fbpx Nyskapende ur-skulptur med en dæsj Trollkrem

DEL 2 Nyskapende ur-skulptur med en dæsj Trollkrem

Portrettbilde av Jennie Bringaker fra en fotoserie i forbindelse med utstillingen Gewaltkunstwerk i Kristiansand Kunsthall i 2011 © Jennie Bringaker/BONO 2020. Foto: William Lacalmontie.  
Fortsettelse av intervjuet med Jennie Bringaker.

Dine arbeider har tidligere vært knyttet opp til fysiske og performative handlinger, som en del av performance, men synes nå mer å stå på egne bein – alene i rommet. Hva er grunnen til det?
For meg har det vært en helt naturlig overgang fra performance og scenekunst til figurativ skulptur og tegning. Jeg jobber fortsatt med kropper og karakterer. De manifesterer seg bare på en annen måte, ut av kroppen min. Nå lever de mer sitt eget liv, på egenhånd, også uten at jeg trenger å være tilstede. Jeg har ikke lenger et sterkt behov for å gestalte disse figurene selv, det jeg lager kan ha selvstendige liv, og selv om det er jeg som har satt dem til verden, så er de ikke lenger min eiendom. Eller altså, det er jo litt rart sagt, i og med at nå, for første gang må jeg forholde meg til dette med å selge kunst. Så det er et slags paradoks der kanskje. Men det ligger noe i at jeg ikke lenger ønsker å være tilstede når andre opplever det jeg lager. Så om det var mulig, hadde jeg gjerne latt være å befinne meg på egne åpninger. Det kjennes rart og unødvendig. Hva har jeg der å gjøre? Arbeidene mine er der, det burde egentlig holde. 

Mange sliter i dag med fremmedgjøring overfor kroppen. Har du fått den type reaksjoner på skulpturene dine?
Altså, det var et par menn som så utstillingen jeg hadde på Norsk Billedhoggerforening som mente det var mye «føding» der inne. Det var egentlig ikke så skrekkelig mye av det, men det var vel mer enn nok for deres smak. For meg er disse skulpturene heller en form for ikoner, det vil si, et bilde av en menneskelig tilstand som handler om et slags kretsløp. Hodet til moren på den ene siden, og hodet til barnet som stikker ut på den andre. Det er begynnelse og avslutning på samme tid. Det er jo litt som de gamle fruktbarhetsfigurene, med store oppstilte kjønnslepper og erigerte peniser. En slags karikatur av menneskekroppen, samtidig som det er en hyllest til den. Hyllest og karikatur i samme figur, da er en inne på noe, tror jeg. 

Jennie Bringakers skulptur «Miriam» (2018) som ble vist i utstillingen GRIPP (sammen med Ingrid Eggen) på Tenthaus i 2018 © Jennie Bringaker/BONO 2020. Foto: Tenthaus  

Mor og barn-motivet er en gjenganger i kunsthistorien. I utstillingen din i Tenthaus Oslo i forfjor (som du viste sammen med Ingrid Eggen) viste du en sterk liten skulptur, Miriam, en slags urform av en sliten  kvinne som satt på huk i et hjørne i et dunkelt utstillingsrom – med et barn som klamret seg fast i morens hår på hodet hennes. Hvordan ble skulpturen til?
Den skulpturen bare spratt ut av meg på en halv dag, det var som at den hadde ligget latent der lenge. Det var også første gang jeg modellerte noe såpass stort med leire, og i hvert fall første gang jeg laget noe form for armatur! Jeg laget den på soverommet der vi nylig hadde flyttet inn, før senga var på plass. Ved siden av klesvasken som hang til tørk. Armaturet var skrudd fast i en krakk, så da jeg leverte skulpturen til Bo Bisgaard som støpte den for meg, så hang krakken fast. Det var litt utfordrende å få den inn i bilen, kan du si.

Hva betyr arkeologi for deg?
Jeg drømte om å bli arkeolog da jeg var barn, jeg skulle spesialisere meg og bli egyptolog, mente at jeg kanskje kunne være reinkarnert fra denne tiden. Nå fascinerer arkeologi meg akkurat like mye, men kanskje på et annet plan. Ikke bare er det interessant å lære om det å være menneske for tusener av år siden gjennom det vi finner fra disse, men det er også noe med det visuelle i bildene fra et funnsted, hvordan gjenstander og kropper sakte avdekkes under jorda, eller i havet eller hvor de nå oppdages. Det sier også noe om, ikke bare tiden som har gått, jordmassene som har flyttet seg, naturkreftene bak dette, men også noe om hvordan mennesker alltid har hatt et bevisst forhold til dette med plassering av objekter, tegning, helleristninger, kropper. Jeg holdt nylig et kurs i skulptur på KHiO (Kunsthøgskolen i Oslo) der studentene skulle lage sitt eget gravsted med keramiske objekter; det ble laget knokler, headsets og røykpakker og diverse i leire og porselen. I forbindelse med dette  gjorde jeg endel bildesøk på nettet av funn og gravsteder. Det er noe så skulpturelt med disse anrettede kroppene i jorda, og det kan kanskje høres respektløst ut, det er jo avdøde mennesker der snakk om, men når en ser på hvordan knoklene og kropper er posisjonert og på en måte anrettet i gravene, så er de, i mange tilfeller, lagt sånn for å uttrykke noe, særskilt, enten det er sosial status eller relasjon mellom ektefeller, mor og barn og lignende. En av favorittgravene mine var en kvinnelig sjaman som var begravet liggende i fosterstilling og rundt henne, i en sirkelform, var det gravlagt blant annet 18 skilpaddeskjell, skjeletter av villsvin, ørn og villku. Jeg har en god venninne som er arkeolog med spesialfelt i yngre steinalder, og har lært utrolig mye av henne. Vi har en fast tradisjon i en gammel vennegjeng med hytteturer, og da blir det mye prat om gullgubber, kokekar i såpestein og annen «nerding». Jeg har alltid vært dypt fascinert og samtidig så ekstremt livredd for døden, så dette med arkeologi og gravsteder har en helt særegen appell til meg. I tillegg er jeg oppvokst med å bli dratt rundt på gravhauger av min far i områdene rundt Tønsberg der han vokste opp. 

Jennie Bringakers skulptur «På kne» (2019) som ble vist i hennes separatutstilling Pillow talk Bestiary i Billedhoggerforeningen i 2019 © Jennie Bringaker/BONO 2020. Foto: Istvan Virag  

Hvis jeg nå skal nevne kunstnere og kunstverk som inspirerer meg, så finnes det selvsagt samtidige eksempler på det, men det er særlig fruktbarhetsfigurer, helleristninger og huletegninger fra steinalder og jernalder som fascinerer meg. Og da tenker jeg egentlig ikke kun på dette vi har i Norge lokalt, men mer globalt på de tidlige kunstformene som var så umiddelbare og knyttet til de menneskelige erfaringene. Dette med lommeskulpturer er så fint. At det blant annet ble laget så mange små figurer, nydelig utskårne i tre, stein eller bein, som skulle bæres i lomma, eller i en pose. Som passet perfekt i hånden og skulle berøres. 

Dine seneste skulpturer, Blue Ladies, i glasert terrakotta(?) gir meg assosiasjoner til Venus av Willendorf, en ca 30 000 år gammel kalksteinsfigur som ble funnet i Østerrike i 1908, en slags universell og overdrevet kvinnekropp. Har denne inspirert deg?
Det har den absolutt! Vi hadde en liten gipsavstøpning stående hjemme da jeg vokste opp, og jeg minnes at jeg spurte moren min om hvorfor hun hadde så mange fettvalker og så lite hode. Jeg tror det førte til en samtale om kvinnekroppen og skjønnhetsidealer. Men nå er det kanskje ikke primært denne figuren alene som inspirerer meg, men alle de ulike sprø fruktbarhetsfigurene som er blitt funnet over hele verden. Det må jo ha vært noe humor inne i bildet der og! 

Jennie Bringaker og Erlend Hogstads verk, «Whats he building in there?» til Skulpturbiennalen utenfor Vigelandmuseet i 2013 © Jennie Bringaker/Erlend Hogstad/BONO 2020. Foto: Erlend Hogstad   

Ditt bidrag til Norsk Skulpturbiennale i 2013 «What´s he building in there» var inspirert av byggingen av Gustav Vigelands Monolitten (1929-43). Fortell om din skulptur, hvordan du fikk idéen og hva det var som inspirerte?
Denne skulpturen ble laget i samarbeid med mannen min, Erlend Hogstad, det var også helt på tampen av svangerskapet med vårt første barn, så jeg husker jeg tenkte at jeg var redd for at fosteret skulle få hørselsskader da jeg sto med kappsagen i kjelleren og produserte de ulike delene til skulpturen. Ideen bak  skulpturen var at vi hadde sett på bilder av stillaset som dekket monolitten under byggingen av den. I årevis var det kun dette stillaset folk så, og det de bygget der inne var skjult for allmenheten. En gigantisk , innpakket hemmelighet. Monolitten ble laget av et stykke stein og heist opp, og så dekket til mens et titalls steinhuggere holdt på å hamre og banke der inne. Vigeland selv døde før avdukingen. Jeg hadde lenge vært fascinert av byggeplasser og stillaser, disse skjelettene som på en måte ser ut til å holde det der inne på plass. Lik en vrengt kropp eller et skilpaddeskall. I de årene jobbet jeg også mye med performancer der jeg bygget konstruksjoner av planker som på ulike måter hang sammen med kroppen min og at skjelettet eller plankene da forflyttet seg i en slags symbiose med min kropp. Dette som vi bygget til Skulpturbiennalen skulle derimot stå alene, og vi fant en plass på siden av Vigelandmuseet der vi plasserte skulpturen, slik at den kunne se ut som om den også kunne være en form for gjenglemt stillas. 

Fra en fotoserie fra et tidlig samarbeid med Ingrid Eggen, 2015 © Jennie Bringaker/BONO 2020. Foto: Ingrid Eggen  

Erlend, som er den konseptuelle av oss, hadde tenkt ut en teknikk der vi kunne montere delene sammen med treplugger og uten bruk av skruer, slik at hele formen var bevegelig og levende. Det var også en lydinstallasjon og noen andre elementer der, men en liten satellitt av den store skulpturen som var plassert litt lenger unna der en kunne høre lyden av det som ble sagt eller gjort fra den store skulpturen. Vi snakket mye om den estetiske verdien av det midlertidige reisverket som et stillas jo er, dette som så skal fjernes og gi plass for det storslagne byggverket. Den mytisk-mystiske  fasen der det som skal bli til skjules av en egen konstruksjon på utsiden. Jeg tror ikke vi helt skjønte hvor enormt metaforisk dette var for vår del. Jeg fødte sønnen vår under byggingen av skulpturen, da jeg lå på barselavdelingen syklet Erlend fram og tilbake ned til Vigelandmuseet for å banke inn treplugger. Så kom jeg etterhvert ned med babyen og satt og ammet på en kabelkveil. Haha! 

Jeg oppfatter at kunstneren Tori Wraanes verk på noen plan er beslektet med dine. Kjenner dere hverandre?
Jeg elsker Tori! Hun er en helt nydelig person som jeg respekterer veldig for det hun jobber med. Vi hadde særlig mange treffpunkter med Tori når det kom til arbeidene som ble laget med Trollkrem. Det sier jo seg selv kanskje, med vårt felles visjon om å fremme trollenes posisjon i kunstfeltet. Utover det, så er det jo denne krysningen mellom skulpturelle objekter, performance og scenografi som kanskje sammenfaller. 

Hvilke kunstnere inspirerer deg?
Jeg var og besøkte skulpturparken til Niki de Saint Phalle i Toscana i fjor sommer, det var helt fantastisk! Og det er også så vakkert dette samarbeidet hun hadde med partneren sin Jean Tinguely, samspillet mellom de mekaniske installasjonene hans som var med på å bringe bevegelse inn i hennes grotter, hus og kvinnefigurer. Jeg har som sagt en forkjærlighet for kunst som er plassert andre steder enn i gallerirommet, kunst som kan tas i bruk av folk og oppleves i kontakt med landskapet og stedet den er plassert i. Jeg er spesielt opptatt av fontener, noe det er mye av i Italia! Og dette med vannet som fullfører skulpturene, eller kompletterer dem. Saint Phalle-parken har en veldig vakker en, der vannet renner ut av en gigantisk åpen munn, ned en slags trapp av  keramiske fliser med blått bølgemønster. Hennes sene arbeider kan kanskje ved første øyekast fremstå som veldig glade og nesten i overkant dekorative, men så er det en veldig mørk dybde der. Noe vilt og, ikke ukontrollert, men massivt, liksom med utgangspunkt i noe utenfor kunsten, noe som handler om noe mer opprinnelig menneskelig. Liksom hulekunsten. Det er også en helt fantastisk puppefontene der! Jeg har foreløpig bare laget en fontene selv, men det blir ikke den siste! 

Fra en skulptur og performance som Jennie Bringaker laget i samarbeid med Erlend Hogstad, vist på utstillingen Pattern Drill som ble kuratert av 1857 på visningsstedet Hacienda i Zürich © Jennie Bringaker/Erlend Hogstad/BONO 2020.  

Ellers så må jeg selvfølgelig nevne Louise Bourgeois, som en av mine største inspirasjonskilder. Jeg oppdager nye arbeider av henne hele tiden hvor jeg bare sitter og gaper over hvor sterke de er! Akvarellene hennes i rødt fra de siste leveårene er så ekstremt potente. Jeg har også lenge vært opptatt av Hans Bellmer. Det er jo noe veldig komplekst og forstyrrende med arbeidet hans, og også til flere av de andre mannlige surrealistene. Disse forvridde kvinnekroppene, eller i tilfellet med dukkeskulpturene, jentekroppene som på samme tid hentyder noe overgrepsaktig. Det er noe med dette objektiviserende blikket, blikket til en skulptør eller også en misogynist(kvinneforakter/kvinnehater). På en eller annen måte slipper en ikke helt unna det objektiviserende blikket når en jobber med det figurative, men det er klart at det utgjør en forskjell hvem som er avsender av disse arbeidene. 

Det er mange jeg kunne nevnt i rekken av kunstnerskap som har påvirket meg,  Leonora Carringtons møbelskulpturer, Mark Manders, som er mer fra vår samtid. Den alternerte, amputerte og forvridde kroppen som en slags rød tråd, ja, det kan også være tv-serier som Dexter, eller ja, arkeologisk funn som  gravsteder. Det er en veldig fin og veldig ung amerikansk kunster jeg følger på instagram som heter Tau Lewis som lager noen utrolig sterke figurative tekstilskulpturer i svart skinn og resirkulert denim med en imponerende sikkerhet.

Jeg hører ikke så mye på musikk akkurat mens jeg jobber, det distraherer meg ofte. Som om jeg da må følge stemningen i musikken og ta det inn i arbeidet. Men jeg hører ofte på lydbok, og da er det nesten bare Vigdis Hjort jeg liker, når hun leser selv, jeg elsker det så høyt! Alt hun skriver. Det treffer meg hardt!

Andre kunstnere som har berørt meg er også Nicole Eisenmann, jeg var i Münster i 2017 og fikk oppleve de fantastiske fontene- og bassengskulpturene hennes. Jeg måtte dra tilbake dit flere ganger i løpet av oppholdet og bare sitte der. En tidlig inspirasjon var også Vanessa Baird og Mette Hellenes. Mitt første møte med Kebbelife satte spor! Vi pleide å sitere fra de stripene der. Husker særlig en hvor Mette og Vanessa drar på byen iført latexdrakter med fransk åpning og det lå kjønnshår igjen etter dem overalt. Ingen ville spandere øl. Og så var det en utstilling Vanessa Baird hadde, med blant annet de utrolige tegnearbeidene med enorme babyer og bittesmå mammaer. Jeg tror det var på Galleri Wang. Det var lenge før jeg selv fikk barn, men de berørte meg så sterkt! Det er jo mange av mine kolleger som både inspirerer og påvirker meg, både her i Norge, men også fra perioden da jeg bodde i USA. Det er en lang liste som kanskje ikke får plass her.

Nå høres det ut som at dette er noe en skal si som mamma, men faktisk så inspirerer barna mine meg enormt! Jeg elsker å se dem tegne, hvordan de tenker via blyanten ned på arket. Sønnen min hadde en periode hvor han laget vitser som han delte ut på små lapper. De er bra. Og datteren min er halvt katt, halvt mini-hulken, og elsker å kle seg i leopardmønster. De er en uutømmelig kilde til inspirasjon. Og mannen min, han er min muse, hehe. Jeg må alltid få hans mening om tingene jeg lager. Han er enormt kritisk, men jeg stoler på blikket hans. 

Fra Trollkrem fan Poster series, en serie på 18 ulike posters med bilder av norske og internasjonale performancekunstnere i samarbeid med et titalls ulike fotografer, kunstnere og designere. «Trollkrem poster», 2014 © Trollkrem/BONO 2020. Foto: Tove Sivertsen, grafisk design, Luke Libera Moore og Bjørnar Pedersen  

Hvordan oppstod Trollkrem? Fortell litt om årene dere arbeidet sammen.
Her er det så mye stoff at det egentlig kan fylle en tykk bok, og den kommer! Vi må bare komme i gang med det. Det blir en bok om alle prosjektene våre fra disse årene – fra 2013 til 2018. Det var en helt sinnssyk periode, vårt første møte noensinne åpnet med at jeg måtte fortelle at jeg var gravid, og så smalt jeg til med en baby til samme år som Soppen og separatutstilling på Fotogalleriet, og så kunstprisen i Sandefjord og Momentum. Jeg er ikke så god på timing da, kan du si. Men det var det da alt skjedde, jeg møtte Tor Erik (Bøe) via felles venner og det sa klikk, haha, klikk klakk. Vi var som to tenåringer som skulle ha hjemme alene-fest og bare kjørte på uten å egentlig ha noen plan for hverken økonomi eller organisering. Vi tenkte at det løser seg! Og det gjorde jo det på en måte, selv om vi bare noen få ganger kunne tok ut honorar, alt gikk inn i prosjektene. Vi lider vel begge av en form for hybris, at det må bli litt større og litt mer omfattende for hver gang. Og da som følge, sprengte budsjetter. Jeg ville aldri vært foruten disse årene! Trollkrem lærte meg enormt mye, også om dette med å bare følge ideene og satse, ikke vente på at folk kommer til deg, men sette din egen agenda. Det føler jeg at vi fikk til på så mange måter!

Dokumentasjonsfoto fra arbeidet med forestillingen Ways of Seeing, her med skuespiller og billedkunstner Hanan Benammar (2018) der Bringaker var scenograf og kostymedesigner © Trollkrem/BONO 2020. Foto: Margaret Hagevik

Etter fem år kjente jeg et behov for å trekke meg ut og jobbe mer konsentrert om skulptur, og uten dette enorme apparatet av folk som det alltid ble i Trollkrem-prosjektene. Tor Erik fullførte de siste prosjektene uten meg, Trollkrem Import og Munch-museet i bevegelse. Jeg ble likevel med på den siste av eventene i denne serien, som vi omgjorde fra høsttakkefest til skilsmissefest, eller gravøl om du vil. Vi ba alle komme antrukket i sort, og lokalet var pyntet med tekstilkunst av Haik som hadde brukt bilder fra alle prosjektene våre i ulike stofftrykk. Alle performancer den kvelden hadde også en form for begravelsestema eller oppbrudd, og jeg hadde spurt fetteren min, som er dommerfullmektig om å komme og skille oss «live». Og der gjorde han! Så jeg har et offisielt dokument på det!

Jennie Bringaker i arbeid hos Steinskulptur AS med skulpturen som skal settes opp i løpet av våren/forsommeren 2020 på Eidsvoll plass foran Stortinget © Jennie Bringaker/BONO 2020. Foto: Jenny Kinge/Femtensesse

Hva er din drivkraft?
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, men jeg føler vel generelt at jeg har dårlig tid, så jeg må jobbe så mye som mulig, uten at det går utover barna mine, selv om jeg jo føler at det gjør det. Og mannen min, vi har liksom alenetid når vi jobber sammen! Det er jo sånn at dagene er ganske korte når en skal rekke skole og barnehage og alt som er livet, men det er også dette med at vi jo ikke vet noen ting om hvor lenge vi har på jorda, eller helse. Jeg tror fortsatt det sitter i, dette at faren min døde så brått og uventet av hjerteinfarkt, at det satte en slags fyr på ting, plutselig er det slutt og vi aner ikke når. Så jeg må bare rekke å lage alle de arbeidene jeg skal lage. Jeg har ingen ambisjoner om å bli en viden kjent eller slå gjennom internasjonalt. Jeg har på en måte skiftet litt retning fra å jobbe så rettet mot performance og det temporære, og dette skiftet skjer nå – etter at jeg ble 40. Så arbeidene jeg lager får leve det livet de får mulighet til å leve. Men jeg håper på flere oppdrag og muligheter i offentlig rom, slik at skulpturene kunne plasseres utendørs og få lov til å bare bli der. 

Lykke til med alle utstillingsprosjektene videre, og takk for at du stilte til intervju for Kunstavisen!

hilde.moerch@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.