Intervju med Tiril Hasselknippe, Jessica Williams og Marie Buskov PAUSEROMSPLAKATER – Takk fra kunstnere til sykepleiere
Pauseromsplakater (Instagram: @pauseromsplakater) er et kunstprosjekt som er dedikert til pauserom for sykepleiere rundt om i hele landet – som en takk for det viktige arbeidet de gjør under corona-krisen. Kunstprosjektet er støttet av Fritt Ord.
Kunstneren Tiril Hasselknippe (f. 1984) er initiativtager til prosjektet. Hun bor og jobber i New York i USA. Pauseromsplakater er blitt et dugnads- og solidaritetsprosjekt. Kunstneren Marie Buskov søkte Fritt Ord om støtte og fikk tilslag, og kunstneren Jessica Williams, som driver trykkeriet Hverdag Books i Oslo, trykker og distribuerer «pauseromsplakatene». En gruppe dyktige kunstnere har takket ja til å være med, blant annet: Marianne Heier, Lotte Konow Lund, Anders Smebye, Bjørn Bjarre, Andrea Bakketun, Thora Dolven Balke, Espen Dietrichson, Eline Mugaas, Christian Tony Norum, Melanie Kitti, Silje Linge Haaland, Jessica Williams, Carl Mannov, Terje Nicolaisen, Marianne Bredesen, Marie Buskov, Anders Dahl Monsen og Hanne Lippard. Plakatenes motiver er svært forskjellige med hensyn til form, farger, komposisjon og uttrykk, og formidler alle enorm takknemlighet overfor arbeidet som gjøres.
Jeg kontakter initiativtager og kunstner Tiril Hasselknippe (f. 1984, magentaplains.com) for å få mer informasjon om prosjektet og videre planer.
Hvordan oppsto idéen til kunstprosjektet Pauseromsplakater?
Da pandemien bredde seg utover begynte jeg å få eksistensielle tanker om det meste, og også rundt kunst og dets rolle. Men så postet en kollega her i New York, Elizabeth Jaeger, om en henvendelse hun hadde fått av en sykepleier hun kjenner som jobber på intensivavdelingen på Lenox Hill (Lenox Hill ICU, Manhattan). Sykepleieren lurte på om det fantes kunstnere som ville lage noe oppmuntrende til pauseromsveggen deres. Noe de kunne se på som var menneskelig og motiverende i det utfordrende covid-19-utbruddet, og at de trengte all hjelp de kunne få. Sammen med en rekke andre kunstnere deltok jeg i Elizabeths opprop. Vi lastet hver våre tegninger og dikt til en googledrive-mappe, og sykepleier Cady Chaplin printet de ut. Først var de bare i sort-hvitt, og så fikk de tak i en fargeskriver. Jeg ble så rørt av sykepleiernes henvendelse til Elizabeth. Vi vil jo hjelpe, lage, og gjøre det vi kan. Og jeg tenkte at hjemme i Norge kan vi få det gjort, på en eller annen måte. Jeg tok kontakt med Sykepleierforbundet på Facebook for å se om jeg kunne få kontakt med noen der, og finne ut av om de var åpne for kunst på pauserommene rundt om. Jeg fikk svar ganske umiddelbart om at det var de, og dialogen gikk i gang. Videre sendte jeg en melding til Marianne Heier, Lotte Konow Lund og Eline Mugaas. De var, som jeg håpet, veldig entusiastiske, og derfra inviterte vi et par hver som også inviterte noen til. Plutselig var vi 30 i gruppetråden, hvilket var maks antall ifølge instagram.
Pauseromsplakater følges av en tekst hvor dere takker dem «som gir alt for oss alle», at dere ønsker å vise solidaritet, vise at dere verdsetter arbeidet de gjør og at dere håper plakatene kan gi glede og være til oppmuntring og refleksjon. Hva er tilbakemeldingene fra sykepleiere og sykehus?
Vi har fått meldinger fra sykepleiere som takker for prosjektet og det føles veldig godt. Plakatene har gått ut til de hardest rammede intensivavdelingene som har en hverdag vi ikke helt kan forestille oss, og kanskje i fremtiden, når trykket er litt lettere, kan vi få en bedre forståelse av hva prosjektet har vært for folk.
Hvor mange kunstnere har du fått med på prosjektet?
42 kunstnere sammenlagt.
Hvordan organiseres Pauseromsplakater?
Først var det hovedsakelig gjennom chat-gruppen på instagram, og så fløt det mer og mer ut i epost-tråden. Det ble en naturlig progresjon der de som involverte seg over tid utgjorde kjernegruppen, slik at vi kom i mål med det praktiske som budsjetter og søknader.
Hvordan distribueres plakatene?
Hver kunstner laster opp sitt bidrag til en googledrive-mappe, hvorpå Jessica (Williams) bearbeider og trykker de opp i ønsket opplag på sitt trykkeri i Myntgata. Videre blir de sendt ut i en mappe bestående av 20 plakater adressert til de tillitsvalgte på listen over avdelinger vi har fått fra Sykepleierforbundet. Det er kun Jessica som håndterer plakatene og hun har på seg maske og hansker.
Hvem har ansvar for innramming og montering?
Vi tok en diskusjon innledningsvis på format og teknikk, og målet var å få en fin kunstopplevelse via taktiliteten og abstraksjonen som risotrykk gir, samtidig var det et lett gjennomførbart prosjekt. Særlig for de tillitsvalgte sykepleierne som mottok plakatene og fikk i oppgave å henge de opp. Det måtte ikke bli en byrde. Derfor er de i størrelsen A4 og er uten innramming slik at det å henge opp 20 kunstverk tar fem-ti minutter med teip eller stifter. En plakat som er innrammet oppleves også annerledes enn en uten, og jeg tenker i dette tilfellet er det fint å ikke ha noen barriere mellom sender og mottaker.
Du opplever corona-krisen i New York på nært hold. Hvordan påvirker dette livet og arbeidet?
Det er surrealistisk, og sikkert på mange måter likt som overalt ellers. Jeg vil si at det likevel er noen forskjeller som stikker seg ut for meg. Er det noe som er vakkert med New York er det mangfoldet av mennesker og kulturer. Er det noe som gjør ekstra vondt så er det de ekstreme forskjellene mellom de som har og de som ikke har. Helsesystemet her funker ikke i det hele tatt med mindre du er rik og/eller har en god jobb med fast ansettelse som gir deg privat helseforsikring. Du har gode og dårlige skoler, gode og dårlige levekår. Det finnes ikke offentlig tilbud for psykisk syke, og de fleste ender hjemløse eller i fengsel. Ytterpunktene i samfunnet lever side ved side, og ofte er det de som har minst som fasiliterer livsstilen til de som har mest. Dette blir helt prekært i en pandemi-kontekst. Hvem har råd til å være hjemme og hvem har det ikke? For hvem har disse essensielle jobbene som må ut på jobb hver dag? Ikke uventet, men likevel hjerteskjærende er det en veldig skjevt fordelt prosentandel av de med afroamerikansk og latinamerikansk bakgrunn som dør av covid-19. Og det er mange som dør her. Jeg klarer ikke stenge av og ikke føle på den urettferdigheten, og det påvirker meg en hel del. Jeg har det siste året tenkt på hvordan å kunne utvide kunstnerskapet mitt til også å inneholde sosiale prosjekter med mennesker som ikke har tilgang til den hvite kuben, og dette er blant annet påvirket av tiden her.
Har dere videre planer med Pauseromsplakater? Fortsetter prosjektet?
Nå er vi i gang med del 2, og kan inkludere flere kunstnere og sende ut til hundre pauserom til. Det hadde selvsagt vært veldig flott å utvide, og vi kommer til å gi det et forsøk.
Kunstneren Marie Buskov (f. 1980, www.mariebuskov.com) fikk oppgaven å søke om midler fra Fritt Ord, hvilket hun lykkes med! Jeg kontakter henne for å høre mer om prosessen.
Det var du som kontaktet og søkte midler fra Fritt Ord. Hvordan forløp prosessen?
Jeg ble invitert til å lage en plakat til prosjektet en av de første dagene etter at man virkelig forsto omfanget av krisen – eller, man var vel egentlig litt i konstant unntakstilstand, holdt seg hjemme og oppdaterte nyheter hvert femte minutt. Å kunne bidra, og samarbeide med andre selv om vi ikke kunne møtes, føltes spesielt meningsfylt. Alle de deltakende kunstnerne i pilotprosjektet kommuniserte via en gruppe på instagram, og det var en veldig entusiastisk stemning. Lotte Konow Lund tipset om at Fritt Ord hadde satt av en større pott til prosjekter som følge av koronakrisen. Men søknadsfristen var først 31. mars, og vi hadde veldig lyst til å få plakatene ut så fort som mulig. Jeg foreslo derfor å ringe Fritt Ord for å høre om mulighetene, og skrev en søknad om støtte.
Hvordan ble Pauseromsprosjekter møtt i Fritt Ord?
Prosjektet ble møtt med største velvilje, fleksibelt og imøtekommende. Vi fikk bekreftet søknad og budsjett til det første pilotprosjektet på en og samme dag. Støtten til del 2 fikk vi med søknad til den ordinære fristen.
Pauseromsplakaters instagram-konto er en viktig del av prosjektet. Når ble den opprettet og hvordan blir den mottatt?
Instagram-kontoen ble opprettet da prosjektet startet, som en måte å distribuere prosjektet bredere. Det er god oppslutning, og vi håper at det etterhvert kommer bilder av plakatene fra pauserommene.
Kunstneren Jessica Williams (f. 1986) er født i Alaska, vokste opp i blant annet Texas og NYC, og kom til Norge for ni år siden. Hun driver trykkeriet Hverdag Books i Oslo som har spesialisert seg på artists books (kunst i bokform, se: https://guides.library.yale.edu/c.php?g=295819&p=1972526). Hun trykker og distribuerer plakatene i Pauseromsplakater og er blitt en sentral og viktig person i prosjektet.
Når og hvordan ble du trukket inn i prosjektet?
Det var sent på en fredag kveld at jeg fikk en kort og litt mystisk e-post fra Anders Smebye, som jeg kjenner så vidt fra KhiO. Han skrev at en gruppe kunstnere ville lage plakater for å sende til pauserom i sykehus rundt hele landet, og lurte på om jeg kunne hjelpe. Tiril var med på tråden, og jeg kjente navnet hennes siden vi gikk nesten samtidig på både Cooper Union og Kunsthögskolen i Malmö.
Hvilket oppgaver utfører du?
Jeg ble spurt om jeg kunne trykke plakatene til pilot-prosjektet, samt gi veiledning til kunstnere når de skulle forberede trykkefiler og være ansvarlig for distribusjon. Etterhvert, når prosjektet skulle utvides og midler skulle søkes, ble jeg med på å planlegge budsjetter og få inn flere. Det finnes flere riso-trykkerier i Norge, og det virket naturlig å få flere med. Da tok jeg kontakt med Norsk Risoforening, som jeg er både styremedlem og medgrunnlegger i. Sammen kontaktet vi andre som kunne være interessert i å både bli med på og å støtte prosjektet. For oss er tverrfaglig samarbeid både viktig og givende. Så i tillegg til Fritt Ord, har del 2 av prosjektet fått støtte fra Grafill Illustrasjon.
Hva slags teknikk er plakatene trykket på?
Plakatene er trykket med risografi, som er en trykketeknikk som ligger et sted mellom det analoge og digitale, og som er både miljøvennlig og kostnadseffektiv for mange prosjekter. Med riso trykker man ett lag med farge om gangen, slik som i silketrykk og i offsettrykk. Fargene som brukes i Riso er delvis gjennomskinnelige, som betyr at de blander seg lett når du trykker flere farger over hverandre. Mulighetene er dermed mange når det gjelder å produsere fargesterke og unike trykk. Teknikken er relativt ny i Norge, og jeg har æren av å være den som bragte den hit da jeg var masterstudent på Kunstakademiet tilbake i 2011. De maskinene jeg kjøpte inn til studioet mitt ble senere grunnlaget for det nåværende Publiseringsverkstedet på KhiO.
Fortell litt om Hverdag Books, når det ble etablert og hvordan du driver?
Hverdag Books ble grunnlagt i 2016 hovedsakelig som et utløp for kunsten min. Før det drev jeg et annet forlag mellom 2011 og 2014 som ga ut forskjellige eksperimentelle utgivelser med over 100 kunstnere fra hele verden. Da jeg drev den, slet jeg litt med å lage egne ting. I tillegg var jeg student og arbeidet ble gjort uten pengestøtte. Fram til nå har Hverdag Books gitt ut mine prosjekter samt noen få samarbeidsprosjekter. Siden 2018 har det også vært drevet som et publiseringsverksted, og jeg har hatt gleden av å jobbe med mange forskjellige – fra kunstnere og gallerier til designere og dansere. Siden 2011, og som Hverdag Books, har jeg også holdt foredrag og workshops om både selvpublisering og risografi.
Fra 2020 skulle Hverdag Books utvides til å gi ut verk fra andre med utgangspunkt i hverdagen: jeg liker å si at Hverdag Books lager ting til og om hverdagen. Dessverre har corona kommet litt brått på, og de planlagte utgivelsene må utsettes til 2021. F.eks. skulle en kunstner fra Island gi ut en bok, men hun har et undertrykt immunsystem og da er det verken lurt eller mulig for henne å reise til Oslo for å lage den.
Lykke til videre med prosjektet, Tiril, Marie og Jessica, og til alle kunstnerne som bidrar!