Når kosmos krasjlander

Ivan Galuzin: seat-of-the-pants
Kaare Ruud: Feistmuggjen
Norsk Billedhoggerforening, Oslo
13. mars – 3. mai – forlenget til 14. juni 2020

Tidens dilemma: Er det å legge seg ned på ryggen, på myke puter på et teppe inne i en iglo, en unødvendig flukt? Eller er det å forsvinne inn i en merkverdig, konstruert science fiction-aktig film en påkobling til den verden vi lever i akkurat nå? Med utstillingstittelen «seat-of-the-pants» vil antagelig Ivan Galuzin vekke dine mest følsomme sider. Grunnen til at jeg antar det er fordi tittelen viser til et begrep fra flyvningens urtid som betegner pilotens kontakt med bevegelsene i flyets karosseri gjennom lår og rumpe. Det stammer fra en tid da flyene ikke hadde instrumenter til å hjelpe med navigering. Da var erfaring og kroppskontroll avgjørende når flyet kom inn i vanskelige situasjoner. Det er nesten sammenlignbart med det vi er midt oppe i nå. I hvert fall i en indirekte betydning: Akkurat som vi ikke kan se Covid-19-viruset, var piloter som i flyvningens barndom kom ut for dårlig vær også stilt overfor en «usynlig» fiende. Når de ikke hadde instrumenter måtte de stole på kroppens kontakt med flyskroget for å registrere vibrasjoner og rystelser – før de eventuelt fløy inn i en fjellvegg.

Det blir fort makabert når konsekvensene pensles ut med rene ord. Ivan Galuzin kunne umulig ha tenkt på koronaviruset da han laget filmen som vises inne i den selvkonstruerte igloen. Men tanken på en mulig forbindelse vil nok dukke opp hos de fleste som kommer inn i igloen, en installasjon som bærer tittelen «Making of a Universe». Bare det å legge seg ned og se filmen er en opplevelse i seg selv. Men filmen følger altså to mennesker utkledd i heldekkende sikkerhetsdrakt og masker som undersøker det som kan være restene etter et fly som har krasjet i en skog. At fjernsynsskjermene, avis- og nettsidene, fra det øyeblikk utstillingen skulle ha åpnet 13. mars, skulle bli fylt med tilsvarende bilder av helsearbeidere i heldekkende sikkerhetsdrakter, se det kunne kunstneren umulig vite da han laget filmen.

Kaare Ruuds kammer er satt sammen av friksjon. De heter «Uta de så æ e itte någgå I». © Kaare Ruud – Foto: Lars Elton

Tidens tilfeldighet er umulig å forutse: De to utstillingene i Norsk Billedhoggerforening ble solid rammet av koronakrisen. Ivan Galuzin (født 1979) og Kaare Ruud (født 1993) skulle ha åpnet sine utstillinger samme kveld som koronatiltakene traff landet med full kraft. Vernissasjen 12. april ble avlyst på et par timers varsel, og dagen etter ble galleriet stengt. Da galleriet åpnet igjen tirsdag denne uken var det med reduserte åpningstider og en rad antibac-flasker ved inngangen. Utstillingen skulle vart til 3. mai, men den er nå forlenget til 14. juni. Neste utstilling måtte uansett utsettes fordi den finske kunstneren sitter i karantene.

Igloen er bare én del av Ivan Galuzins utstilling. Norsk Billedhoggerforening holder til i den vakre Villa Furulund anno 1878. I det vakre midtrommet med den halvsirkelformede sofaen viser han filmer fra sin YouTube-kanal. Der kan du følge ham i forberedelsene til denne utstillingen. Han viser blant annet sin fascinasjon for teleskop og utforsking av himmelrommet (og andre ting – som forblir ukjente), og hvordan han finner råmaterialet til den store installasjonen i det innerste rommet. Her er det snakk om utskårne trefigurer, enkelte metallobjekter, røtter og trestokker han har funnet i Berlin, Oslo eller på familiens sommersted utenfor Moskva. Det er tilsynelatende trivielle objekter, men satt inn i sin sammenheng, blant annet med titler som peker mot fortellertradisjoner, mytologi og himmellegemer, får det mening. For eksempel kan «Rahu» sees som et relieff av Fenrisulven som jager solen, en forestilling fra den norrøne mytologien. Og ute i hagen rundt sveitservillaen, har han plassert hodene fra tre gatelamper funnet på Romsås, der han har atelier. Det er et overraskende grep som gir en fin effekt, spesielt etter mørkets frembrudd.

Ivan Galuzins utstilling er mangfoldig og interessant. Filmen i igloen har kanskje ikke den mest fascinerende fremdriften jeg har opplevd, men helhetsopplevelsen er interessant nok i seg selv. Satt sammen med resten av utstillingen blir det en forførende helhet av varierte opplevelser – helt på linje med kunstnerens mangfoldige karriere. Han er født i Murmansk, utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, og har hatt en utstrakt og variert utstillingsvirksomhet begge steder. Han har vist seg som en svært oppfinnsom kunstner som tar initiativ og setter i gang prosjekter av ymse slag, inkludert den flerårige driften av Galuzin Gallery på Youngstorget. På 2000-tallet var galleriet spesielt kjent for sine vernissagefester, men det vil bli husket for utstillingene også.

Billedhoggerforeningens andre utstiller, Kaare Ruud, er 14 år yngre enn Ivan Galuzin, og tilhører dermed en annen tidsånd. Der den eldste går ut i verden og finner sine ting der, vender den yngre blikket innover og jobber med «glemte og oversette objekter, blant annet fra sitt eget barndomshjem,». Disse endrer og besjeler han, gjennom tekst, titler og kombinasjoner med andre materialer. Det resulterer for eksempel i at en slitt lenestol blir utstyrt med ben og armer som om den skulle være halvt menneske. Resten av objektene hans er mindre i format, men den forminskede størrelsen reduserer ikke de skulpturelle objektenes fascinasjonskraft. Han har en sans for overraskende sammenstillinger som kan fremkalle aha-opplevelser og humring. Plasseringen av objektene tyder også på en meget bevisst holdning til rommet og hvordan de skulpturelle objektene samhandler med bygningens arkitektur.

Selv om Ivan Galuzin og Kaare Ruuds utstillinger er veldig ulike, er det likevel en forbindelse. Den ligger i de overraskende sammenstillingene av objekter som vi er vant til å se i helt andre sammenhenger. Kaare Ruud er masterstudent ved Kunsthøgskolen i Oslo, og vil bli uteksaminert denne våren. Han har vært aktiv med flere utstillinger, inkludert debut på Høstutstillingen i 2017. Han driver også det lille visningsrommet Breadbox Contemporary inne på Kunsthøgskolen i Oslo. Så også her er det forbindelseslinjer mellom de to kunstnerne.

lars.elton@kunstavisen.no