Når lyd blir politikk

Cevdet Erek: bergama stereo
Hamburger Bahnhof, Berlin
19. oktober 2019 – 8. mars 2020

Lydkunst kan by på veldig sterke opplevelser. Og sjelden er det så levende, omsluttende og kontrastrikt som installasjonen «bergama stereo». I utgangspunktet er ikke Istanbul-baserte Cevdet Ereks installasjon blant dem som treffer deg med stor kraft. Heller tvert imot: Den store installasjonen i den tidligere jernbanehallen er skjult bak et tungt forheng som stenger av adkomsthallen i Berlin-museet. Rett innenfor inngangen lukker forhenget av for utsikten inn i den enorme hallen bak billettskranken. Hvis du ikke har vært i Hamburger Bahnhof før, vil forhenget antagelig få deg til å lure på hva slags museum dette er. Ingen ting forteller hva som skjuler seg bak forhenget. Kun to sperrebånd av typen vi kjenner fra flyplasser, som brukes til å organisere køer, viser at det er åpninger i forhenget. 

Når du har brøytet deg vei gjennom forhenget, møter du baksiden av den store installasjonen. Du hører en svak lyd, du ser den digre hallen strekke seg innover under den vakre jernkonstruksjonen, og du ser en informasjonstekst på sideveggen. Det er først når du beveger deg ned i den gamle jernbanehallen, som ble bygget som Berlins nordlige jernbanestasjon i 1846/47 (arkitekt: Friedrich Neuhaus), at de enkelte lydene dukker opp. Du ser at de hvite elementene i den sorte elementmuren er høyttalere, og du skjønner at de lilla elementene også er høyttalere når du beveger deg langs med muren. Når du runder hjørnet, hører du nye lyder. Lydbildet forandrer seg når du beveger deg, det er variert og byr på ulike opplevelser. 34 høyttalere sørger for at du ett sted hører dype trommelyder, et annet sted rytmer hentet fra Berlins berømte klubbkultur, et tredje sted opplever du en mer udefinerbar støy. Går du lenger bort fra installasjonen, opplever du lydbildet som en fjern summing.

Det er først når du runder det neste hjørnet at du skjønner lenken til Pergamon-alteret. Installasjonen har samme form som det antikke byggverket fra hellenistisk tid (som grovt regnet er de tre hundre siste årene før kristen tidsregning). Langsiden som vender mot den store hallen har en bred trapp mellom to fløyer. Du kan gå opp trappen og ut på sidene. Konstruksjonen er en stilisert modell av Pergamon-alteret i størrelse 1: 2. Lydbildet er en fortolkning av alterets berømte frise, som viser kampen mellom gigantene og gudene på Olympen. Originalen kan du se i Pergamon-museet, som er en av Berlins største turistattraksjoner.

Installasjonen står i enden av Hamburger Bahnhofs imponerende jernbanehall. © Cevdet Erek – Foto: Staatliche Museen zu Berlin, Nationalgalerie / Mathias Völzke

Det som gjør installasjonen «bergama stereo» til noe mer enn bare en spesiell opplevelse, er det store bakteppet som trekkes opp med én gang Pergamon-alteret nevnes. Bergama er det tyrkiske navnet både for oldtidsbyen Pergamon og for dagens moderne by like nord for Izmir, på Tyrkias vestkyst. Det minner oss om den lite ærefulle historien som følger av Europas historiske kolonimakter. De har mye negativt på samvittigheten. Vi (for Norge må sies å være en del av det, selv om vi var under dansk koloniherredømme i mer enn 400 år) har utbyttet «den tredje verden» gjennom århundrer. Vi har bygd mye av vår kulturelle storhet på kulturskatter plyndret fra nære og fjerne land. De senere årene har det pågått en opphetet diskusjon om tilbakeføring av slike skatter. Ett av de fremste eksemplene er Pergamon-alteret i Berlin, som tyskerne fraktet fra den vestlige delen av dagens Tyrkia til Berlin på slutten av 1800-tallet. Den hellenistiske tempelfronten regnes som et av de flotteste eksemplene fra antikkens arkitektur, der kunsten er integrert i den arkitektoniske strukturen. Så flott er det at tyskerne bygget et eget museum til alteret: Pergamon-museet åpnet i 1901. For tiden er museet under renovering, og det er stengt i flere år.

Pergamon-alteret og tyskernes ran av det har vært gjenstand for mer eller mindre kontinuerlig debatt opp gjennom historien. Men det har også tjent som inspirasjon for andre kunstnere og ulike kulturelle uttrykk. Når Istanbul-baserte Cevdet Erek bruker Pergamon-alteret som utgangspunkt for sin lydskulptur, og plasserer den i et av Berlins viktigste kunstmuseer, da står han ikke bare i en spennende tradisjon, men han pirker borti en kulturell og historisk motsetning som er høyst levende også i dag. Tyrkere er den største innvandrergruppen i Tyskland, men de er fortsatt lavt på rangstigen. Som gruppe er tyrkere blitt utsatt for grov vold og drap fra ekstreme grupper. Det har vært skandaler rundt politiets etterforskning av volden. Alt dette blir et bakteppe for installasjonen.

Cevdet Erek (født 1974) bor og arbeider i Istanbul. Kunsten hans er vist i Tyskland før. I 2012 deltok han på Documenta (13) i Kassel med en installasjon, som senere ble vist på Maxxi-museet i Roma og biennalene i Istanbul og Sydney. «bergama stereo» ble først vist ved Ruhrtriennalen 2019 i Bochum. Erek er en merittert kunstner og musiker, noe som blant annet har resultert i fire bøker om han. Tre av dem er utgitt på tyske forlag. Han representerte Tyrkia ved Venezia-biennalen i 2017. I 2012 mottok han Nam June Paik-prisen. Han har laget musikken til to filmer som er hedret med priser på filmfestivalen i Venezia, han spiller trommer i avantgarde rockbandet Nekropsi. Han spiller basstrommen Davul, (som er ett av instrumentene vi hører i «bergama stereo»), et tradisjonsinstrument som er utgangspunktet for de store basstrommene vi kjenner fra norske skolekorps. Og han har laget lyden til forfatteren Orhan Pamuks «Museum of Innocence» i Istanbul.

Lyden fra en basstromme bærer langt. Det er en konkret grunn for at utstillingen er adskilt fra resten av museet med et gigantisk forheng. Det er tykt og oppleves massivt, og rent praktisk sørger det for at lyden fra installasjonen «bergama stereo» ikke skal høres i resten av museet. Men i overført betydning taler forhenget sitt tydelige språk. For store deler av vår vestlige kultur er deler av den historien som fortelles inne i hallen så ubehagelig å bli minnet på, at den må gjøres utilgjengelig og holdes skjult. Dermed blir Cevdet Ereks installasjon et kunstverk med mange meningslag der den estetiske og lydmessige opplevelsen bare representerer det øverste, synlige laget.

lars.elton@kunstavisen.no