Sånn skal det gjøres!

Paris 
Grand Palais 
Toulouse-Lautrec 
Résolument moderne 
Står til 27. januar 2020 

Med forestående åpninger av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Munchmuseet er det bygget opp forventninger til at Oslo skal bli en kunstdestinasjon av europeisk format. Målestokken blir lagt i forhold til institusjoner og utstillinger utenfor Norge og i faglige mål definert av et kunsthistorisk fagfellesskap. Det gjelder å finne modeller for den beste praksisen med hensyn til forvaltning, samling, forskning og formidling. Når det gjelder utstillinger av spesiell relevans for å veie de norske institusjonene, er det som presenteres i Paris, London og New York, fortsatt av særlig relevans. Spesielt gjelder dette historiske utstillinger av kunst som har hatt betydning for den norske kunsthistorien, og bidrar til å forme vår oppfatning av den.

En klar vinner 

For å belyse utfordringene vi står overfor, vil jeg ta for meg utstillingen Toulouse-Lautrec som er et desidert høydepunkt blant de mange historiske utstillinger som har vært vist høsten 2019 i Paris – Leonardo da Vinci, El Greco og Edgar Degas får ha meg unnskyldt. Utstillingen finner sted på Grand Palais i regi av La Réunion des musées nationaux – Grand Palais. En organisasjon som med sine 1000 ansatte er en kulturfabrikk for utstillingsproduksjon, publisering og formidling. Arbeidet er basert på et teamwork der ekstern ekspertise og samarbeid med andre institusjoner og museer inngår. For å holde dette svære apparatet i gang kreves en virksomhet som tiltrekker seg det store globale publikum av kunstturister, men må også oppleves som relevant for et velskolert og ofte spesialisert kunstpublikum. Det er en kombinasjon som gir lite rom for eksperimenter og får med det en viss konserverende karakter. 

På god avstand fra samtidskunstens krav om aktualitet og nyhetsverdi 

Grand Palais´ overdådige bløtkakebygg i glass og metall ble bygget i anledning verdensutstillingen i Paris 1900. Det krever at hver eneste ny utstilling får eget design for ikke å drukne i den opprinnelige og prangende utstillingsdekoren. Det mest tydelige grep i Toulouse-Lautrec – monteringen er en løsning der man har unngått rette vinkler som skaper kroker, og med det propper i folkestrømmen gjennom de smale og lange korridorliknende lokalene. Det er som om man ledes ubemerket fra bilde til bilde langs en lang kjede av skjermer i stedet for å gå fra rom til rom. 

Utstillingen er i hovedsak kronologisk ordnet, med dominerende temaer innenfor de enkelte avsnitt. Fra en forsiktig begynnelse der han tilegner seg et akademisk preget figurmaleri under ledelse av Leon Bonnat og senere Fernand Cormon (begge kjente navn blant de mange norske kunststudentene i Paris i samme periode). Hver gang han står ved skilleveier velger han i motsetning til hva norske kunstnere gjorde – med unntak av Munch – den kunstnerisk mest radikale og utfordrende veien videre. 

Fra beskyttet på landet inn til storbyens heksegryte 

Henri de Toulouse-Lautrecs brudd med en hierarkisk tenkning viser seg gjennom måten han omfavner den nye medierevolusjon han sto midt oppe i på. En medierevolusjon med forankring i fremveksten av en aggressiv varekapitalisme, der reklamen invaderer det offentlige rom og alt, selv mennesker, er til salgs. Gaten ble en scene avgrenset av fasader og gjerder gjenklistret av plakater som utbasuner den kommersielle kulturen den moderne storbyen hvilte på. Toulouse-Lautrecs interesse for folkelige kunstformer peker på en omforming av standssamfunnet med røtter i en organisering ut fra tilgang og eierskap til jordeiendom, slik kunstnerens egen familie hadde sine røtter tilbake til føydaltiden, til en moderne kapitalisme. 

Toulouse-Lautrecs glupske appetitt på det urbane livs fristelser, fremstår i dette perspektivet også som et brudd med en livsform preget av repetisjoner av innøvde sedvaner og tradisjon til fordel for eksperimenter, grenseoverskridelser, skiftende identiteter, sosial mobilitet og økonomisk usikkerhet. Hans tilværelse ble preget av en brå overgang fra livet i et slott på landsbygda til en leilighet med kort vei til Montmartres fristelser; dansebuler, horehus og barer. Livet i byen førte ham ut på et skråplan som i kjølvannet av alkoholisme og fremskreden syfilis endte med en tragisk død i ung alder. 

En stil i takt med tidens hissige rytmer og utfordrende livsstil

Opplevelsen av rom manipuleres i bildene ved å veksle mellom et tradisjonelt sentralperspektiv, raske forskyvninger av størrelser og oppløsning av rommet til flater. De store litografienes funksjon som reklameplakater i offentlig miljø på 1880–90-tallet, tvinger fram en forenkling i retning av voldsomme fargekontraster og markering av konturer med svarte linjer. Gjentagelse av de samme formene samler seg til dynamiske abstrakte ornamenter. Toulouse-Lautrec er ikke fremmed for å bruke repetisjon og serialitet eller for å hente tekniske grep vi kjenner igjen fra koblinger av bilder i serier for å fremstille en bevegelse: bruk av synsbedrag for å skape illusjoner om bevegelse. Viljen til å bryte ned tradisjonelle stilkategorier svarer til hvordan han bryter ned hierarkiet mellom de ulike mediene – innenfor bildekunsten tegning, grafikk, maleri. Noen av hans mest interessante arbeider utgjør en krysning av tegninger og maleri, ofte malt på plater og med en vibrerende koloritt.

Bildene drar fordel av impulser og kryssbefruktning mellom tradisjon og innovasjon, ikke minst fra nye teknikker innen reproduksjonsmedier, fotografi og underholdningsindustriens bruk av bevegelige bilder. Hans suverene forakt for hele den klassiske kunsten og det sjangerhierarkiet han var opplært i gjennom både sin kulturelle bakgrunn og skolering kommer til uttrykk i den kunstneriske frihet han utfolder i skildringen av møtet mellom representanter for ulike klasser i promenadegater, dansescener og bordeller. Han problematiserer også kjønnskategorier og ikke minst asymmetriske kjønnsrelasjoner. Ofte tyr han til karikaturen når han skildrer pengesterke, ekle og forfalne menn som er like ved å slurpe i seg unge kvinner som spiller ut de mest klisjeaktige formuleringer av kvinner som katte-vesener. Det finnes flere fotografier som viser hvordan Toulouse-Lautrec iscenesetter sin egen kjønnsidentitet.

Anarkisme, modernisme og individets frihet

I like stor grad som han retter blikket mot samspillet mellom mennesker, er han opptatt av det særegne ved individet. I samtidens urbane kontekst, peker det mot den betydning anarkismen hadde for franske intellektuelle på det sene 1800-tallet. En ideologi som forente et kritisk blikk på de styrende klasser, med et blikk for enkeltskjebner og individuell livsutfoldelse. I Toulouse-Lautrecs tilfelle blir interessen for individet understreket gjennom hans varierte portrettkunst som spenner fra dybdeborende psykologiske studier til de rene karikaturer. Karikatur og deformasjon er forøvrig to elementer som sammen med kraftige farger peker mot den betydning han fikk i utviklingen av ekspresjonistisk kunst.

Av særlig interesse er måten han bidro til å nøre opp under kulten av celebriteter knyttet til underholdningssfæren. Han fremstår som sin tids Andy Warhol når han følger danserne Jane Avril, La Goulue, Louis Fuller og sangerne Yvette Guilbert og Aristide Bruant i avgjørende avsnitt av deres karriereoppbygging og skaper bilder av dem som nok både i samtid og i ettertid, har blitt forbilder for hvordan artister kan bruke bilder som ledd i oppbyggingen av et offentlig image. Der slikt tidligere var forbeholdt øvrighetspersoner og superrike, mens borgerne ble skildrer mest mulig nøytralt, utformes celebritetsportrettet som del av en imagebygging innenfor hva som kan oppfattes som en egen klasse av underholdningsstjerner.

Forskjellige innfallsvinkler

Der den forrige store presentasjon av Toulouse-Lautrec i Paris i 1991 vektla kontekst og den sosiale ramme kunstneren virket innenfor, blir verkene nå belyst gjennom et prisme av forskjellige tilnærminger som problematiserer forholdet mellom formen og den mangefasetterte virkelighet de forholdt seg til i sin samtid. Det er fristende å forbinde grepet med en ny formalisme som har preget både kunst og kunstforståelse de seneste tjue årene, etter perioder der sosial kunsthistorie dominerte 1970-tallet og postmodernismens dekonstruksjoner 1980-tallet. I etterkant av disse paradigmene har det vokst fram en generell bevissthet om at form ikke er et nøytralt hylster rundt et idéinnhold, men inngår i en dialektikk der de ulike faktorene er del av et sammensatt forløp av gjensidige påvirkninger – uten at det hele er samlet i ett overordnet fortellergrep. Det er en tendens i tiden å gi kunstverket en høynet status som noe mer enn en illustrasjon av et overgripende kuratorperspektiv. I det hele tatt er utstillingen et eksempel på hvordan den allvitende kurator som utstillingsprodusent i de senere år har blitt kraftig redusert og nå blir del av et utstillingsteam av mer likestilte aktører.

Vekten på dialektikken mellom form og innhold motvirker en biografisk lesning av hans kunst. En slik lesning har preget mye av litteraturen og ikke minst populæroppfatninger av kunstneren formidlet, blant annet, gjennom film. Det er fristende å knytte hans blikk for marginale eksistenser i det borgerlige samfunn med måten han selv led under et utenforskap, som følge av en genetisk overført sykdom som resulterte i hans kortvoksthet. Dette i kombinasjon med en fallulykke som forkrøplet bena. Her bør man likevel være forsiktig med å koble person, kunst og biografi idet hans holdninger går igjen hos en stor gruppe unge kunstnere på 1880-90-tallet, som han var del av og omgangsvenn med.

I den grad utstillingen er preget av et kuratorisk hovedgrep i forståelsen av Toulouse-Lautrecs kunst, så er det å se den som et svar på omformingen av det sene 1900-tallets virkelighetsoppfatning. En virkelighetsoppfatning som fulgte av nye bildeteknologier som bestrebet seg på å fange inn bevegelse og forandring, enten det dreide seg om endring knyttet til politikk, økonomi, teknologi, estetikk eller moral i et stadig mer komplekst samfunn.

En tiltakende nyansering

Kompleksitet er et nøkkelord i forståelse av det aktuelle kuratoriske grepet. I overensstemmelse med dette er det heller ingen påtrengende tekster som skal formidle kuratorens autoritative synspunkter. Som seg hør og bør i dag er også formidlingen, i likhet med oppbyggingen av utstillingen, basert på informasjon som formateres lagvis som i en hypertekst, der man kan navigere fritt og ta med seg hva man føler man har behov for. Alt ut fra egne forutsetninger. Den historiske utstilling som sjanger, har den fordel at for hver generasjon som tar for seg det samme kunstneriske materialet, vil forståelsesrammen ha endret seg og åpner opp for nye tolkninger. Lag på lag av tolkninger munner over tid ut i et mer og mer nyansert bilde. Utstillingen Toulouse-Lautrec er med sine 225 arbeider, en forbilledlig modell og strålende oppvarming for det vi bør forvente oss av en monografisk utstilling på ypperste nivå når våre to nye institusjoner i Oslo åpner dørene.

lorents@online.no