Bildenes mørke materie

Betimelig utstilling 
Lutz Bacher: Burning the Days på Astrup Fearnley Museet er en oppløftende affære. Jeg kan knapt huske sist et internasjonalt kunstnerskap, stort anlagt, utløste lignende begeistring og nysgjerrighet på museum i Oslo. Utstillingen viser hva institusjonen kan gjøre på sitt beste: fortsatt påminne og opplyse, og med klarhet våge å fremheve kvaliteten ved det udefinerte og mangetydige. Dugg tørkes av brillene.  

Den i norsk sammenheng nokså ukjente amerikanske kunstneren Lutz Bacher (1943-2019), begynte å jobbe med fotografi på 70-tallet. Hun opparbeidet seg en sammensatt konseptuell praksis som i essens er skarpskodd og vittig. Bachers presise arbeider får samtidig frem en eksistensiell avgrunn, knyttet til vår mangel på oversikt og mediesamfunnets billeddrevne mekanismer. Utstillingen, som er et samarbeid med WIELS Centre for Contemporary Art i Brussel (hvor utstillingen åpner i mars til neste år) viser et omfangsrikt utvalg verk fra drøyt fire tiår, tematisk fremfor kronologisk presentert. De springer i høy grad ut av Bachers arkiviske måte å organisere sine arbeider på. Det dreier seg om en egen metodikk hvor hun opparbeidet et arkiv bestående av rundt 300 permer fylt av notater, utklipp og annen research under den lett ironiske samletittelen The Betty Center. Gjenbruket av bilder speiler forøvrig også hennes utstrakte bruk av appropriasjon og readymades funnet tilfeldig (som en forstyrrende svær tøydukke, glober, Elvis som sjakkbrikke), som preger hele utstillingen. Det fremstår langt på vei som en bearbeidelse av samtidens mediale spektakkel, men helt på egne premisser. Selve materialiteten og estetikken kan være slitt og nedbrutt, men også mer avpersonalisert, som i bruken av arkivskap i metall med sammenbrettede t-skjorter i skuffene (In Memory of My Feelings, 1990). 

Mellom galakser og orgeldur 
Museets ellers vriene lokaler fremstår denne gangen uvanlig påskrudde, som om de endelig evner å tilby en kjølig luftighet verkene drar nytte av. Mest påfallende er et slags ballrom, hvor små svarte stressballer triller av gårde og skaper nye mønstre som liksom klør visuelt – som et raknet mattestykke (Stress Balls, 2012). Dette trivielle som settes i bevegelse gir et lekende anstrøk, men dytter likevel mot en uendelighet i umiddelbar fysisk nærhet. På veggen rundt henger nemlig The Celestial Handbook (2011) i form av innrammede boksider fra en håndbok i astronomi fra 60-tallet som i sort/hvitt illustrerer uhåndgripelige, men vilt spektakulære, fenomener som galakser, kometer og stjernetåke. Tekstbrokkene under bildene fascinerer mer enn de oppklarer. Det er som det vi ser, selve den begripelige formen, sprenges rent kognitivt og rasjonelt, og ender med å bli rørende hypotetisk. 

Kurateringen til Solveig Øvstebø understreker flyktige innslag av biografi, underliggende sårbare og menneskelige triggere. Noen verk innreflekterer barn og oppvekst. Ved inngangen til utstillingen vises Smoke (1976), den eneste avbildningen av Bacher. I remser med fotoprints ser vi henne i hverdagslige situasjoner, sittende, røykende osv. Lenger inn i utstillingen vises et annet av hennes tidligste arbeider, fotografiet Untitled (Mudra) fra 1975, hvor vi ser en mannstorso delvis skjult av en hånd, utsnitt av hennes egen mann som var astrofysiker og forsket på sorte hull. Abstraksjonen i forrige rom, og et vitenskapelig og teknologisk begrepsapparat, blir intimt kroppsliggjort.  

I samme rom er Yamaha (2010) plassert, som i museets tekstmateriale kobles til mannens død samme år. Verket er et selvspillende orgel hvor store, missillignende orgelpiper krysser hverandre som en herjet portal. Gjennom programmering spiller trehammere tilfeldige toner som metter stemningen i lokalet; dette er en maskin som ikke vil holde opp. Tidens ufrivillige komikk, dens klossethet, sammenføres med noe mørkere og mer nådeløst, som en universell latent vold. Det galaktiske tidsspennet utstillingen faktisk rommer pareres med tittelens henvisning til tid som noe som skal slås i hjel: Burning The Days skal være et uttrykk brukt av soldater i Vietnamkrigen om uvirksomme dager utenfor tjeneste.