderne utviklingen. Det er først de siste tiårene at interessen for disse kunstnerne har resultert i utstillinger og publikasjoner i Norden. Den første omfattende presentasjonen av prerafaelittisk kunst i Skandinavia kom på Nationalmuseum i Stockholm så sent som i 2009. Det norske tidsskriftet Kunst & Kultur viet et spesialnummer til prerafaelittene i 2003.

Kodes utstilling i Bergen kommer i forlengelsen av dette. Utstillingen «Edward Burne-Jones: Prerafaelittene og Norden» er kommet i stand med omfattende bidrag fra Tate i London. Den ble vist på Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm, før den kom til Bergen. Initiativet til utstillingen kommer fra Nordic Institute of Arts’ direktør Knut Ljøgodt, som tidligere var direktør for Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Han er utstillingens hovedkurator sammen med Alison Smith, sjefskurator ved National Portrait Gallery i London og tidligere sjefskurator for 1800-tallets britiske kunst ved Tate Britain. Hun hadde også ansvaret for Tate Britains store Burne-Jones-utstilling i 2018. Den ble et solid gjennombrudd for kunstneren, 85 år etter den forrige separatutstillingen på Tate.

«The Wheel of Fortune» («Skjebnens hjul» 1875) er ett av hovedverkene i utstillingen. © Edward Burne-Jones – Foto: Musée d'Orsay, Paris

Utstillingen i Bergen er en visuell skjønnhetsopplevelse. Edward Burne-Jones var en detaljenes mester. Han brukte farger for å skape harmoni, og motivene har en overjordisk, esoterisk skjønnhet ved seg. Utstillingen viser over 50 av hans verk. Det inkluderer flere hovedverk, som «Love and the Pilgrim» (1896-97), «The Wheel of Fortune» (1875) og utkastet til «King Cophetua and the Beggar Maid» (cirka 1883-84). I tillegg kommer det store gobelenget «The Adoration of the Magi» (1894) og bokverket «The works of Geoffrey Chaucer» (1896), som han laget sammen med sin nære venn William Morris, en sentral person i Arts and Crafts-bevegelsen. De traff hverandre allerede på teologistudiet i Oxford, men de fant seg ikke til rette og satset på kunsten begge to. De to samarbeidet tett i en årrekke.

Arts and Crafts hadde det til felles med prerafaelittene at de ønsket å forskjønne hverdagen og nå ut til vanlige folk. Prerafaelittene var kritiske til Victoria-tidens kommersielle kunstsyn, og søkte tilbake til middelalderen og den tidlige renessansens stiluttrykk – alt som var før Rafael. De hevdet at Rafaels kunst representerte et forfall, og søkte skjønnheten i naturen og en realistisk gjengivelse som en representasjon for klare ideer. Så ble da også prerafaelittene sentrale som forløpere for den kortlivede, symbolistiske bevegelsen som blomstret rundt århundreskiftet.

Edward Burne-Jones interesserte seg for norrøn mytologi. Han illustrerte blant annet Sigurd Jorsalfare. «Sigurd the Crusader» engraved by the Dalziel Brothers (1862). © Edward Burne-Jones – Foto: Tate, London

Kommersiell suksess var ingen målestokk for Edward Burne-Jones. Hans første oppdrag var en altertavle til en kirke i Brighton. Da han skjønte at menigheten ikke så detaljene i «Bebudelsen og kongenes tilbedelse» (1861) fra den andre siden av kirkerommet, malte han en ny versjon. Den nyrestaurerte originalen som vises i utstillingen, hadde vært lagret i årevis før den nå vises igjen. Det er grunn til å studere detaljene, særlig i sidepanelene, der han har brukt «pastiglia», en gipsgrunning for å skape relieff under den skinnende malingen. Hans mål var å skape åndelig oppbyggelige arbeider for et bredt publikum: «Jeg ønsker store oppgaver og store rom slik at vanlige mennesker kan se dem og si Åh! – kun Åh!»

Arts and crafts-pioneren William Morris og Edward Burne Jones (til venstre) jobbet sammen hele livet. De var venner fra studietiden. © Foto: Frederick Hollyer / National Portrait Gallery

Samme år var han en av grunnleggerne av designerkollektivet Morris & Co., som ble sentrale i Arts and Crafts-bevegelsen. Her tegnet Burne-Jones møbler, glassmalerier og tepper for kirker og boliger. Arbeidet han og William Morris gjorde sammen la vekt på håndverkets kvalitet, noe de mente var i ferd med å gå tapt i den industrielle revolusjonen de stod midt oppi. Burne-Jones jobbet med kunstindustri og billedkunst parallelt. Senere i karrieren utviklet han sansen for skarpe detaljer i maleriet, og rammet gjerne figurene inn med en strek. Motivene hentet han fra middelalderballader, myter og kristne fortellinger.

Edward Burne-Jones og prerafaelittene fikk stor innflytelse også i nordisk kunst. Her hjemme ser vi det tydeligst hos tekstilkunstneren Frida Hansen og maleren og grafikeren Olaf Lange. To kunstnere som nå har fått sin renessanse. Det er ikke like opplagt for meg at Edvard Munch er innlemmet i utstillingen, men hans bilder er inkludert som et eksempel på innflytelsen Edward Burne-Jones hadde på den symbolistiske bevegelsen.

Denne utstillingen kan anbefales først og fremst for skjønnhetsopplevelsene. Men den er også interessant fordi den viser Edward Burne-Jones’ sterke, sosiale bevissthet i en tid ikke ulik vår egen. Det sene 1800-tallets industrielle revolusjon skapte enorme omveltninger i folks hverdag, på samme måte som vi opplever med den digitale revolusjonen. Han var et universalgeni som jobbet med mange ulike uttrykk og teknikker. Men én ting var ufravikelig: Han leverte alltid kvalitet av ypperste klasse. Det er en holdning noen og enhver kan la seg inspirere av.

lars.elton@kunstavisen.no