DEL 1 Nyskapende ur-skulptur med en dæsj Trollkrem

Mange av Bringakers verk og figurer kan minne om etterlevninger fra oldtidssamfunn eller kanskje rett og slett en type fremtidsscenarier der mennesket er kommet mer i kontakt med naturen og seg selv. Bringaker arbeider med mange ulike teknikker; skulptur, video, performance og ny tekonologi (blant annet AR, VR, 3D-scan), og har en helt særegen og personlig estetikk, som gjør at hennes signatur er lett å gjenkjenne.

De siste årene har hennes kunst kunnet oppleves ved blant annet ved Kunsthall Oslo (2019), Tegnetriennalen (2019), Norsk Billedhoggerforening (2019), Tenthaus Oslo (2018), Paris Internationale Art Fair/1857 (2015) og Norsk Skulpturbiennale (2013). I tillegg leverte hun skulpturer og scenografi til Maria Rolls Ways of Seeing på Black Box (2018). Som Trollkrem har hun de siste årene vist arbeider på blant annet Momentum 9 (2017), Sandefjord Kunstforening (2017), Trafo (2017), Fotogalleriet (2016), New York Art Book Fair (2014), samt arrangert performancefestivalen Soppen i Ekebergparken (2016). 

Jennie Bringaker bor og arbeider i Strømmen utenfor Oslo. Jeg kontakter henne for intervju og for å høre om planene fremover.

Det er korona-tider hvor utstillingsplaner for mange avlyses eller stilles på vent. I hvilken grad innvirker det på dine planer?
For meg personlig har det ikke fått andre konsekvenser enn at endel ting har blitt forskjøvet i tid. Men jeg tror det blir en travel høst! Jeg merker at kunstnere og andre aktører i kunstfeltet er veldig innstilt på å tenke nytt om visningsmuligheter, og er det noe vi som jobber i kulturfeltet kan, så er det å omstille oss og se etter muligheter der vi møter på hindringer. Jeg er en vettskremt optimist! De større utstillingene jeg har planlagt fremover er først i oktober – blant annet i Sandefjord Kunstforening (sammen med Ingrid Eggen), samt to separatutstillinger i Oslo; Salgshallen og Portabel i juni og en gruppeutstilling på Femtenesse. I 2021 er det separatutstilling i Akershus Kunstsenter, så får vi bare krysse fingrene for at det da er en litt annen situasjon enn vi har nå.

Jeg har gjort meg endel tanker omkring viktigheten av kunst i offentlig rom i tider som denne, der kunsten ikke er avhengig av et lukket gallerirom, men lever i kontakt med alle som bruker byrommet eller naturområdene der kunsten er utplassert. Det er noe vakkert og demokratisk over skulpturer som står ute, til fri bruk av alle folk. Enten den klatres på, brukes til stol i lunsjen eller bare betraktes i sidesynet på vei til et annet mål. 

Jeg jobber nå med en relativt stor utendørs skulptur som skal stå temporært plassert på Eidsvoll plass. Det er et prosjekt initiert av Billedhoggerforeningen og støttet av KORO for å få «flere yngre kunstnere på sokkel», eller gi en yngre generasjon enn den vi vanligvis opplever på sokkel et spillerom med offentlig skulptur. Jeg jobber også med ulike digitale formidlingsprosjekter for Munchmuseet, og med en større installasjon og programserie til et formidlingsområde.

Hva fikk deg til å satse på kunst?
Det spørsmålet kjennes litt vanskelig å svare på uten å høres veldig pompøs ut, men jeg har egentlig aldri seriøst vurdert å IKKE jobbe med kunst – eller teater for den saks skyld. Jeg har alltid holdt på, kan du si. Med alt mulig. På barneskolen hadde jeg en fantastisk lærer som satte opp forestillinger med klassen en til to ganger i året. Alle kostymene kom fra klesskapet til mamma som jeg dro med meg i en sølv-metallic koffert over Marienlyst jordet. Jeg lærte meg alltid alle replikkene i stykkene, i fall jeg kunne få mulighet til å spille mer enn én rolle på samme tid. Det var også mye fint som skjedde i Oslo på 90-tallet med blant annet et veldig åpent og inkluderende miljø rundt klubber og utesteder som Sowhat og Doris love club med flere. Det var et relativt stort miljø som jeg og venninnene mine oppsøkte jevnlig, der fokus var på individuell frihet og det å finne seg selv gjennom sitt eget personlige uttrykk. Vi gikk ut med blod på leppene som leppestift og hele fjeset smurt inn i glitter. 

Foreldrene mine var kanskje ikke så begeistret for dette nattelivet, vi var jo ganske unge da, men de har alltid støttet meg i dette med å finne min egen vei. Faren min, Arve Bringaker (1947-2016), jobbet hele livet med kunst. Han var intendant/daglig leder i Norsk Billedhoggerforening i 37 år, helt til han gikk av med pensjon. Men det var først etter at han døde brått, noen måneder senere, at jeg begynte å jobbe med figurativ skulptur. Og også å jobbe med stein. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men kanskje har det ligget noe der, underbevisst om at dette med skulptur var en del av hans verden, som var noe lukket for meg. Og at jeg ikke skjønte hvilke muligheter jeg hadde før han var borte. Dette med steinarbeider kom i gang da jeg oppsøkte Kristian Blystad, som kjente pappa godt, for å få hjelp med gravsteinen hans. Vi møttes i Johansen Monumenthuggeri i Skjeberg, og jeg skjønte med en gang at jeg måtte tilbake dit for å jobbe. Jeg er litt nyfrelst på stein ☺. Dette med å hugge inn dine egne avtrykk i et materiale som er mange tusen år gammelt, formet av vann, vind og sterke naturkrefter, det er nesten litt religiøst, vil jeg si. 

Hva har din utdanning innen scenografi betydd for deg som kunstner?
De årene jeg hadde i Fredrikstad på det relativt nystartede Akademi for scenekunst, har formet meg enormt. Det var en særs eksperimentell skole, med gjestelærere fra hele verden. Vi jobbet i navnet med teater, eller fri scenekunst, men det var svært mange av prosjektene vi gjorde der som like gjerne kunne fått andre merkelapper - som performance eller installasjonskunst. Scenografstudentene på skolen ble oppfordret til å utvikle helhetlige prosjekter som innebefattet mer enn såkalte kulisser og kostymer. Det var kanskje ikke så fryktelig mye fokus på teknisk tegning og andre mer tradisjonelle fag, bortsett fra at vi hadde akttegning med Zdenka Rusova i alle de tre årene. Vi jobbet veldig mye med forestillinger, performances og installasjoner i offentlig rom, og ble oppfordret til å finne nye visningsrom utenfor Black Box til prosjektene våre. Vi ble tidlig utsatt for gleden og horroren i å jobbe med stedspesifikke og utradisjonelle rom. Befolkningen i Fredrikstad ble utsatt for mye rart. Jeg tok kanskje et slags valg i retning billedkunsten da jeg startet på masterutdanningen i visuell kunst på New York University - med mer kunst, mindre teater. Jeg har imidlertid jobbet parallelt som scenograf med scenekunst hele veien i det frie feltet. Det gir meg en helt annen input, dette å jobbe i team på den måten en gjør når man lager forestillinger. Folk fra scenekunsten er nok generelt mer positivt innstilt til å samarbeide enn de fra det visuelle kunstfeltet. Da vi jobbet med Trollkrem var det viktig for oss med en tilnærmet flat struktur i prosjektene, at ideer og innspill kunne gå på tvers av fagfelt og skape et slags Gesamtkunstwerk, en felles eiendom, selv om vi jo dro den tjukkeste tråden som initiativtakere. I Trollkrem var vi veldig opptatt av utradisjonelle visningsrom, at det oppstår en spennende energi i møtet mellom disse stedene og kunsten som utføres og vises der. Jeg har det jo sånn fortsatt, at rommet aldri kan være nøytralt, men at det alltid innehar en kontekst som igjen vil være med å prege arbeidene som vises der. Selv om jeg nå har jobbet med «white cubes», har jeg ønsket å fremheve rommet fremfor å nøytralisere det.  Så må jeg noen ganger jobbe litt mot impulsen om full kontroll på teaterscenografi når jeg lager utstillinger. Det må være en balanse slik at arbeidene fortsatt har hovedrollen, for å si det sånn.

Dine arbeider kjennetegnes av en helt egen estetikk. Hva har formet den?
Jeg ønsker på en eller annen måte å få fram det emosjonelle, indre livet gjennom kroppene jeg lager. De er jo egentlig alltid damer, og lenge har jeg tenkt at de er selvportretter. Men jeg tror også de er portretter av moren min, og mormor. Deres kropper har vært gjennom dramatiske hendelser på ulike vis. Og så er det dette med denne eksistensielle krisen som oppstår i det en føder sitt barn. Kanskje ikke hos alle, men for min del i hvert fall, at hele din person overstyres et hundre prosent av noen ekstremt sterke fysiske krefter, og støter barnet ut av kroppen din. Det er kanskje den ultimate brutale opplevelsen, i tillegg til dette med å bli født så klart, og å dø. Med de kroppene jeg lager, om de er tegnet eller formet i leire, stein eller tekstil - eller annet materiale - ønsker jeg å vise fram en smerte eller en forvrengning, det absurde og det som er fjernt fra logikk. Samtidig trenger ikke smerten å være så tydelig i ansiktene deres, fordi dette smertefulle bare skjer med dem, utenfor deres kontroll. De er på en måte overgitte til noe utenfor dem selv. Mange av figurene ser kanskje ut som at de venter på noe, eller er på vakt, lyttende. De befinner seg i et rom utenfor denne virkeligheten.

Jeg har alltid vært fascinert av myter og mytologi, og folklore, der opphavet til mytene stammer fra faktiske hendelser, så groteske at de må omskrives til eventyrfortellinger for at folk skulle kunne «deale» med dem. Prinsesser som dras inn i fjellet av trollet, som en slags forklaring på lovløse bander som gjemte seg i fjellhuler og voldtok seterjenter, babyer som ble lagt ut i skogen for å dø og som de mente en kunne høre skrike på mor der inne tiår senere. Jeg håer at det jeg lager kan treffe andre i form av å si noe om det å være menneske. Ikke bare kvinnene, selv om det er kvinnekropper jeg jobber med primært. Det er jo mitt utgangspunkt, jeg er kvinne selv. Det fysiske og mentale er ikke løsrevet fra hverandre, vi opplever og tenker i form av å ha og være i en kropp. Så ja, jeg prøver kanskje å vrenge denne kroppen da, innsiden ut, huet under armen.

Men det må være noe der en kan le av og. Jeg ler masse av det jeg lager, det kan nesten være en utfordring jeg gir meg selv noen ganger, hvordan kan jeg gjøre dette mer komisk eller absurd. Jeg ga bort en vase i trolldeig til Christian Ringnes, en torso med lange hengepupper som holdt sitt eget hodet under armen, lakket av en billakkerer i blå metallic lakk. I tillegg tror jeg den var litt lekk!

Du arbeider med mange typer teknikker og materialer. Hva inspirerer deg til valg av disse?
Det er vel som at de ulike prosjektene krever ulike materialer, noe kan bare lages i stein, noe må være leire osv. Men jeg kan jo også fascineres av materialet i seg selv, at det inspirerer til å lage nye ting. Det er jo særlig med stein, dette at det er den som bestemmer i stor grad. En må liksom følge steinen dit den fører deg. Plutselig løsner det en bit og du mister en hel fot. Da må du bare omstille deg og følge etter. Det er jo selvfølgelig også fordi jeg er en glad amatør når det gjelder steinhugging, jeg har bare holdt på siden 2018, men jeg liker å jobbe med naturstein – og nå med en stor bruddstein. De er så mye rart inne i de steinene, en aner aldri helt hva som kommer. 

Leira er vel også sånn at jeg kan sitte og kna i den og så kommer det ut ting som jeg ikke helt har planlagt. Jeg gjør prosjekter hvor jeg jobber ut fra en fast ide også, men det er vel noe i det at jeg hater å planlegge, hater manualer at jeg er glad i materialer der jeg kan la det umiddelbare og impulsive påvirke det som kommer ut.

hilde.moerch@kunstavisen.no

Del 2 av intervjuet med Jennie Bringaker følger i morgen, torsdag 7. mai.